Kommentar

Når man leser europeisk presse og den liberale amerikanske får man inntrykk av at USA mistet den moralske retningssansen etter 9/11. Senatsrapporten som ble offentliggjort tirsdag bekrefter inntrykket av et massivt torturprogram som krever nasjonal renselse.

Hvor omfattende var programmet? Etter dekningen å dømme skulle man tro det omfattet hundrevis, hvis ikke tusenvis.

Fakta er, sier og skriver, 119 mennesker. Av dem regner man med at 26 kan ha vært uskyldige.

Senatsrapporten gjør et stort nummer av at CIA opererte med tallet 98 og at daværende sjef Michael Hayden sa man skulle holde fast ved dette, til tross for at man visste at det riktige tallet var 119.

Men 98 eller 119, hvilken rolle spiller det? Omfanget er likevel asymmetrisk i forhold til dekningen og fordømmelsen.

Ironi

Jihad er en asymmetrisk form for krig: man vet ikke hvem som er fienden og han benytter ukonvensjonelle våpen og angriper sivile mål. USA forsto faren og ville suspendere internasjonale konvensjoner som ville gitt mistenkte en fordel.

USA har vært i tvil om riktigheten. Det liberale USA mener dette er en flekk på det nasjonale rullebladet, som det må tas et oppgjør med.

Men når man ser omfanget av undersøkelsen – den klassifiserte Senatsrapporten er på 6.000 sider – og dekningen i mediene, må man undres på om ikke programmet og ulovlighetene blåses opp til en størrelse som gjør at man mister proporsjonene.

Reaksjonen på CIA og Bush-administrasjonens metoder har noe av det samme asymmetriske ved seg som den trussel metodene var ment å takle.

Dvs jihad er asymmetrisk, men det er også liberals reaksjon på statens voldspotensial.

Denne asymmetrien sier noe om at det liberale demokratiet ikke vet hvordan det skal forholde seg til jihad-terroren. Det er i krise.

Hvor mange ble waterboardet?

Vi har hørt om waterboarding. Det ble symbolet på torturprogrammet. Khaled Sheik Mohammed, som var hjernen bak 9/11, ble waterboarded 183 ganger, har vi hørt. Det ga inntrykk av massiv bruk.

Hvor mange ble utsatt for denne nesten-drukningen?

Tre personer.

Senatsrapporten sier de tror det var flere. De har sett bilder fra et fangehull i Afghanistan som kalles The Salt Pit, der kan man se vannbøtter stående ved siden av en lenket fange.

Men tre er altså nivået. Samsvarer det med inntrykket mediene har skapt? Nei, det gjør ikke det. Tallet dukker opp i New York Times lange og prisverdige artikler, men utløser ingen reaksjon om medienes rolle.

Prinsipper

Kritikken av programmet går på to ting. Mediene er mest opptatt av moral. Senatskomiteen – hvorav kun demokratene gransket og skrev rapporten – var opptatt av om metodene virket, om de var effektive. De mener å kunne påvise at torturen ikke virket, den ga ikke resultater. Men det ville ikke sjefene i CIA innrømme. De fortalte presidenten og administrasjonen at metodene ga verdifull informasjon. Løgn. Kostbar løgn, løgn som undergravde lov og rett. Omkostninger uten verdi. Det er dette rapporten slår ned på. CIA-sjefer på rekke og rad bestrider anklagen.

Tabloide menneskerettigheter

Kombinasjonen av massekommunikasjon og asymmetrisk krig betyr at mishandling blir tabloidisert. USAs prestisje led smertelige tap som følge av bildene fra Abu Ghraib. Mediene var outraged, men kunne samtidig ikke få nok av dem. De nektet å stille seg spørsmål om de ga fienden ammunisjon og om bildene betød en trussel for amerikanske liv.

Slik også med torturrapporten. Man vil vite grusomheter i detalj. Senatsrapporten avslører at CIA-avhørene omfattet noe som het «rectal feeding», man pumpet vann inn i endetarmen. Det handlet om å få fangen til å føle seg hjelpeløs. Moderne tortur handler om slike elementære menneskelige følelser.

Hvor mange ble utsatt for denne «rectal feeding»? Det samme antall som waterboarding – tre.

Ille nok. Men det er altså proporsjonene vi snakker om.

Dilemmaer

CIA forsvarer seg. Republikanerne plukker politiske poeng på liberales moralisme. Men dilemmaet består: hvordan reagerer et liberalt samfunn på asymmetrisk krig som er erklært mot det? Spørsmålet er enda mer prekært for et Europa der jihadister i tusentall har reist til Syria og Irak. Hvor store inngrep kan et samfunn gjøre i menneskerettighetene for å beskytte seg?

Europeerne har for vane å sette seg på sin høye hest og tro at de er bedre enn USA, i det minste Bush sitt.

Men Europa har ikke blitt prøvet slik USA ble. Først med Pearl Harbour på hjemmebane, out of the blue, og deretter de lengste krigene i amerikansk historie, med 5.000 drepte bare i Irak.

USA har båret byrden og Europa bør snart forstå at det kan bli vår tur. Hva kan vi lære? Eller tror vi fordømmelse er lærdom?

 

 

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også