Kommentar

Bilde: Abdel Fatah al-Sisi er valgt som president. Men hvor mye kan han utrette i et land hvor befolkningsveksten er raskere enn den økonomiske veksten? Egypt lever hele tiden på en knivsegg. I Sinai truer IS. Vi har gått inn i en epoke hvor toleransen for brutale metoder blir større. NGO’ene og godhetsmenneskene trenger å rekalkulere.

Egypts sterke mann, Abdel Fatah al-Sisi, besøkte Trump mandag og Trump roste gjesten opp i skyene. Trump bruker en helt annen retorikk enn forgjengeren. Den er personlig og direkte, og den er effektiv.

Trump hyllet Sisi gjennom hele dagen, og sa at han har gjort en «fantastisk jobb i en veldig vanskelig stiuasjon», mens de satt side om side på presidentens kontor.

«Vi er enige på så mange områder», sa Trump mandag på Det ovale kontor, mens han satt ved siden av al-Sisi på det som var den egyptiske lederens første offisielle besøk i Washington. «Du har virkelig en stor venn og alliert her i USA og med meg.»

USA har bygget sin Midtøsten-politikk på Egypts stabiliserende rolle i 45 år. Den linjen ble brutt med Obama som trodde den arabiske våren var historien som banket på døren, og at perioden med sterke menn var over. Obama slapp derfor Hosni Mubarak, og trodde ungdommen skulle ta over. Da det i stedet ble Det muslimske Brorskap, klarte ikke Obama distansere seg. Demokrati og islam var et ømt punkt for Obama likesom for norsk sosialdemokrati. USA ble hengende etter.

Andre spilleregler

Demonstrasjonene mot president Morsi sommeren 2013 var noen av de største i historien. De militære ble nasjonens redningsmann, og det skjedde på en brutal måte. Liberale i Vesten vil hverken forstå eller godta at spillereglene er annerledes i Midtøsten.

Trump-administrasjonen har tatt konsekvensen av at det ikke finnes noen andre alternativer enn sterke menn – men også blant dem er det store forskjeller. Al-Sisi er ikke Assad. Men selv Assads avsettelse er ikke lenger et  prioritert mål for USA. Det betyr på ingen måte at USA støtter ham. Al-Sisi derimot er en mann USA mener det kan samarbeide med. Egypt er for viktig til at USA kan la det bli en «failed state».

Om å lese verden

De liberales holdning til al-Sisi sier mye om deres problemer med å lese verden:

Washington Post har gått fra å være en seriøs kommentatoravis til å la seg friste til nedlatende språkbruk, som både går på stil og innhold:

Menneskerettighetsforkjempere både i Kairo og Washington holder seg fast for en stygg scene på mandag: en love-in ved Det hvite hus mellom president Trump og Abdel al-Sisi, den mest undertrykkende diktatoren i Egypts moderne historie.

skriver assisterende nettredaktør Jackson Diehl hos Washington Post.

Love-in? Hvis al-Sisi er den mest brutale ever, har Diehl dårlig hukommelse. Hvordan var det å havne i klørne til politiet under Nasser eller Mubarak?

Men det verste er at uttrykket viser at Washington Post ikke har noen forståelse for konteksten: Egypt står overfor en fiende som ikke skyr noen midler. Det være seg menneskerettslig eller sikkerhetspolitisk. Stikkord: Suez-kanalen og de kristne.

Hvis IS i Sinai skulle true Suez-kanalen ville pipen trolig fått en annen lyd.

De kristne drepes nå i Arish i Sinai. De militære er passive, de frykter for sine egne liv. George W. Bush var likegyldig til de kristne, og Obama ga dem en kald skulder.

Radikal islam demonstrerer at det ikke finnes noen forskjell på menneskerettigheter og sikkerhetspolitikk: Krigen mot siviliserte normer er total.

Nok tid, nok kapital

Liberale later som om det finnes en uendelig supply av kapital som gjør dem i stand til å kreve noe av samarbeidspartnere. Men Vesten er ikke i stand til å kreve. Det må be, det må være gjensidighet.

Obama representerte den vestlige arrogansen på sitt verste, som tror at det bare finnes et show in town: Deres eget. Han slo hånden av Mubarak og så gjennom fingrene med Brorskapet, fordi de representerte en kollektiv løsning på den muslimske verdens problemer. Det var i seg selv nok til å unngå å kritisere dem.

Resultatet er at Vesten ble svakere under åtte år med Obama. I Europa står det enda dårligere til.

Trump kommer derfor inn på et tidspunkt hvor Vesten er svak. Han ser seg om etter hvem han kan samarbeide med. Al-Sisi besøkte Trump i New York som en av de første utenlandske lederne. Karismatiske ledere liker andre karismatiske.

De liberale har havnet i bakleksa, men dominerer fortsatt mediene. Siden de er uimottagelige for kritikk beveger de seg lenger og lenger «ut». Robert Kagan kunne skrive boken om at USA var fra Mars – dvs krigsguden, mens Europa var fra Venus, dvs at hun sto for kjærlighet. Nå klarer han ikke forstå hva det er som produserer jihadister.

Han legger skylden på al-Sisi:

Al-Sisi undertrykkelse har gjort Egypt til et masseproduserende leverandør av voldelig ekstremisme. Terroristangrep har økt dramatisk, ikke minket siden han grep makten i 2013. Hva angår regionen, støtter al-Sisi Bashar al-Assads regime i Syria, og har uten forbehold gitt støtte til Russlands økte militære tilstedeværelse i hele Midt-Østen.

[…] mange i administrasjonen og kongressen holder fast ved å anse al-Sisi som en lojal alliert. De bør se nøyere etter. Egypts fengsler, fylt med tusener av unge menn og kvinner, vilkårlig arrestert, og deretter fysisk misbrukt og torturert, har blitt et sted for dyrking av radikalisme.  Selvmordsbomberne som drepte 29 i en kirke i Kairo sist desember, var for eksempel produkter av et brutalt fengselssystem, der ungdom som kan hende ikke var radikalisert fra før av, blir radikale innen de slippes ut igjen.

Her tipper Kagan helt over. Å gi al-Sisi og brutale fengselsforhold skylden for selvmordsbomberen som sprengte seg selv i luften i kirken i Kairo, er både moralsk og politisk under pari. Det sier noe om at en dreven akademiker mister dømmekraften.

Kristne drepes ved kontrollposter i det nordlige Sinai. Det skyldes ikke fengselsforholdene.

Ikke first cause

Den første generasjon av al-Qaida-folk, som Ayman al-Zawahiri, ble torturert på det grusomste under Mubarak. Men det var ikke torturen som fikk dem til å fly inn i Tvillingtårnene. Det var krigen mot det vantro Vesten.

Midtøsten har kommet inn i en voldsspiral hvor alle tegn på mildhet blir tolket som svakhetstegn. Ønsket om bedre behandling er forståelig, men det fungerer ikke i dagens kontekst.

Vesten har vært der før, under kolonikrigene og borgerkrigene: Vietnam, Malaysia, og ikke minst Algerie-krigen. Det ble opplest og vedtatt at det var Vesten som var brutal.

Men så fulgte borgerkrigen i Algerie. Den hadde ikke Frankrike noe skyld i, og likevel var den minst like brutal som opprøret mot Frankrike.

Hvis myndighetene hadde våget å fortelle europeere og amerikanere at de risikerer den samme type borgerkriger på eget territorium, ville velgerne støttet en my mer brutal politikk både hjemme og ute.

Noe de har rett i

Og likevel har liberalerne tre poeng:

Al-Sisi-regimet gjør ikke forskjell på salafister og borgerrettsaktivister. Derfor havner en amerikansk aktivist for gatebarn i fengsel:

Al-Sisi har slått ned på sekulære grupper, fra egyptiske menneskerettighetsorganisasjoner til ungdomsgrupper. Ett offer, typisk for tusener av andre bortsett fra det faktum at det hendte en amerikansk borger, er Aya Hijazi, som ble uforklarlig fengslet i mer enn 1,000 dager på oppkonstruerte anklager relatert til hennes arbeid med gatebarn.

Enda mer urovekkende er det at Sissi-regimet tillater at mediene er fulle av antivestlig propaganda. På den ene siden tar man mot penger, og det er som man kompenserer for dette ved å lange ut mot vestlige interesser.

Men imens hans statsmanipulerte media blir fylt med anti-vestlig utfall, og amerikanere som jobber i Egypt og egyptere som jobber med vestlige organisasjoner har møtt oppskonstruerte anklager under stadig hardere lover, som ikke bare kriminaliserer finansiering, men selv kontakt mellom egyptere og fremmede.

Dette er farlig, for det fjerner ekte liberalere fra det egyptiske samfunnet, og det fyrer opp under hatefulle stemninger som islamistene kan stille seg i spissen for.

På kammerset

At Trump prioriterer sikkerhet og kampen mot islamisme, betyr ikke at han ikke nevner menneskerettigheter, men det skjer på en mer dempet måte, bak lukkede dører:

På et møte i kabinettrommet, der Trump ble fulgt av utenriksminister Rex Tillerson, forsvarsminister Jim Mattis, politisk strateg ved Det hvite hus Steve Bannon, og andre høytstående tjenestemenn i administrasjonen, nikket Trump til amerikanske bekymringer for Egypts menneskerettighetsbrudd. Eksperter og tidligere tjenestemenn sier at vilkårene for menneskerettigheter har blitt betydelig verre over flere år.

«Vi har mye tilfelles; vi har noen ting vi ikke er enige om», sa Trump.

Spicer sa senere på mandag at møtet mellom Trump og al-Sisi var «oppriktig dialog der de diskuterte felt for samarbeid og bekymring.»

Godhet som svekker

Menneskerettsgrupper som forlanger «action» uten å vise forståelse for hvor vanskelig situasjonen er, løper i ytterste konsekvens fiendens ærend. Å stille krav uten hensyn til sammenhengen er å svekke statens motstandskraft.

Men det synes ikke å være deres «concern». NGO’er som Amnesty, Kirkens Nødhjelp, Flyktninghjelpen og alle deres «menneskerettsinstitutter» opererer helt uten tanke på samfunnsansvaret. De er lobbyister på vegne av mennesker som ikke er medlem av samfunnet. Stortingsrepresentanter må logge sine eierandeler i kommersielle selskap, men tilknytning til NGO’er kan være like problematiske bindinger.

Enhver som er realpolitisk orientert vil innse at Vesten i dag, liksom landene i Midtøsten, bare står overfor bad options.

Å velge mellom de minste onder blir politikkens fremtid.

 

 

https://www.wsj.com/articles/trump-welcoming-egypts-sisi-says-we-agree-on-so-many-things-1491239938

Mest lest