Kommentar

Hodejegere. Slaveri. Kristenforfølgelse. For få år siden ville disse ordene gitt nordmenn assosiasjoner til gamle dagers Borneo, Afrika og Romerriket.

Islam gjør historien levende igjen, men i stedet for gjenkjennelse har Europa utviklet en frykt for hukommelse. Det er et dårlig tegn.

James Foley halshugges for åpent kamera anno 2014. Vesten forskrekkes. Det er et sjokk som er forståelig. Først når forbrytelsen blir personlig og går ut over noen man kan identifisere seg med, blir den fattbar. Henrettelsen av Foley har gjort et enormt inntrykk i USA.

Men dette er altså det yezidier, kristne, shiaer, alawitter, turkmenere, kurdere, har vært utsatt for i lang tid nå, i tusentall, om ikke alltid ved halshugging.

FN offentliggjorde idag nye tall over drepte i Syria: 191.000.

Store tall gjør oss numne.

Konkrete skjebner gjør oss i stand til å se sporene som fører frem til dagens religiøse utrenskninger:

Trykket mot de kristne har økt og har gått fra forfølgelse og fordrivelse til utrenskning. ISIS har tatt forfølgelsene til et nytt stadium. Når paven sier at forfølgelsene av de kristne i Midtøsten er verre enn under Romerriket, bør vi lytte.

Men hodejegerne begynte sitt arbeid lenge før ISIS og det er når man ser hendelsene kronologisk at sammenhengen er tydelig;

Vi snakker om etter 9/11. Khaled Sheik Mohammed deltok i halshuggingen av Daniel Pearl i Pakistan i 2002 som var akkurat så bestialsk som henrettelsen av Foley. Og Pearl stønnet før han ble drept: – Jeg er jødisk.

Man kan tenke seg hvilket inntrykk dette gjorde på amerikanske jøder. Slik drapene på jødene i Chabad-huset i Bombay i november 2009 gjorde inntrykk på Israel og jøder verden over.

Jødene har hukommelse. Forfølgerne har gjort det tvingende nødvendig å huske. Europa har ingen hukommelse. Det er et dårlig tegn. Når man skal bekjempe en fiende er manglende evne til å huske et tegn på svakhet.

I 2004 begynte vestlige hoder å rulle i Irak; Nick Berg, Eugene Armstrong, Jack Hensley, Kenneth Bigley, Kim Sun-il, Fabrizio Quattrocchi… og talløse muslimske ofre.

Halshuggingen pågår uavlatelig og har tiltatt: 14 jemenittiske soldater ble halshugget i forrige uke, og for noen dager siden, fire egyptere i Sinai – få kilometer fra Gaza-stripen.

Skal James Foley bli en vekker? Han hadde vært gissel før, og uttalte at han reiste til Syria for å vise verden grusomhetene befolkningen ble utsatt for. Historiene er fortsatt å finne i mediene, og fryktelige filmopptak florerer på YouTube. Men såsnart de vestlige journalistene er borte fra slagmarkene, kommer historiene i bakgrunnen.

Shoshei Koda beheaded on American flag by Al-Qaida in Iraq

Japaneren Shoshei Koda henrettes på det amerikanske flagget av Al-Qaida i Irak, ISIS’ forgjenger, i 2004.

ISIS’ brutalitet behandles som noe isolert, ekstraordinært. Men ISIS og deres jihadistiske likesinnede har benyttet bestialiteten i lang tid. Det mest foruroligende er at de går tilbake til Profetens eksempel. Det var slik han behandlet de jødiske stammene i Medina. Når salafistene påberoper seg tilbakevenden til den rene versjon, er det med historien i den ene hånden og Koranen og hadither i den andre. En påberopelse av fortiden, er en carte blanche til vold som ideologi.

Europa er engstelig for å ta innover seg hvorfor ISIS dreper europeere; det spiller ingen rolle om de er hjelpearbeidere, krigsmotstandere, journalister, eller hva de selv mener om sine egne regjeringer, islam og situasjonen i konfliktområdene. ISIS dreper dem for det de symboliserer; det frie og demokratiske Vesten. At Daniel Pearl var jøde var bare en bonus, at James Foley har en bror i flyvåpenet er bare en unnskyldning. Selv en anti-Bush og anti-Israel venstreekstrem som Vittorio Arrigoni var ikke trygg for salafister i Gaza i 2011.

Jihadismen mot det moderne Vesten skjøt fart i 1979, med den iranske revolusjon. Ambassadegislene ble frigitt i 1981; i 1982 sprengte Hizbollah USAs ambassade i Beirut (63 drepte), og året etter US Marines-forlegningen (241 drepte). I 1984 kidnappet Hizbollah CIAs station chief i Beirut, William Buckley, og en US Marine i 1988. Etterhvert mottok amerikanerne filmopptak. Kun et lite antall har sett opptakene, men beskrivelser finnes:

Mandag morgen, 7. mai 1984, mottok USAs ambassade i Athen en filmrull postlagt i samme by… Den viste William Buckley som utsettes for tortur… kameraet zoomet frem og tilbake over Buckleys nakne og skadede kropp. Foran kjønnsorganene holdt han et dokument stemplet «Most Secret»… Casey husket etterhvert hvordan «De hadde gjort mer enn å bare ødelegge kroppen hans. Øynene viste tydelig at de hadde gått løs på psyken hans. Det var rystende, middelaldersk og barbarisk… » Buckley gav tegn på at han var neddopet; øynene var blasse og leppene hang. Han hadde et blikk som tydet på at han ikke hadde sett dagslys på en god stund… Buckley hadde tilbragt lang tid med hette over hodet. Gnagemerker rundt håndleddene og halsen tydet på at han hadde vært bundet med rep eller kjettinger. Nøyere undersøkelser avslørte at enhver kvadratcentimeter av huden hans hadde stikkskader, forenlig med gjentatte injeksjoner.

Det andre filmopptaket ankom 23 dager senere. Denne gang var det adressert til USAs ambassade i Via Veneto i Roma… Det viste at Buckley fortsatt fikk fryktelig behandling… Buckley talte med sløret stemme og fremtoningen hans virket egosentrisk, som om omgivelsene hans ikke interesserte ham noe videre… Hendene hans skalv og føttene trampet mot et merke på gulvet mens han mumlet ynkelige bønner om å frigis mot amerikanske garantier om at USA fjernet «all sin innflytelse» fra Libanon og at USA ville overtale Israel til å gjøre likedan…

Fredag 26. oktober 1984, 224 dager etter at Buckley ble kidnappet, ankom en tredje filmrull til CIA. Dette filmopptaket var enda verre. Buckley var redusert til et skvaldrende vrak. Ordflommen var ofte umulig å tyde; han siklet og spyttet og – kanskje det mest ubehagelige å iaktta – han kom med plutselige redselsskrik, øynene rullet ukontrollert og hele kroppen ristet. Tidvis holdt han opp dokumenter som hadde vært i hans burn-bag foran kamera. Så begynte han å gjengi et jammerlig forsvar for sine gisseltageres selvbestemmelsesrett i Libanon… Våren 1985 var William Buckley inne i sitt andre år som gissel. Det var enighet i CIA om at han befant seg med bind for øynene og bundet på hender og føtter i et slags rom på størrelse med en kiste.

 William Francis Buckley

William Francis Buckley ble holdt som gissel og torturert av Hizbollah i 15 måneder.

I 1988, få år etter mordet på Buckley, kidnappet Hizbollah den amerikanske obersten William R. Higgins, som på denne tiden var FN-observatør. Den amerikanske diplomaten Fred Hof har beskrevet blodgjelden Hizbollah står i, herunder nåværende leder Nasrallah:

En venn av meg, Col. Rich Higgins, ble kidnappet av Hizbollah mens han avtjente i Libanon som militærobservatør i FN-uniform… han ble torturert og drept flere måneder før våre forsøk på å befri ham omsider tok slutt. Jeg er én av en liten gruppe amerikanere som vet nøyaktig hvordan Rich døde. Dersom jeg skulle fortelle deg det – og det gjør jeg ikke – garanterer jeg at de fleste i dette rommet ville føle seg fysisk syke. Da min tidligere forretningspartner Rich Armitage for noen år siden omtalte Hizbollah som den internasjonale terrorismens «A-Team» og antydet at de har en blodgjeld å betale, henviste han til et ledersjikt som er gjennomsyret av blod og vold.

Col. Rich Higgins i Libanon

Oberst William R. Higgins, observatør i FN-styrkene i Libanon, ble holdt fanget, torturert og drept over en 1.5-års periode.

I perioder kan Vesten og dets fiender ha felles interesser. Etter 9/11 var det en unik mulighet for Teheran å bli kvitt Taliban-regimet i Afghanistan. Da sjansen bød seg for å også bli kvitt Saddam Hussein i vest noen år etterpå, ble Iran den umiddelbare vinner av Bush’ kriger. Samtidig var Iran særlig hjelpsom med å bistå i drap på amerikanske soldater i Irak, akkurat som USAs «allierte», Pakistan, hele tiden gav draps-bistand til sin egentlige Taliban-allierte.

Amerikanerne har ikke glemt. De blir minnet på historien av både medier og politikere. Men for Obama, og en god del europeiske politikere, kan det synes vanskelig å innrømme at noen fiender faktisk er fiender. Hukommelsestap om fortidens synder, og dialog for enhver pris, kan ikke alltid lede til vennskap. Folk i Vietnam og Japan kan gå i T-skjorter med amerikansk flagg og US Army på brystet, to land USA bombet sønder og sammen, mens det er utenkelig å se det samme i Pakistan og Saudi-Arabia, to land som ble opprettet med USAs hjelp.

Som frontierland har USA ikke glemt at frihet, trosfrihet, individualisme koster.

Terroren som begynte for alvor med den iranske revolusjon satte sine spor. Da krigen ble tatt hjem til USA, våknet amerikanerne. Innen CIA og andre statlige etater var det mange som hadde kunnskap om behandlingen av vestlige gisler som Buckley, og selvmordsbombene mot marineforlegningen. Massive og grusomme forbrytelser blir ikke glemt av de som har mistet kolleger eller risikerer samme behandling, kun fordi de er amerikanere. Etter 9/11 var det derfor mange som ville gjengjelde. Angrepet var en krigserklæring. Når amerikanerne først mobiliserer kan de slå voldsomt tilbake.

Terrorens forhistorie er med å forklare hvorfor Guantanamo og Patriot Act ble mulig. Nasjonen opplevde at den var i unntakstilstand og krigstilstand. Det er for mange i USA som har både den korte og den lange historien til at Barack Obama kan trekke USA ut av Midtøsten og avblåse krigen mot terror.

Slik reagerer ikke Europa. Europa har ingen hukommelse og synes redd for sin egen skygge. Det er et dårlig utgangspunkt for en fiende som har til hensikt først å opprette en islamsk stat og deretter starte gjenerobringen av islamsk land. I Europa.

 

Artikkelforfatteren har jobbet på sykehus i Midtøsten og reist i omlag 80 land, herunder mange muslimske.