Kommentar

Det nye Midtøsten er ikke Assad som vinner åtte års borgerkrig og avslutter den med giftgass. Det er kanskje kronprins Mohammed bin Salman som besøker Google i Silicon Valley. Det er under en uke siden Saudi-Arabias de facto hersker var på besøk. Foto: Bamdar Algaloud / Reuters / Scanpix

Kommentariatet tar krysserrakettene for et år siden som utgangspunkt. De oppnådde ikke stort, og hvorfor gjenta noe som ikke virket? Det de egentlig sier, er at de misliker krig. De har ingen apetitt for krig, selv ikke når den gjelder et monster av en makthaver som gjentatte ganger har brukt gass mot sin egen befolkning.

Åtte år med krig har ikke lært den dannede elite i Vesten noen ting. For dem er virkelig krig blitt en umulighet. Før de går inn i en situasjon, ser de alltid etter utgangen.

Men det er ikke det Trump har i tankene denne gang. Han lytter ikke til Dagsrevyen, som sier at siden det ikke nyttet i fjor, så hvorfor risikere noe denne gang? Russerne, syrerne og iranerne gjør alt for å maksimalisere en slik følelse av nytteløshet. Lar Vesten seg overtale, har det nevnte trekløveret vunnet.

Men USA har altfor lang erfaring i Midtøsten til å la seg dupere eller bløffe. De har gjennom mange år hatt kjennskap til Assad – far og sønn – og deres regime.

Kanskje amerikanerne sier at nok er nok. Skal de la Assad bli kronet til seierherre etter at han har brukt gass mot sitt eget folk?

Douma er et signal. Assad vet at han er i ferd med å vinne. I krigens åttende år er det bare et spørsmål om tid. Bare den siste enklaven i Damaskus gjenstår. Assad kunne ha sultet dem ut. Eller bombet dem, som han og Putin pleier. Men i stedet velger han å bruke gass.

Det ser ut til å være et karaktertrekk ved ham. Nå må amerikanerne tenke ut fra erfaring: Assad har ikke forandret seg, så dette er hva vi har i vente, også i fremtiden. Ønsker vi virkelig å gi denne mannen en ny sjanse?

Det kan hende at amerikanerne vil si: Det er på tide å sette strek. Men kanskje vil ikke USA bry seg så mye om Assads kjemikalier eller fly; kan hende konsentrerer USA seg først og fremst om å ta Assad og lederklikken hans.

Syrerne fortjener å bli kvitt Assad etter åtte år med krig.

En kjempende Assad har latt iranerne etablere seg med baser. Iran har allerede sendt en drone inn over grensen til Israel. Hvordan vil iranerne oppføre seg under et triumferende Assad-regime? Hvor mye handlingsrom vil de få?

Hvor stor frihet vil Israel ha til å slå tilbake hvis Putin holder sin hånd over både iranerne og Assad?

Det er slike spørsmål Israel stiller seg, og det er alvorlig. Det de ser, er en ny konstellasjon, mye mer alvorlig for Israel – og dermed også for amerikanske interesser.

Det kan hende at amerikanerne sier: Nei, dette tar vi ikke sjansen på.

Trump har satt sammen et krigskabinett. Foruten Mattis er det stabsjef John Kelly, CIA-sjef Mike Pompeo og ny nasjonal sikkerhetsrådgiver John R. Bolton. De har til sammen erfaring som gjør det lett å lese hva som venter hvis de lar gassangrepet mot Douma passere.

Hvis USA bestemmer seg for virkelig å sette foten ned, er faren for en eskalering mindre enn ved en opptrapping. Et massivt amerikansk angrep som går etter ledelsen, vil fortelle Putin at han bør holde sine menn i barakkene. Han bør ikke prøve å yppe seg med USA.

Hvis det går flere dager, er ikke dét et tegn på ubesluttsomhet. Det er et tegn på at minst én hangarskipsgruppe skal nå frem.

Oliver North fortalte om da Reagan bombet Libya. Gaddafi hadde bombet et diskotek i Berlin, og et par amerikanske soldater var blitt drept. Det gikk 11 dager før amerikanerne svarte. De trengte så lang tid for å få en tilstrekkelig styrke klar.

Noe har skjedd i Midtøsten siden februar 2011. Det var ingen ulykke eller noe feilgrep at Gaddafi falt; det samme gjaldt Mubarak. Deres tid var omme. Assad har på en måte vært naturstridig. Han skulle ha forsvunnet på samme tid. Opprøret som begynte i Deraa, skulle vært kronet med hell.

Men Assad har overlevd nettopp på grunn av de egenskapene han viste i Douma: en usedvanlig brutalitet og hensynsløshet.

Opprøret begynte fordi han torturerte tenåringer eller barn som hadde skrevet stygge ting om ham på murvegger. Foreldene ble rasende over å se de mishandlede kroppene. De gikk ut på gatene. Assad svarte med vold.

Han slapp jihadister ut av fengslene for at de skulle starte et voldelig opprør, slik at opposisjonen ble splittet og han kunne bruke enda mer vold. Den første tiden gikk hæren hans og sabhiha (militsen) etter de mer moderate opprørerne fremfor de verste jihadistene.

Det var en underlig korrespondanse mellom blodtørstige jihadister og Assad.

Assad skulle falt sammen med Gaddafi, Ben Ali og Mubarak, men den syriske presidenten er et særtilfelle.

Assad har krysset USAs veier mange ganger. Etter 9/11 var han en kort stund samarbeidsvillig. Assad forsto at USA var en farlig fiende å ha. Men etter at USA fikk hendene fulle i Irak, så Assad sitt snitt til å la jihadister få fri passasje gjennom Syria.

USA har derfor mye å gjøre opp med Assad. Han sitter på overtid. Og han fortjener ikke å vinne.

Det andre er at han vil la Syria bli et springbrett for Iran og Putin. Det ønsker ikke USA og den nye ledelsen. De ser problemene vokse, og de vet at de kan bli uhåndterlige.

Kanskje har Bolton og Pompeo allerede bestemt seg: Hvis de tar Assad, vil de også si opp avtalen med Iran.

Obama tydeliggjorde at hans politikk – ettergivenhet – ikke virker overfor folk som Assad, Erdogan, Putin og mullahene.

USA har fått en joker i ermet: Mohammed bin Salman. Hvis han tør å stå skulder ved skulder med USA, vil Midtøsten kunne se begynnelsen på en ny orden.

Mye er i bevegelse: Ambassaden flyttes til Jerusalem i midten av mai, når staten Israel markerer sitt 70-årsjubileum. Hvis Saudi-Arabia kunne overtales til å godta den jødiske staten, ville det bære bud om noe nytt.

Assad og Iran er det motsatte av Jerusalem og Trump ved Klagemuren, eller sverddansen i Riyadh. For Trump henger alt dette sammen. For amerikanerne må det være en ny tid, noe å se frem til.

Kronprins bin Salman var i Hollywood. Han ville ha en bit av den amerikanske drømmen.

Dét vil aldri Assad kunne bli.