Kommentar

Norske myndigheter og det offisielle Norge taler med dempet røst om det som skjer med de kristne, yezidiene, turkmenere og shiaer i Irak og Syria. I forhold til grusomhetene er de beklemmende tause.

Jo mer vi hører, jo større blir forlegenheten. Grusomhetene har et omfang og karakter som burde tilsi at verden forlangte umiddelbar aksjon. Militært og humanitært. Mange kristne og yezidier ønsker å forlate regionen. Hvor er NGO’enes og kirkens krav om at Norge må ta imot dem?

irak.khazair.irbil.leirBilde: Flyktninger i Khazair-leiren utenfor Irbil, uten noe sted å gjøre av seg.

Hva skyldes tausheten? Er det fordi de er kristne og yezidier som forfølges av islamister? Er det feil offer og feil forfølger, eller bare en av delene?

Hvordan hadde verden reagert om det var 50.000 forvarsløse muslimer som var omringet på et høyt fjell og døde av sult, tørst og utmattelse, mens en kristen milits beskjøt dem, begravde dem levende og gjorde kvinner til sex-slaver? Er det noen som tror at Sikkerhetsrådet ville nøyd seg med uttalelser?

Vestlige medier ville kokt over. Det ville gått demonstrasjonstog i gatene.

Men for de kristne og yezidiene er det ikke noe tog. Bare noen referat i mediene som gjør at vi ikke kan si at vi ikke visste.

Norge er ikke alene om å være tafatt og snu seg bort. Men enhver må feie for egen dør.

Lars Akerhaug har kikket i rapportene som norske ambassader sender hjem.  Han skriver om dem i en kronikk i VG: Stille natt i Midtøsten. Utenriksminister Jonas Gahr Støre lanserte i 2011 et såkalt «minoritetsprosjekt», som svar på de nye truslene som minoriteter ble utsatt for i kjølvannet av den arabiske våren. Det var allerede da tydelig at revolusjonen hadde sluppet løs krefter som visste å benytte friheten til å forfølge annerledestroende/tenkende.

Hvor alvorlig prosjektet var ment og hvor sterkt man gikk inn for det, er vanskelig å si. Det virket ikke spesielt offensivt. Gahr Støre satset på et godt forhold til Borskapet. Stikkordet var dialog. Det satte klare begrensninger.

De norske ambassadene forklarte ham at det å gå inn for de kristne kunne komme til å koste.

«Samtidig er det viktig å ikke overdrive vår støtte til den kristne minoriteten», skrev ambassaden i Kairo 12. desember 2011.

Dette var etter Maspero-massakren da hæren og muslimsk mobb sammen gikk løs på kristne demonstranter utenfor TV-bygget.

Holdningen minner forbløffende om det offisielle Norges attityde til forfulgte jøder i tysk innflytelessfære før utbruddet av II. verdenskrig. Også den gang kostet det noe å ta imot jøder. Man gikk mot den rådende mening og makt: Tyskland og nazismen og fascismen. Man gjorde bare ikke det. Det var den nye tid.

Myndighetene var lunkne eller kjølige. Heller ikke Røde Kors, Den norske kirke eller andre samfunnsinstitusjoner var spesielt ivrige.

Det som slår en i øynene i dagens virkelighet er spranget mellom den voldsomme humaniteten vi utfolder overfor asylanter og ulovlige innvandrere: Norge øser av sitt overflødighetshorn og det står en hær av do-goodere klare til å tale deres sak.

Hvor er alle disse stemmene når det gjelder å tale de kristne og yezidienes sak? Eller shiaene, sekulære muslimer som kommer i klem, liberale mennesker?

I ærlighetens navn: Heller ikke en stormakt som USA tok de kristne under sine vinger da amerikanerne overtok i Irak. Man ville ikke risikerer å bli anklaget for å være partisk.

Dette argumentet benyttet også Utenriksdepartementet.

Flere stasjoner i Midtøsten advarer mot et engasjement som bidrar til å gjøre tros og livssynsminoriteter mer sårbare for overgrep, het det i et notat fra Utenriksdepartementet.

Men hvordan kan de kristne eller yezidiene bli mer sårbare enn de er og har vært en god stund?

ISIS slår slike unnskyldninger eller påskudd, – ekte eller hyklerske – i stykker. Nå står det om livet.

De kristne og yezidiene trenger visum og oppholdstillatelser i hundretusenvis. Den kurdiske delen har mottatt 1, 6 millioner mennesker på kort tid. Den har nok med å forsvare seg.

Hvor er Europa?

Som med nazismen og fascismen: Europa reagerer for sent. Kontinentet blir nesten løpt over ende før det reagerer.

Svarene man gir er gårsdagens og knapt nok det. Utenriksminister Børge Brende snakker om «politiske løsninger». Hva skulle de beståt i? Det er det rene munnsvær, skriver Akerhaug.

ISIS har tvunget noen brutale sannheter på Europa og USA. Europa i særdeleshet vil helst ikke se dem.

Professor emeritus Stig S Frøland svarer Aftenpostens Inger Anne Olsen som skrev at de fleste islamister er ikke-voldelige. Men de vil det samme som de voldelige; et shariastyrt samfunn. Det er bare metodene de er uenige om, skriver Frøland. Målet er det samme.

Han siterer Olsen på at «mange norske muslimer er islamister». Hun mener det ikke gir grunn til bekymring. Jo, skriver Frøland, det er det. De er begge fiender av det liberale samfunn.

Det er denne sannheten som paralyserer oss. Vi greier ikke en gang manne oss opp til forsvar for det vi står for.

De kristne og yezidiene vet. De kjenner trusselen på kroppen. De betaler en pris som det ikke går an å forestille seg. De kommer samtidig med en advarsel til Europa: dere kommer til å møte det samme som vi utsettes for, og dere er usedvanlig dårlig rustet. – Når dere ikke vil hjelpe oss, er det i virkeligheten dere selv dere ikke vil hjelpe.

Når skal det gå opp for oss? Når vi hjelper de kristne og yezidiene gjør vi ikke bare vår kristne plikt, vi redder også oss selv.

Det er kanskje dette siste som er blitt for vanskelig for oss. Er vi ikke lenger i stand til å gjøre noe på vegne av oss selv? Er vi redd for å støte?