Sakset/Fra hofta

Ifølge Astrid Meland hadde utenriksminister Espen Barth Eide og hans medarbeidere lagt en god del arbeid i talen han holdt torsdag kveld om forfølgelsen av kristne i Midtøsten. Meland synes selv det var en god tale. Var den det?

Noen inntrykk festet seg under fremføringen. Nå har UD lagt ut talen og man kan sjekke førsteinntrykket.

Talen er fremfor alt preget av det terapeutiske grep: det er den nye måten å forholde seg på. Den er i sin natur overbærende og mildt autoritær. Teraputen vet best, han legger til rette, definerer, og loser flokken frem mot det rette mål.

Men er det demokrati? Det er ihvertfall ikke en demokratisk samtale, for terapeuten vet noe klientene ikke vet, og det gir ham rett til å legge til rette. Han står over i dette tilfellet folket. Men en samtale forutsetter at man befinner seg på samme plan. At man er dus i mer enn en betydning. Det er ikke terapeuten.

Det han vet er også å ta hensyn. Det er så mange utenforliggende hensyn som ikke vanlige folk kan vite om. Derfor må «samtalen» håndteres på en spesiell måte.

Slike hensyn skinte gjennom i Barth Eides tale, og det er grunn til å se nærmere på måten han ordla seg på.

Barth Eide innledet med å beskrive troens betydning og hvor sentral del den kan være i menneskers liv. Selvfølgeligheter. Han tok det med for å kunne beskrive også hatefulle utslag som misbruk av religion. Akkurat som andre misbruker ytringsfrihet. Dette er nettopp terapeutens overblikk og faderlige hånd.

Troen kan skape bånd mellom mennesker, på tvers av hav og grenser. Den kan skape forståelse, fellesskap og respekt. Den kan forene og forsone, samle – men feil brukt, så kan den også splitte og bygge murer.

Denne milde autoritære tone gjennomsyrer mye av ordskiftet. Og den fortegner. Flere i domkirken snakket også om at islam misbrukes. Det ligger noe nedvurderende og nedlatende i det, overfor de som misbruker! De fortjener å bli tatt på alvor. De er ikke barn på avveie, de er voksne, ansvarlige mennesker.

Denne bortforklaring og ansvarsfraskrivelse fortsetter når man sier at overgrep og forfølgelse henger sammen med sosiale forhold.

I turbulente tider – politisk og sosialt – ser vi at menneskers frykt og uro også kan omsettes i intoleranse, hat, trusler og vold.

«Omsettes i» – dette er manipulatorisk språk: islamister og salafister er ofre for omstendighetene, hvis Vesten bare øser av sin rikdom vil de få en sjanse. Men hva om de mener det de sier?

Den terapeutiske tonen anvendes også overfor de nye regimene i Midtøsten. De må også oppdras! Det trengs folk som Barth Eide til å fortelle dem hvordan de skal oppføre seg. Det er samme tone Obama har snakket i, han trodde han også kunne oppdra de nye lederne i kraft av sitt eksempel. Det er en selvovervurdering i dette som ikke akkurat er tiltalende. I dagens Midtøsten er den nytteløs.

Så selv om vi ønsker mer demokratiske styresmakter velkommen, ønsker vi å minne dem om at demokrati er mer enn flertallsdiktatur. Det er også respekt for mindretall og annerledes tenkende.

Er det slik man må anta at norske utenriksministre vil arbeide for å beskytte kopterne i Egypt? Ved å «minne» Brorskapet om hva demokrati er?

I hele denne øvelsen unngår Barth Eide å snakke om hva problemene virkelig består i: at demokratiseringen blir en islamistisk demokratisering og det betyr sharia. Da blir det svært vanskelig å være ikke-muslim. Dette er kjernen i problemet, men det er så stort at man helst vil slippe å se det, for det innebærer at islam må gjennomgå en revolusjon. Kunne det ikke være på tide å henge bjella på katten? Både forskning og debatt har tatt syvmilssteg og identifisert problemet.

Når resultat er blod i gatene, borgerkrig, sekterisme og forfølgelse av verdens eldste kristne menigheter, var det ikke da på tide å antyde at man forsto problemenes omfang? Var det ikke derfor vi var samlet?

En riktig analyse er første forutsetning for å gjøre noe.

Men hva kan man gjøre? Hvordan kan Norge påvirke Egypt? For det første ved å snakke sannferdig og vise offentligheten at man forstår problemene. Det er også helt naturlig å trekke inn muslimenes stilling i Europa. De som er bekymret for dem burde også bekymre seg for de kristne i Midtøsten.

Men hva kan man gjøre konkret? Dennis Ross, Midtøsten-utsending for tre presidenter, skrev for en tid tilbake i Washington Post at USA bør stille Egypts nye ledere overfor klare valg: de må oppfylle visse kritierier, hvis ikke vil hjelpen bortfalle. Islamistene kan ikke få i pose og sekk.

Det finnes ingen antydning til ordet konsekvens i hverken Barth Eides eller forgjengerens beskrivelser. Ordet finnes ikke på kartet. Der står DIALOG. Man skal tale forsiktig, og ved ethvert hevet bryn eller rynke hos motparten senker man blikket eller demper tonen.

Barth Eide presterte å sammenligne situasjonen for kristne i Egypt med situasjonen til muslimer i Europa. Han brukte ordet «forfølgelse» om begge. Dermed mistet han i mine øyne all troverdighet.

Dette arbeidet handler om alle livssynsminoriteter: Det kan være forholdene for muslimer i ett land, jøder i et annet, kristne i et tredje, medlemmer av bahai-samfunnet, humanister og ikke-troende, og så videre. Noen ganger handler det også om hvordan enkelte grupper behandles internt i visse religiøse miljøer.

For vi behøver ikke å reise så langt som til Midtøsten for å finne eksempler. I en rapport tok Amnesty International nylig opp diskrimineringen av religiøse minoriteter i en rekke vesteuropeiske land. Mens kristne forfølges ett sted, forfølges jøder og muslimer et annet. Begge deler er like galt.

Muslimer forfølges i vesteuropeiske land? Amnesty mener dette. Det sier mye om Amnesty, og det er ikke like selvfølgelig at organisasjonen fortjener pengene i søndagens innsamlingsaksjon. Her går Barth Eide god for beskrivelsen. Det er en dobbel forulemping: ved å bruke et slikt ord om muslimenes situasjon i Europa, degraderer han de lidelser som kristne i Midtøsten utsettes for. Det er samtidig et spark til vestueoropeiske myndigheter. Hvilket vesteuropeisk land driver forfølgelse av muslimer? Mest av alt er det en misbruk av ord, og det er pussig at utenriksministeren som ellers er mot misbruk av ytringsfriheten selv misbruker viktige ord som betyr noe helt konkret. Det sier en del om hva dette handler om.

For å skape balanse må Barth Eide nedgradere de kristnes lidelser og blåse opp muslimenes. Det sier mye om Barth Eide. Det sier like mye om hvor skrudd vi er blitt i hodene at vi står og lytter til dette og lar det passere.

Argumentasjonsrekken har et formål: når overgrep finnes på alle sider, ved en moralsk bokføring som sammenligner og sjonglerer med overgrep, slik at man har definisjonsmakten i behold, kan man sette inn støtet, og psyke de kristne ned: de må ikke tro de er de eneste som lider!

For det andre: Å engasjere seg for forfulgte minoriteter er ofte et politisk utfordrende arbeid. Og det er et arbeid fullt av dilemmaer. Vi må være veloverveide og realistiske i det vi gjør. Ett eksempel: Enkelte representanter for kristne miljøer i Midtøsten har advart oss mot å gi dem for mye oppmerksomhet, fordi dette kan føre til at disse gruppene blir assosiert med Vesten, noe som fyrer opp under velkjent ammunisjon fra deres motstandere.

Dette er grovt: at kristne skulle advart mot å få for mye oppmerksomhet rundt deres situasjon. Jeg tror rett og slett ikke på det. Derimot har islamister ofte anklaget de kristne for å være Vestens stråmenn og brukt det som argument for å forfølge dem. Men skal vi godta slik argumentasjon og bruke den for å dempe insatsen? Det lyder grotesk.

Det Barth Eide sikkert har i tankene er at dette kan bli en sivilisasjonskrig. Men skal denne frykten gjøre at vi ofrer de kristne i Midtøsten? Slik ser det ut.

Men det er ikke bare de som ofres. Det gjør også våre egne friheter.

Astrid Meland roser Barth Eide for å være en prinsippfast mann i forhold til ytringsfrihet, i motsetning til forgjengeren:

Men Barth Eide er hel ved, tydelig på at folk skal få si og mene det de vil overalt.

Slik falt hans ord:

For det fjerde: Vi har bak oss noen uker med voldelige reaksjoner etter den mye omtalte filmen «Innocence of the Muslims». Vår virkelighet i dag er slik at smale og marginale ytringer blir raskt store, globale mediebegivenheter bare med noen tastetrykk. Og det er frustrerende og bekymringsfullt å se hvordan slike ekstreme ytringer lykkes i nærmest å holde en hel verden som gissel.

Det sterkeste våpenet mot hatefull tale er mer og bedre tale. Vi må stå opp mot urett og hat. Som Ban Ki-Moon sa det under FNs generalforsamling nylig: For mange mennesker er tolerante til intoleranse – «Too many people are tolerant of intolerance». Toleranse er våpenet vi må bruke mot hat. Grunnleggende verdier som forståelse og gjensidig respekt – verdens kjøreregler – må løftes fram.

Men er det ytringene som holder verden som gissel, eller er det de som reagerer på dem? Det er vel vissheten om at noen reagerer som gjør at noen vil lage satire, film, tegninger. Disse får da en enorm makt, og noen vil alltids la seg friste. Skal vi overvåke offentligheten eller fortelle de troende at de faktisk må finne seg i det samme som kristendommen har avfunnet seg med? Fri tale.

Meland leser Barth Eide som at han vil forsvare ytringsfriheten. Jeg leser ham stikk motsatt. Han er på den milde tvangslinjen: Hvis vi er for tolerante til intoleranse, betyr ikke det at vi bør bli litt mer intolerante? Eller skal vi bare snakke? Skal vi bli mer tolerante? Dette henger ikke i hop.

Barth Eide kom likevel med en forpliktende formulering om Norges syn når FN skal behandle ytringsfrihet og blasfemi. Dette var nye toner. FN har en lang track record når det gjelder forståelse for nødvendigheten av å beskytte religioner mot krenkelser. Hvis Barth Eide følger opp det han sier vil han skaffe seg fiender.

Helt til slutt: Til spørsmålet om FN-resolusjoner som søker å begrense ytringsfriheten for å hindre ærekrenkelse av religion: Filmen «Innocence of the Muslims» vil kunne påvirke arbeidet som pågår i FNs generalforsamling. Norges holdning ligger her fast: Menneskerettigheter er knyttet til enkeltindividers rettigheter, ikke til ideologier eller religioners rettigheter. De samme menneskerettigheter gjelder for alle.

Tros- og religionsfrihetens betydning vil bli løftet fram under den planlagte dialogen i FNs tredjekomite med FNs spesialrapportør for tros- og religionsfrihet senere i måneden.

Fakkeltog i solidaritet med forfulgte kristne, Oslo 18. oktober 2012
Utenriksminister Espen Barth Eides appell