Kommentar

FNs menneskerettighetserklæring er 60 år gammel, og dagen for Norges undertegnelse av erklæringen ble behørig feiret av fremtredende forkjempere for FN generelt og Menneskerettighetene spesielt i Oslo på mandag.

Og mens det her nede på planeten jorden pågår borgerkrig og voldtektsepidemi i Congo, folkemord i Sudan, overgrep på- og fordrivelser av religiøse minoriteter i hele Midtøsten og deler av Afrika, mindreårige blir steinet i Somalia, barn og voksne blir henrettet for de underligste ting i Iran og Islamsk Råd i Norge kan ikke finne ut av hvorvidt vi bør avlive homser eller ikke – furter Humanetisk Forbund (HEF) over at Norges grufulle krenkelser på livssynsområdet i anledning KRL-saken ikke ble nevnt med et ord.

Den høytidelige markeringens temaer var ellers Hvor universelle er menneskerettighetene?, Greier FN å beskytte menneskerettighetene? og Spiller menneskerettighetsaktivister en rolle?, samt at arrangørene hadde valgt å fokusere på tvangsbehandling i psykiatrien og norsk asylpolitikk i tillegg.

– Dette med tvangsbehandling har vært mye oppe i mediene i det siste, og Amnesty ville gjerne ta opp asylpolitikken. Dermed ble det dessverre ikke plass til å diskutere de menneskerettslige aspektene ved KRL/RLE-faget, formålsparagrafene og statskirkeprosessen, forklarer Butenschøn.

Ergerlig for det krenkede HEF, naturligvis – som bokstavelig talt er de eneste i denne verden som både forstår og kjemper mot de forferdelige menneskerettighetskrenkelsene Norge bedriver overfor alt og alle i disse ulvetider.

Men apropos menneskerettighetskrenkelser:

I Geneve klager den nigerianske presidenten, Martin Ihoeghian Uhomoibhi, for FNs Menneskerettighetsråd – som forresten har fått nytt tak til 158 millioner kroner i forbindelse med 60 årsjubileumet – over at rådet han driver alt for ofte blir kritisert helt uten grunn. Han ba derfor FNs Generalforsamling om mer tålmodighet, da de 2 årene Menneskerettighetsrådet har eksistert virkelig ikke er nok tid for noen til å bli i overkant kritiske til et råd som i det minste rådets egen president – og sannsynligvis utenriksminister Jonas Gahr Støre – sterkt tror at har lovende forutsetninger for å bli en universell menneskerettighetsinstitusjon.

Herr presidenten har et poeng; i løpet av de 2 årene det her er snakk om, har man tross alt anstrengt seg til det ytterste for å gjøre en god jobb for FN og Menneskerettighetene. Det lovende Rådet har for eksempel avsluttet overvåkningen av menneskerettighetsbrudd i Belarus, Cuba, Liberia og det høyst aktuelle Congo. Man har planlagt en unison fordømmelse av Verdens Verste Menneskerettighetskrenker – Israel, hvis noen skulle lure – samt Vesten, som skal gå av stabelen i april 2009. I det lengste har man også latt være å adressere Sudans pågående folkemord i Darfur, og man vurderer dessuten å avslutte overvåkningen av landets uavbrutte krenking av menneskerettigheter generelt.

Det siste kan selvfølgelig ha en viss sammenheng med at Sudan faktisk sitter i FNs Menneskerettighetsråd. Og der sitter de godt. Sammen med menneskerettighetsentusiaster som Kina, Cuba, Saudi Arabia, Pakistan og Tunisia. Litt kollegial høflighet får verdenssamfunnet jaggu tåle, uten å kritisere i øst og vest!

Og nå som vi alt er inne på menneskerettighetsrådsmedlemmet Tunisia; her er FN i den artige og logiske situasjonen at FNs medlemsland er så opptatt av menneskerettighetene de er satt til å arbeide for, at de er eier av en statsborger som FNs medlemsland Danmark – som forøvrig ikke er ønsket i FNs Menneskerettighetsråd, ondskapsfulle karikaturtegnere som de er – ikke kan sende hjem. Danmark må i stedet mot sin vilje samle på mannen, da tilstandene i hans menneskerettighetsrådsmedlem-hjemland er slik at Danmark rett og slett begår et klart brudd på FNs menneskerettigheter hvis de sender ham dit. FN er nemlig nøye på sånt som sin egen Menneskerettighetserklæring. Særlig nå som den har fylt 60 år og all ting.

På samme tid har herr presidentens Råd forbudt kritiske organisasjoner å adressere menneskerettighetsbrudd i forbindelse med praktisering av islamske sharia-lover, pålagt FNs spesialrapportør for ytringsfrihet å rapportere misbruk av ytringsfriheten og gått sterkt på FNs generalforsamling for å kriminalisere kritikk av islam. Unnskyld; religioner, var det visst.

Dagens FN har åpenbart ingen problemer med det, så den resolusjonen ble vedtatt for 2 dager siden. Nå som Menneskerettighetserklæringen først har fylt 60 år og all ting, mener jeg.

Så da ble vel førsteamanuensis Berit S. Thorbjørnsrud fra Universitetet i Oslo (UIO) glad, får vi tro. For på mandag feiret hun menneskerettighetskrenkeren Norges undertegnelse av Menneskerettighetserkæringen på dette viset:

Berit S. Thorbjørnsrud fra Universitetet i Oslo trakk i sin innledning fram at hun synes menneskerettighetsbegrepet blir misbrukt i Norge i dag.

– Jeg synes spesielt ytringsfriheten blir brukt til å bryte ned vanlig høflighet og respekt. Det er sjokkerende hvordan enkelte aktører i den norske debatten mangler grunnleggende forståelse for proporsjoner, sa Thorbjørnsrud.

Hun tenkte da spesielt på striden rundt Muhammed-karikaturene.

– Når jeg tenker på hvordan folk i andre land kjemper for ytringsfrihet, blir jeg sint. I Russland ble Anna Politkovskaja drept fordi hun våget å rapportere åpent om striden i Tsjetsjenia. Samtidig sitter folk her hjemme i sier at de er «villige til å dø» for retten til å fornærme muslimer. Dette er misbruk av ytringsfrihet, slo Thorbjørnsrud fast.

Da gjenstår det nok bare å gratulere med det Sekulære Mirakelet – førsteamanuensis Tore Lindholms (også UIO) ord, ikke mine – Menneskerettighetserklæringen med dagen. Særlig nå som den fått utøvere og forkjempere som gjør at den neppe trenger å bekymre seg om å bli såpass gammel at den ender opp som pleietrengende i uverdige omgivelser.