Det røde borgerskapet tåler ikke kristendommen, men det kan godt like islam. For hver nedsabling av Sylvi Listhaug og julens budskap styrkes inntrykket av at det er dét man egentlig står for.

Listhaug fikk statssekretær Fabian Stang med seg på en appell om å gi penger til Åpne Dører, som arbeider for å hjelpe forfulgte kristne. Dette opprører VGs kommentator Astrid Meland: Her går -Sylvi for langt.  Nå lager hun politikk av julen også.

Det Meland definerer som «lage politikk av julen», er innsamling til forfulgte kristne. Hvis det er definisjonen på å «lage politikk av julen», sier det mye om Melands forhold til julens budskap.

VG forventer åpenbart at den tidligere Høyre-ordføreren skal ta avstand fra Listhaug. Men Stang gjør ikke det. Han har tvert imot et meget klokt svar, som VG typisk nok plasserer helt nederst.

Stang er åndsnærværende nok til å minne om at 22 egyptiske kristne ble drept i et grusomt terrorangrep sist helg.

Hvor befinner VG og Meland seg mentalt? Betyr julen noe som helst?

Lars Akerhaug har skrevet bok om de kristne i Midtøsten, Siste jul i Kairo, og hadde sist mandag et frokostmøte på cafe Pust på Majorstua, i regi av tenketanken Skaperkraft.

Der var også generalsekretær i Mellomkirkelig Råd, Berit Hagen Agøy, og hun grep ordet for å si at de kristne i Midtøsten ber om at de ikke blir betraktet som ofre og særskilt forfulgte. Det er det også mange andre som er. Det var dessuten stor forskjell på dem. Noen evangeliske går endog inn for «den israelske okkupasjonspolitikken», fremholdt Agøy, som lot tilhørerne forstå at dette var mennesker som de kristne ikke var tjent med.

Hun representerer en type kirkepolitikere som vet hva som er best for de kristne i Midtøsten. Hun satt sammen med prest Per Anders Nordengen, som synes det ble så mange fiendebilder av Akerhaugs fortelling: – Er vi ikke alle Abrahams barn? spurte Nordengen. Han likte ikke alle referansene til «islamister».

Men det er hva de er truet av, sa Akerhaug og nektet å kompromisse.

Sylvi Listhaug har valgt å ta kampen opp. Godhetsindustrien vil gjerne ha definisjonsretten på godhet, og den kommer først og fremst muslimer til del. I helgen har vi hørt at flere byer, blant dem Stavanger og Trondheim, har bevilget penger til Aleppo. Det er meget spesielt. Det er ikke penger som mangler i Aleppo, det er makt til å diktere rammer som beskytter flyktningene. Stavangers vedtak betyr lite eller ingenting, men det skaper et press på befolkningen om å føle riktig.

VG og Meland beklager at julen blir politisert. Det er det så visst ikke Listhaug og FrP som har gjort, men alle de som ønsker å gjøre også julens budskap til noe sært og noe man kan velge bort.

De har fått rett de som advarte mot å fjerne den evangelisk-lutherske religion fra Grunnloven og erstatte det med den «kristne og humanistiske kulturarven». Vi ser hvor mye den betyr når tre SV-representanter i Molde nekter å være til stede når «Deilig er jorden» avsynges, og i stedet forlater et kommunestyremøte i protest.

Mens de andre lokalpolitikerne reiste seg opp for å stemme i, forlot Bjørn Jacobsen, Kim Thoresen-Vestre og Thor A. Nagell rådhussalen i protest. De ville ikke synge den kristne julesangen.

Vi skriver ikke lenger 1968. Vi lever i en tid der kristne sprenges i lufta under messe, og hvor kristne som kommer til Europa opplever diskriminering og forfølgelse på europeisk jord, både av mennesker de flyktet fra og av europeiske myndigheter.

Det er ikke mulig å skjule at kristne er blitt en utsatt gruppe også i Europa, og at mange europeere ønsker å skyve kristendommen ut av det sosiale og politiske rom. Det er ofte de samme menneskene som kjemper for at islam skal få større plass.

Dermed har religion kommet inn som et nytt stort stridstema i våre samfunn. Disse frontene er blitt klarere og dypere i 2016.

Eller som Astrid Melands venninne sier det når Meland skyver henne foran seg som en stemme fra grasrota:

Men jeg forstår ikke livsfilosofien hennes. Jeg blir bare trist. Det blir så ironisk og støtende, for min del, disse store korsene hun går rundt med.

Kors er støtende? Men ikke hijab. VG henger ut den nye justisministeren for hans tweets opp gjennom årene om flyktninger og islam. Dermed viser VG tydelig hvor de hører hjemme. Det er denne kampanjen over lang tid som gjør folk forbannet, og når VG ved Meland attpåtil påstår at det er Listhaug som er provoserende, får de nok.

– Jeg tror hun liker å provosere.

– Hvorfor liker noen å provosere?

– Fordi veldig mange liker det hun sier, ikke sant. Hun gjør politikk av alt. Her polariser hun med vilje. FrP-folk føler seg litt harry og utstøtt av det gode selskap. Som offer ingen hører på.

VG/Meland viser hva dobbeltmoral er i praksis: Hvis du våger å stå opp for våre verdier, blir du beskyldt for å gjøre politikk av alt. Tilfeldigvis handlet dette om å gi penger til forfulgte kristne – som en påminnelse før jul.

Dette sier alt om dagens VG. De hører hjemme sammen med SV-representantene i Molde.