Kommentar

Torsdag gikk et tog gjennom Oslo til forsvar for kristne som forfølges i Midtøsten for sin tros skyld. Det var langt. Engasjementet for de kristne er begynt å våkne.

Men utviklingen løper enda fortere. Skal Europa ta igjen det forsømte må bevisstheten og språket skjerpes. Fortsatt er man mer redd for å støte noen enn å si sannheten. Disse «noen» er den offentlige tonen, myndigheter, og selvfølgelig landets muslimer.

Men for å gå rett på sak: hvor mange imamer var det i torsdagens markering? For et par uker siden var biskop Ole Christian Kvarme og ordfører Fabian Stang til stede for å vise sympati med muslimene da de ville protestere mot videoen Innocence of Muslims. Stang presterte å si at noen hadde misbrukt ytringsfriheten. Dette er den offisielle norske linjen, som også utenriksministeren gjentok i sin appell på 7. juni-plassen. Forvalterne av norsk offentlighet tror at man kan få i pose og sekk: man kan både vise medfølelse for muslimenes krenkelse og forsvare ytringsfriheten. Det går ikke an, og det blir heller ikke forstått slik. Det blir tolket som det knefall det er.

Den som snakker om at noen misbruker ytringsfriheten har ikke forstått hva ytringsfrihet er. Det er dessverre en tradisjon innen den norske kirke til ikke å heve det intellektuelle nivå, til ikke å skjerpe tanken, men gå etter det gode. Man kan kritisere ytringer – hvilket enhver står helt fritt til å gjøre – men hvis man så begynner å kalle det misbruk av ytringsfriheten, så er det ikke meningene man fordømmer, men ytringsfriheten. For hvem skal avgjøre hva som er riktig bruk av ytringsfriheten? Hvem skal være dommer? Skal vi alle få utdelt dagens tommestokk til måling av de rette meninger? Det er det man gjør i Kina. Hvis man begynner å tenke etter vil man forstå hvor vanvittig et slikt standpunkt er, men det er faktisk det som er det rådende i norsk offentlighet. Man radbrekker friheten i hensynsfullhetens navn.

Når biskop Helga Byfuglien derfor brukte halvdelen av sitt innlegg under møtet i Domkirken til å snakke om religionsfrihet som noe umistelig, så var det nok mange som tenkte på kirkens forhold til ytringsfriheten. Hvordan kan man hevde den ene rettigheten uten å forsvare den andre? Dette tyder på et intellektuelt forfall. Kirken har latt seg lede inn i fristelse.

Kirken og de kristne er fanget i motsigelser.

Den arabiske våren er ikke blitt noen vår for de kristne. Såpass tør man si. Tvertom. De kristne risikerer å bli fordrevet fra det som var kristenhetens eldste områder, områder som har hatt sammenhengende kristen befolkning helt tilbake til apostlenes dager. Dette burde gi norske kristne noe å tenke på. Mange kjenner uro, også for Norges fremtid.

Slike forfølgelser pleier ikke å varsle noe godt. De kristne fungerer som kanarifuglen i gruven. Hvis deres forhold gjøres uutholdelige vil det neppe bli lett å være dissident blant muslimer heller.

For ikke å snakke om hva det vil bety for Israel og jødene. At ikke antisemittismen ble nevnt som felles sak med de kristne, er merkelig. Et kristenrent Midtøsten vil være duket for enda verre scenarier i forhold til Israel. Det er faktisk noe man kan anta med ganske stor sikkerhet. Allerede snakker Brorskapets ledere om at jødene ikke må få kontrollere de historiske stedene i Jerusalem og at de bare forstår makt. Signalene er klare og utvetydige. Hva vil Vesten foreta seg?

Derfor er de kristnes fremtid noe som berører mye mer; det berører vårt forhold til nye muslimske landsmenn, og det berører forholdet til jøder og Israel.

Hvis forfølgelsene fortsetter vil mange kristne flykte, og de vil ha med seg historiene om hva de har gjennomgått. Mange koptere reiser til USA. De vil påvirke amerikaneres forhold til og syn på muslimer, også de som bor i Vesten. Hvis ikke muslimene viser engasjement for de kristne. Det ser vi foreløpig svært lite tegn til. Tvertimot, vi ser heller at muslimene slår ring om ummah’en. Potensialet for konflikt er derfor stort. Dette vet svært mange mennesker i dag. Når man ikke tør å si det høyt er det i seg selv et svakhetstegn.

Kontrastert med alle de fine ord om religionsfrihet, trosfrihet og samvittighetsfrihet, er det et langt sprang til hvordan vi selv praktiserer disse frihetene. Hvis vi ikke tør bruke dem til å si sannheten er vi kanskje ikke så frie?

Den eneste som turde å si fra og være direkte var den katolske biskopen Bernt Eidsvig. Det var pinlig for protestantene, det var på deres enemerker vi var samlet.

Eidsvig dro i sin tid til Moskva og protesterte mot behandlingen av dissidenter og ble arrestert og utvist. Man hørte gjenklang av denne protesten i hans ord om det som skjer i Midtøsten. Det er våre holdninger, vår passivitet og unnfallenhet som står i veien. Derfor burde talerne snakket litt mer om det, enn å snakke om det trygge Norge og hvor heldig vi er som nyter rettigheter og friheter. Det er ikke sant. Norge er heller ikke trygt lenger og vi er ved å kompromisse om frihetene. Jenter kan ikke gå alene hjem om kvelden. Da er noe av friheten borte. Har vi ikke forstått det? Forstår vi ikke at dette er konkrete, påviselige tap av frihet?

Men har dette noe med religionsfrihet eller ytringsfrihet å gjøre kan man spørre? I høy grad. For hvis man ikke tør gå nærmere inn på hvorfor jenter ikke kan gå bestemte steder til bestemte tider, så er det kanskje ikke så forskjellig fra å trå varsomt rundt hva som truer de kristne? For kristne burde dette være ubehagelige spørsmål. Skal vi ikke være sannferdige? Det betyr ikke å være hensynsløs. Man trenger ikke si alt, og man vet heller ikke alt.

Men vi vet mye mer enn vi sier.

Ett vanskelig tema er ordet gjensidighet. Gjensidighet er mer nyttig enn ordet dialog. Gjensidighet betyr at hvis du gjør en ting så kan du forvente å få det samme tilbake, godt eller vondt. Toleransen i Vesten er kanskje større enn i Midtøsten, ressursene er større. Men også i Vesten er det før eller senere noe som heter konsekvens. Det er viktig at denne skjer på en rasjonell måte, med klare beskjeder som det går an å ta stilling til. De klare beskjedene har glimret med sitt fravær, i den grad at muslimer i Europa kanskje ikke tror det er noen konsekvens.

Religionsfriheten må være gjensidig. Hvis muslimer nyter godt av tilskudd, rettigheter, og kan praktisere sin tro fritt, kan ikke deres trosfeller forfølge og diskriminere kristne i sine land, og det i økende grad, uten at det før eller siden vil påvirke europeernes syn på dem i Europa. Spesielt ikke hvis de viser likegyldighet for de kristnes skjebne.

Fordi man er så redd for å sette i gang en slik kjedereaksjon, trår vestlige medier og politikere varsomt. Dermed har man påtatt seg en skyld og et ansvar for noe som andre gjør, og man blir et gissel. Det er en fullstendig uholdbar situasjon.

Demonstrasjonen endte opp på 7. juni-plassen der utenriksminister Espen Barth Eide holdt en tale. Barth Eide innledet med masse tøv om religionens betydning, hvor viktig den er, at den garanteres osv. Han snakket også om misbruk av religionen. Når voksne mennesker ikke tør å innrømme at noen religioner er eller kan være krigerske og aggressive, og er det for åpen scene, så inntreffer en forstillelse som gjør offentligheten til noe pinlig. Barth Eide lovte å ta de kristnes situasjon på alvor, men måtte så kvalifisere: UD måtte også se på andre minoriteter rundt om i verden, man kunne ikke særbehandle kristne. Dette uttrykket var det også en av de kristne talerne som brukte. Særbehandling! Særbehandlingen de kristne får i Midtøsten minner om den Sonderbehandlung tyskerne ga jødene. Det er en litt annen form for særbehandling. Lever Barth Eide i virkelighetens verden? Ekstra ille ble det da han måtte kvalifisere oppmerksomheten rundt kristne med at også andre grupper utsettes for diskriminering, og han presterte å vise til en rapport fra Amnesty om at muslimer og jøder diskrimineres i Europa. Med disse ord rev Barth Eide ned alt han nettopp hadde sagt og gjorde seg selv helt uten troverdighet.

Kristne synes å tro på forgjengeren Jonas Gahr Støres forsikringer om at man vil følge med på de kristnes situasjon. Man lytter ikke til Gahr Støres dobbelte tunge. Da han var i Egypt ganske kort før han gikk av, sa han etter møtet med Brorskapets ledere at han hadde tatt opp problemene og fått forsikringer om at man var opptatt av dem, og at de ville bli løst på en tilfredsstillende måte. Det var Gahr Støre glad for. Her forstilte Brorskapet seg, for at Gahr Støre kunne forstille seg hjemme. Forstillelsen gikk på omgang.

Hvor godtroende kan kristne være? Menneskerettigheter er blitt big business, også i politikken. Gahr Støre forsto at dette var et tema som kom til å bli satt på agendaen. Bedre å gjøre det selv og beholde kontrollen.

Hvis de kristne sluker dette agnet kommer de til å bli avspist med forsikringer i mange år fremover. Det er tredveårene om igjen.

Aldri mer! betyr nettopp dette: vi skal aldri mer være dumme og la oss lure. Vi har ingen unnskyldninger for ikke å si fra. Vi vet utmerket godt hva som foregår. Hvis vi vil.

Les også

-
-
-
-
-
-
-