Sakset/Fra hofta

Ekstremistene vil ikke ha respekt, de vil ha underkastelse, skriver
Sydsvenskan i en skarp leder, og legger til at de som stirrer seg blind på de siste dagenes voldsutbrudd mister en viktig del av det større bildet: en bevisst og langsiktig strategi hvor målet er å innføre et universelt blasfemiforbud.

Det er en kjent sak at den 57 lands tunge Konferansen for islamske stater (OIC) i årevis har arbeidet systematisk for å presse vestlige land – via FN – til å sidestille religionskritikk med rasisme og vedta lover mot blasfemiske ytringer, alternativt implementere forbud mot «bakvaskelse av religion» i eksisterende lover mot hatefull tale om etnisitet og seksuell legning.

Det burde i alle fall være kjent, selv om Høyres Fabian Stang og Den norske kirkes biskop Ole Christian Kvarme åpenbart har gått glipp av det. I stedet har de, med Sydsvenskans ord, stirret seg blind på de siste dagenes voldsutbrudd og latt seg forlede til å beklage såkalt misbruk av ytringsfriheten – hva nå det måtte være:

– Noen har sagt at jeg er veldig uenig i det du sier, men jeg vil kjempe inntil min død for din rett til å si det. Desverre er det noen som misbruker ytringsfriheten til å krenke andres følelser. Slikt ynkelig misbruk må møtes med ord og samhold. Det er forståelig å reagere med sinne og raseri når det kjæreste vi har blir hånet og ydmyket. Men vi skal aldri svare på slik oppførsel med vold, sa Oslos ordfører.

Biskop Kvarme talte også til de fremmøtte:

– I dag samles vi fordi vi er opprørt, men også fordi vi ønsker å stryke og verne om det større fellesskap blant oss. Filmskaperne ønsket å provosere og skape hat, og desverre har de lykkes i det. I dag står vi sammen i protest mot slike krenkelser, men også mot reaksjoner som trekker mennesker inn i en spiral, vold og ødeleggelser, sa han.

Men de som velvillig stiller opp og tror at dette handler om å beskytte religiøse følelser er mer enn lovlig naive, fortsetter Sydsvenskan. Volden følger et mønster, og hensikten er å innskrenke ytringsfriheten.

For mens Stang og Kvarme velger å offentlig begråte de krenkedes såre følelser, lyder OICs krav som det alltid har gjort: å forulempe profeter, sverte religioner og såre religiøse følelser må forbys. Verden over.

Filmen har upprört otaliga muslimer. Det finns spontana inslag i de många protesterna.

Men även spontan vrede blir ett redskap i mer eller mindre extrema religiösa och politiska gruppers kamp om makt och inflytande.

Den som stirrar sig blind på de senaste dagarnas våldsutbrott missar en viktig del av den större bilden: en medveten och långsiktig strategi med målet att göra ett förbud mot hädelse till universell lag.

Salman Rushdies situation är en påminnelse om att grunden för kraven inte är hastigt uppblossande vrede.

Ayatollah Hassen Sanei i Iran, som har hevet prisen på forfatter Salman Rushdies hode, sier det rett ut: hvis Khomeinis religiøse dødsdom over Rushdie var blitt eksekvert, ville fornærmelser som Muhammed-karikaturene, artikler som setter islam i et negativt lys og filmer som Innocense of muslimsk aldri mer blitt publisert.

Paradoksalt nok kommer kravene om forbud mot å krenke religioner og religiøse følelser ikke sjelden fra makthavere i land hvis religiøse ledere og delvis statskontrollerte medier mer eller mindre daglig spyr ut det groveste hat mot jøder, kristne og andre minoriteter, påpeker Sydsvenskan.

De defensive reaksjonene fra offisielt, amerikansk hold burde gjøre alle som er tilhengere av ytringsfrihet urolige. Riktignok fordømmer man volden i filmens kjølvann, men man legger større krefter i å fordømme selve filmen. Dette er imidlertid ikke et spørsmål om god eller dårlig kunst:

Filmen må vara usel, men detta är inte en fråga om god eller dålig konst. Som Rushdies öde visar:

De som nu underblåser våldet och kräver inskränkt yttrandefrihet kommer alltid att hitta förevändningar.

Extremisterna vill inte ha respekt. De vill ha underkastelse.

«Ynkelig» var Fabian Stangs beskrivelse av noens valgte bruk av ytringsfriheten. Med tanke på hvilket selskap de har havnet i, spørs det om ikke ordet er mest beskrivende for ham selv og kollega i gråtekonebransjen, biskop Ole Christian Kvarme.

Att lära av Rushdie