Gjesteskribent

Kulturelt betraktet er det opplagt en gal fremgangsmåte å brenne Koranen. Det er alvorlig og vanskelig å holde ut når det gjøres av amerikanerne i den delikate tilbaketrekkingsfasen fra Afghanistan. Hvordan de amerikanske offiserene kunne ha bestemt seg for å brenne disse koranene, er vanskelig å forstå. La oss si at det forutsetter en slags blind naivitet som er utillatelig på et slikt ansvarsnivå. De kunne ha lagt dem i et skap, disse bøkene som de fengslede sendte seg i mellom, med alle påskriftene og meldingene intakte (kanskje også disse hellige i de rettroendes øyne?). I stedet satte de himmel og jord i bevegelse. Foruten å begå en respektløs handling, gjorde de også en kulturell tabbe. Det virker nesten som en villet lapsus: Etter mange ydmykelser har Vesten ignorert det faktum at det her utløser en kjede av umettelig vold når det utføres handlinger som krenker religionen. Så la oss betrakte feilgrepet som nettopp dét: ikke en distraksjon, men en manglende respekt for andre.

Men denne feilen, denne ringeakten for en annen tro, denne overfladiskheten har ikke noe å gjøre med den kulturelle mekanismen som fikk volden til å eksplodere. Den har ikke noe med oss å gjøre, og den må vi ikke ta ansvar for. Vi i Vesten har vært dumme og respektløse. Men dersom vi et øyeblikk tenker på Romeo Castellucci og hans tildekking av Kristi ansikt med avføring, oppdager vi at den sterkest mulige reaksjonen på religiøs krenkelse hos oss er hissighet, verbal sådan, også ekstrem fordømmelse. Sammenstøtet er abstrakt. Sett fra synspunktet til den som avskyr at religioner og frie ytringer i sin alminnelighet blir krenket, og undertegnede er blant disse, kan en gest som vedrører en bok, uansett hvor viktig, et teaterstykke, en film eller en hvilken som helst ytring, kritiseres på det sterkeste. Men kritikken ledsages ikke av vold, ikke hos oss.

Karikaturer av Muhammed betyr derimot blodsutgydelse. Likeså bøkene til Salman Rushdie og andre som avstedkommer krav om mord velsignet av fatwaer. Theo Van Goghs film Submission ble etterfulgt av en monstrøs henrettelse i november 2004. Ayaan Hirsi Ali, en somalisk intellektuell som flyktet til Nederland, er tvunget i skjul over hele verden, i liket med mange andre som er blitt beskyldt for å ha forbannet Koranen. Det å tilhøre en annen tro enn islam, eller å bli bektratet som en frafallen, er også en forbrytelse som straffes med døden, slik det skjer med de i hovedsak kristne, men også muslimer, i Nigeria. Forleden drepte Boko Haram fjorten mennesker, den 31. desember 37 personer i kirken, i januar drepte de 186.

Det å være jøde er en forbrytelse som dobbelt fortjener å straffes med døden. Oppfordringen om å drepe jøder er et leitmotiv som læres bort til barn i mange islamske skoler, hvilket følges opp av handling der hvor det er mulig. Årsdagen er nylig passert for drapet på Ilan Halimi, som ble myrdet i Paris i 2006 av en gruppe unge fanatikere som ville få den jøden av veien. De siste hendelsene i Israel, hvor palestinerne mistet en ungdom i sammenstøtene på Tempelhøyden, startet med steinkasting fra toppen av Klagemuren mot jøder som befant seg ved dens fot. Og bakgrunnen var nok en gang ord: utspill, ganske sikkert upassende sådanne, fra et nettsted tilhørende en fraksjon på den israelske høyresiden som oppfordret jøder til å gå opp til stedet hvor Tempelet en gang stod. Ord som avstedkommer vold, også morderisk vold. Men vi må ikke betrakte dette som naturlig.

Obama har bedt om forlatelse, men kanskje han burde ha spesifisert at det var for den manglende respekten for Koranen, og ikke for å søke tilflukt fra volden. Ingen må tro at våre unnskyldninger er rettet mot dem som kaster stein, som sprer hat eller som dreper. De er derimot beregnet på de troende som ikke bruker vold. De andre er et problem som må bekjempes.

 

Opprinnelig i Il Giornale den 26. februar 2012.