Kommentar

I den grad videokrisen setter den europeiske sivilisasjonen på prøve, kan det se ut som om prøven bare er delvis bestått. For mens mesteparten av allmennheten, bestående av såvel gamle som nye borgere, ser ut til å ha forstått verdien av ytringsfriheten, og taust betrakter ytterlighetene med mild overbærenhet og voldsomhetene med tiltagende utålmodighet, svikter en rekke opinionsledere og politikere når det gjelder som mest.

Et utslag av denne svikten viser seg idet presumptivt oppegående personer blant akk så velmenende økumenikere, tar like sterk avstand fra filmen som de gjør fra volden — ved å benytte eksakt samme ord i omtalen av de to. De innser ikke at filmen har sine motstykker i antikristen og antijødisk propaganda som man nok kan mislike, men aldri ville finne på å forby. De innser ikke at hovedproblemet ikke er ytringen, men reaksjonene på den. De forstår altså ikke lenger forskjellen på pennen og sverdet, og de er villige til å finne seg i trusler for å bevare husfreden.

Det betyr, dessverre, at man ikke lenger forstår sivilisasjonen man er en del av og nyter fruktene av, man forstår bare kosens og konfliktskyhetens visvas, i den grad det er noe man forstår, og ikke bare er komfortabel med.

For den som har merket seg at grammatikken er avgått ved døden, eller at mindre enn halvparten av økonomi- eller lærerskolestudentene er i stand til å regne ut at 135 er 54 prosent av 250, kommer ikke dette som noen overraskelse. Hvordan kan en så ignorant samtid ha stiftet bekjentskap med Galileo, Pascal, John Stuart Mill eller Magna Carta — eller for den saks skyld sin egen historie og grunnlov? Uttrykket «å kunne mer enn sitt Fadervår» er håpløst utdatert: I dag ville lærestoffet konfirmantene pugget for hundre år siden være tung kulturell kapital.

Det er altså ikke til å undres over at de samme personene ikke forstår hvordan nettopp blasfemi og krenkelse av religiøse følelser er en av hjørnesteinene i vår egen sivilisasjon. Det moderne samfunnets bærende ideer er blitt til i spenningsfeltet mellom autoritet og oppvigleri, mellom tradisjon og brudd, mellom kirke og opplysningstanker, i sårene etter skilsmissen mellom religion og fornuft — som begge ble svekket av dette ulykksalige ekteskapshavariet.

Om man kaster et blikk over Vestens store tenkere fra tidens morgen og frem til i dag, kunne man sågar hevde at de to viktigste selv var blasfemikere: Sokrates og Jesus Kristus, som begge ble dømt til døden for å ha krenket religiøse følelser. Hvem har lært oss mer om forholdet mellom makt og rett enn disse to?

Fraværet av bevisstheten om disse tingene ledsages paradoksalt nok av at Nationaltheatret — Norges viktigste scene — i disse dager setter opp en dramatisering av et av de aller største verkene i Vestens litteraturhistorie: Sokrates’ forsvarstale, ført i pennen av hans elev Platon. Nå ser det riktignok ut til at forestillingen vil gå for fulle hus (6. oktober er det tilsynelatende billetter igjen), men er det noen av kulturjournalistene som har benyttet anledningen til å børste støvet av Sokrates’ tanker, gjøre dem tilgjengelige for leserne eller forklare hvordan den iscenesatte rettssaken nesten kunne vært hentet rett ut fra samtiden? Verket «kaster fortsatt lys over viktige politiske og moralske problemstillinger», står det på teatrets hjemmesider. No shit.

Heldigvis er ikke bevisstløsheten hos de intellektuelle til hinder for at vanlige mennesker instinktivt forstår at det ikke kommer noe godt ut av å forby ytringer. For man er utmerket vel i stand til å dra kjensel på en bølle når man ser en, slik man i motsetning til de virkelighetsfjerne nok gjør rett som det er.

Tiltakene som britiske, franske og belgiske myndigheter har iverksatt for å hanskes med bøllene, er da heller ikke tegn på stort annet enn at man gjør det man må for å sikre liv, helse, eiendom, lov og orden.

Den store skuffelsen er Tyskland.

For når Merkel alvorlig overveier å forby offentlige visninger av den anti-islamske filmen, har hun gitt etter for vold, trusler og bølleadferd. Hensynet til orden trumfer fundamentale prinsipper. Det signaliserer en ettergivenhet som vanskelig kan gi frihetens fiender annet enn blod på tann, og dens venner et demoraliserende nederlag. Det hun egentlig gjør, er å håndheve islamsk lov — sharia. Ifølge sharia er det ikke lov å tøyse og tulle med Muhammed eller Koranen.

Men om man ikke innser at de som er veldig forurettet på Muhammeds og Koranens vegne, har fortjent satire på bekostning av disse i samme kvanta som Jesu Kristi filleristing av fariseerne, har man forstått lite. Og i den grad man gjør seg til de forurettedes politi, er man virkelig på ville veier.

Det å forby Terry Jones å reise til Tyskland sender også et ekstremt uheldig signal, slik britene gjorde da de nektet Geert Wilders innreise til øyriket. Nå ombestemte heldigvis Storbritannia seg, og man får håpe at tyskerne etterhvert vil få opp øynene også. For det tar seg fryktelig dårlig ut at personer som prediker jihad fritt kan reise Europa rundt, mens den som har gjort et nummer av å brenne en bok blir avvist på grensen.