Gjesteskribent


Av Torgrim Eggen

Bør religiøse følelser få en fornyet form for rettsvern i Norge? Og i himmelens navn, hvorfor?

MONTY PYTHON-FILMEN «Life of Brian», en parodi på Jesu liv og korsfestelse, ble så omstridt i Norge at folk helt glemte hvor morsom den var. Da filmen kom i 1980 måtte folk som ville se den reise til Sverige. Statens Filmkontroll mente at visse av scenene stred mot norsk lov, altså ifølge den såkalte «blasfemiparagrafen» som hadde vært sovende siden 1930-tallet. Filmen ble frigitt ett år senere, med 18-årsgrense.

For å gjøre dette ekstra artig: sluttscenene i «Life of Brian» legger seg kloss opptil Koranens versjon av hva som utspilte seg på Golgata. Der står det skrevet (4:157) «Men de drepte ham ikke, og de korsfestet ham ikke, men det fortonet seg slik for dem.» (Brian blir i filmen korsfestet i Messias´ sted.) Og enda festligere: «Life of Brian» er favorittfilmen til kirke- og kulturminister Trond Giske.

Imidlertid var det ikke Kulturdepartementet som like før jul foreslo en utvidelse av straffelovens paragraf 185 om rasistiske og hatefulle ytringer, slik at den også verner mot «kvalifiserte angrep på trosretninger og livssyn», for å sitere Justisdepartementets pressemelding. Kanskje Giske burde vært spurt?

DERSOM DET FINS en allmektig Gud, lar hun seg ikke tirre av litt godlynt blasfemi. Hvis det var tilfelle, hadde «Life of Brian» aldri blitt laget eller nådd ut til publikum; et par velrettede lynnedslag eller en syndflod eller noe sånt ville greid biffen. Hemmelig adresse og årvåkne livvakter ville aldri kunnet skåne Salman Rushdie fra Allahs vrede.

De troendes følelser er åpenbart en annen dans. Personlig er jeg ikke ute etter å tråkke på noens følelser, men i en konfliktsituasjon skal man sette hensynet til en fri meningsutveksling foran hensynet til religiøse grupper. Gud er ingen juridisk person. Det må være tillatt å angripe det man selv oppfatter som en fiksjon eller abstraksjon, eller for den saks skyld kritisere og diskutere det man selv har valgt å tro på. Hva er kristendommen, annet enn resultatet av et «kvalifisert angrep på trosretninger og livssyn» for snart 2000 år siden? Og hva med Koranens evige hakking på både jøde- og kristendom – må vi rett og slett forby hele boken?

La oss snakke om et kunstverk som regnes som en moderne klassiker: Andres Serranos «Piss Christ» fra 1987. Det er et fotografi av et lite plastkrusifiks som står i et glass fylt med kunstnerens urin. Bildet har vært debattert i tyve år, og med rette. Kunstneren mottok drapstrusler. I USA førte debatten til at Senatet vedtok å omfordele føderale bevilgninger til kunst (de fins over there også), og forby statlig støtte til kunst som kan oppleves som obskøn eller støtende.

DET VILLE VÆRT fremmed for dagens norske tenkemåte. Men «Piss Christ» er problematisk. Selv undertegnede, som ikke betrakter Kristus som min personlige frelser, reagerer på bildet med sterke og motstridende følelser. Det er brutalt. For å bringe inn et ikke irrelevant argument: det er også vakkert. Og hvordan skal jeg være sikker på at ikke Andres Serrano med «Piss Christ» prøver å fortelle noe om hvordan vår sivilisasjon behandler Jesu budskap – drukner det i piss, muligens? Kan kunstneren ha hatt andre mål enn bare å «provosere»?

Kunsten er altså problematisk nok i seg selv om vi ikke skal bringe inn straffeloven i tillegg. Skal domstolene ta stilling til slike spørsmål som jeg nettopp stilte, er vi tilbake til Mykle-saken i 1957. Et skritt frem og to tilbake. For dersom dette lovforslaget går gjennom, vil en politianmeldelse mot en fremtidig utstilling av «Piss Christ» i Norge være garantert. Det samme ville selvsagt skjedd med Muhammed-karikaturene.

Men jeg har misforstått helt, vil forslagsstillerne si. Loven er ikke ment å skulle sensurere kunstneriske uttrykk, men å stanse spredning av hatefulle ytringer om andres tro og religiøsitet i ytringsfrihetens slumstrøk, for eksempel i Internett-fora. Spesielt er det vernet om minoritetenes tro som skal styrkes. Dette er imidlertid pakket inn i så ulne begreper (igjen, hva betyr «kvalifiserte angrep på trosretninger og livssyn»?) at en slik lov kan benyttes til nær sagt hva som helst. Når blir et angrep på en idé til et overgrep mot en folkegruppe?

MAN KUNNE VÆRE OND og kalle det foreslåtte en «lex Solstad», et verktøy for eliten. Muhammed-karikaturene skaffet regjeringen så mye ubehag at det er forståelig at man har lyst på en sikkerhetsventil. Skarp religionskritikk eller blasfemi vil derfor fortsatt være tillatt innenfor «ansvarlige» rammer (der det fins vitenskapelig substans eller «litterær kvalitet»), men de brede lag av folket og deres mindre artikulerte uttrykk skal heretter kriminaliseres. Det er en farlig og udemokratisk vei å gå. For øvrig har vi allerede verktøyene som trengs: det stående forbudet mot hatefulle ytringer og loven om redaktøransvar.

Ytringsfrihetskommisjonen ledet av Francis Sejersted foreslo å stryke blasfemiparagrafen i straffeloven. Så skulle vært gjort, og ferdig med det.

TIL SLUTT vil jeg gjerne få takke for meg. Dette er min siste lørdagsspalte i denne avisen, og jeg vil takke for den fornøyelsen det har vært å bli kjent med så mange av dere. Vi møtes igjen. Insh´allah.

Kronikken Et elendig lovforslag av forfatter Torgrim Eggen ble første gang publisert i Bergens Tidende 24. januar 2008, og er gjengitt i sin helhet med forfatterens vennlige tillatelse.

Støtt kampanjen Nei til straff for religionskritikk. 3497 mennesker har så langt skrevet under på oppropet (hvorav 2803 er verifisert) og 1714 e-post er avsendt til stortingsgruppene, Justisdepartementet og partiet Rødt. Vi oppfordrer alle til sende oppropet på e-post og/eller verifisere seg dersom man ikke har gjort det allerede.