Hendelser i Sverige og Norge i påsken illustrerer forskjellen mellom de to landene, men også hvordan et samfunn basert på demokrati og kristne grunnverdier fungerer annerledes enn der islam er dominerende ideologi.

Under gudstjenesten i Skien kirke 1. påskedag ble kirken invadert av en gruppe miljøaksjonister. Med flagrende røde gevanter og hvitmalte ansikter ønsket de å slå et slag for sitt syn på miljøpolitikken. En ordinert prest i Den norske kirke var også blant inntrengerne. Hun bar på et kors påhengt selvdøde smådyr som var funnet i naturen.

Det er en sterk provokasjon å invadere kirkerommet under en gudstjeneste på en av de viktigste dagene i kirkeåret, og som feires til minne om Jesu oppstandelse fra de døde. Aksjonen vakte forargelse over en så grov krenkelse av det hellige, men utløste ikke voldelige mottiltak fra menighetens side. Aksjonistene ble geleidet ut. Verken menighetsrådet eller biskopen har anmeldt aksjonen til politiet med begjæring om etterforskning og straff. De mener rebellene har fått nok oppmerksomhet allerede.

I motsetning til situasjonen i mange svenske byer gikk ikke Skien menighet til hevnaksjon. De verken mobiliserte en mobb, kastet brannbomber, stakk biler i brann eller raserte kirkens nabolag i hevn og forargelse. De fulgte tvert om Jesu eksempel med å vende det annet kinn til.

Dette er den stikk motsatte reaksjon på påskens hendelser i Sverige. Det går an å forstå at muslimer føler seg krenket når noen brenner Koranen, men de aksjonerte med vold også i byer utenfor den omreisende danske politikers reiserute. Bare tanken på eller innbilningen av å se Koranen i brann, utløste voldsomme aksjoner – så voldspregede at landets politisjef omtalte aksjonistene ved sitt rette navn: terrorister.

Svensk politi er blitt kritisert for å tillate den danske politikeren å holde møter. Det er en merkelig innsigelse – tillatelse til å gjøre bruk av en grunnlovsfestet rett?

Det er blitt «svenske tilstander» også i Norge. Organisasjonen Stopp islamiseringen av Norge – SIAN – ble nektet å holde en planlagt demonstrasjon på Stovner i Oslo forrige fredag. Politiet begrunner avslaget med frykt for alvorlige forstyrrelser av offentlig ro og orden. Men SIAN har ikke i sinne å forstyrre og lage tumulter – det er det muslimene som har. 

Der ser vi det igjen: Det er ikke de som benytter ytringsfriheten som vinner frem, men derimot de som ikke liker andres ytringer og krenker folks rett til å ytre seg. Det er nå blitt slik i Norge at det er islamske voldsmenn som definerer ytringsfrihetens grenser. 

Oslo-politiet sier de vil medvirke til at SIAN kan demonstrere et annet sted. Det kan kanskje være en kveldsstund på et industriområde eller i utkanten av en drabantby – slik formannskapet gjorde ved å forby SIAN å holde møte på Trondheim Torv, men henviste organisasjonen til en tynt befolket utkant.

Ytringsfriheten tolkes elastisk også i Stortinget, hvor bare ett parti kritiserer Oslo-politiets frihetsbegrensning av hensyn til folk som misliker andres frihet. Stortinget er for å verne ytringer de selv liker, men har ikke noe imot at politiet forbyr mislikte ytringer.

Påskens hendelser illustrerer forskjellen på et liberalt demokrati basert på kristne verdier og muslimske parallellsamfunn bygd på hat, terror, ære og hevn. Muslimenes terror lar seg ikke bortforklare med fattigdom og utenforskap. Det er islam i praksis vi har sett utfolde seg – i kontrast til en liberal rettsstat, demokrati og menneskerettigheter.

Nordmenn som har ledd hånlig av begrepet «svenske tilstander», bør tørke av seg gliset når de ser at krenkelse av ytringsfriheten får fotfeste også i Norge.

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.