Kommentar

Oslo har en ordfører som ønsker å kneble kontroversielle ytringer. På forbilledlig tydelig vis demonstrerer Marianne Borgen sitt syn på demokrati og ytringsfrihet: Hun foretrekker idyll og harmoni.

Det er bydel Gamle Oslo som har gitt Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) tillatelse til å demonstrere på Tøyen i Oslo i september. Det skal ha avfødt protester i nabolaget, ifølge Dagsavisen. Nå engasjerer ordfører Marianne Borgen (SV) seg, og ber bydelen trekke tillatelsen tilbake.

Borgens demokratisyn passer best i Hakkebakkeskogen. Da Bamsefar i Lia med hard labb innførte forbudet mot å spise hverandre, var det med svært liten kostnad for ham selv og hans nærmeste. Han spiste mest bær.

Skogens ordfører hadde fått alle i skogen med på restriksjoner som ikke rammet ham selv.

Mikkel Rev prøvde å protestere, men ble nedstemt. Minoriteten måtte bøye seg, Mikkel måtte bli vegetarianer.

Minoritetenes interesser er vanligvis en av Sosialistisk Venstrepartis paradegrener, men med ett viktig unntak: Det stokker seg når det blir snakk om å tolerere andres meninger. Det får være grenser.

Fortellingen om Hakkebakkeskogen baseres på en grunnidé om sosialisering, om å underordne seg en felles lov. Slik ordner alle velfungerende samfunn seg. Problemet oppstår når man vil at alle skal underordne seg samme meninger.

Borgen frykter at en SIAN-stand på Tøyen Torg «vil kunne skape konflikter og ubehageligheter».

Hva tror hun ytringsfrihet er? At alle er venner og går rundt og klemmer hverandre?

– Dette handler om SIAN, en organisasjon som er tiltalt for flere tilfeller av rasisme og hatefulle ytringer, sier Borgen, og avslører igjen sin ignoranse. Personer kan tiltales for «rasisme og hatefulle ytringer», ikke organisasjoner. Skal også Røde Kors bli nektet å holde en markering på Tøyen dersom et par medlemmer av organisasjonen har tiltaler mot seg?

Tøyen Torg er «et lite bydelstog, et nærmiljø- og barnevennlig torg», innvender Borgen. Det er smått, søtt og barnevennlig. Helt i SVs ånd. Hvorfor besudle denne idyllen med mer ytringsfrihet, mer demokrati? Vi kan jo risikere at det blir ubehagelig, at ikke alle er enige.

Men så kommer det: «Tøyen er en av de mest flerkulturelle bydelene i Oslo, og det er ikke vanskelig å skjønne at en stand her vil kunne skape konflikter og ubehageligheter», sier Borgen.

Her er vi trolig ved sakens kjerne: SIANs valg av sted. Oslo er en delt by, og Tøyen ligger ikke bare i Oslo øst, det har lenge vært selve symbolet på Innvandrer-Oslo. Borgen dekker seg bak stedsvalget, hun mener det er «stor forskjell på å ha en markering utenfor Stortinget, kontra lille Tøyen Torg», ifølge Dagsavisen.

Dermed mener hun nok at hun har sitt på det tørre; hun vil ikke nekte SIAN en scene, hun vil bare ikke at de skal få ytre seg på Tøyen.

Den eneste rimelige tolkningen av dette er at innvandrerbefolkningen ikke tåler å høre SIAN, de tåler ikke kritiske ytringer om islam. De tåler ikke å bli utsatt for ytringsfrihet.

Marianne Borgen stakkarsliggjør en stor gruppe mennesker. Hun sier indirekte at de ikke forstår og ikke tåler vårt demokrati. Det er en stygg nedvurdering av muslimene, av innvandrerne på Tøyen.

For det andre går Borgen inn for å sementere segregeringen i byen hun er ordfører for: Bor du i en innvandrertett bydel, skal du få slippe å høre kritikk av din religion. På Tøyen skal du få leve i en boble, uten «konflikter og ubehageligheter».

Det Borgen kaller konflikter og ubehageligheter, forvises til Stortinget og plenen foran.

Midt i denne ubehagelige, innestengte eimen av Sosialistisk Venstrepartis totalitære tendenser står Gamle Oslos bydelsdirektør Tore Olsen Pran fast på prinsippene:

– Spørsmålet er om de går over grensen. Bydelsforvaltningen avgjør ikke grensene for ytringsfriheten, det er rettsstaten som må vurdere om det er ulovlig, sier Pran, og legger til at det er politiets oppgave å vurdere sikkerheten.

Marianne Borgen trenger et grunnkurs i demokratiforståelse.

Demokratiet er ikke et teselskap. Det fordrer ytringsfrihet, også for dem du er uenig med, Borgen.

 

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.