Sakset/Fra hofta

Tegning: Karine Haaland.

Oslos ordfører, Marianne Borgen (SV), vil nekte en religionskritisk organisasjon å demonstrere på Tøyen fordi dette «vil kunne skape ubehageligheter».

At en demonstrasjon i regi av en religionskritisk organisasjon ikke vil bli møtt med toleranse, fredelige motargumenter og hyllest av ytringsfriheten i et såkalt flerkulturelt område, innrømmer selv SVs Marianne Borgen.

Men hvorfor fungerer ikke SVs gamle fanesak – religionskritikk – i et slikt et tolerant flerkulturelt område? En flerkultur partiet selv har stått i bresjen for å innføre? Og hvorfor inngår ikke toleransen i flerkulturen – slik Borgens eget parti så ofte har forfektet?

Ordføreren sier selv i sin begrunnelse at «Tøyen er en av de mest flerkulturelle bydelene i Oslo, og det er ikke vanskelig å skjønne at en stand her vil kunne skape konflikter og ubehageligheter».

Oslos ordfører innser altså selv at det er visse ting som ikke fungerer i et såkalt flerkulturelt område.

Men hun har ikke forstått hvorfor.

Svært mange flerkulturelle samfunn fungerer og har fungert opp igjennom historien. Den j&diske og muslimske befolkningens fredelige sameksistens i henholdsvis Algerie og senere Belleville i Paris, er ett eksempel. Libanon har tidligere vært et slikt samfunn.

Så hvorfor fungerer plutselig ikke de flerkulturelle områdene i Norge?

Hvorfor har det blitt slik i Norge at det vi kaller et flerkulturelt område er et blitt sted hvor enkelte ting, som tidligere var normalt ikke lenger kan finne sted? Slik som vår alminnelige grunnlovsfestede ytringsfrihet og kritikk av religion. Som Borgens eget parti en gang flittig benyttet seg av. Uten å bli angrepet av en kristen mobb.

Hvorfor kan det i Norge idag ikke drives religionskritikk- venstresidens gamle paradegren – i de områdene vi kaller flerkulturelle?

Problemet er ikke flerkulturen. Men fraværet av flerkultur.

I Norge har blitt sånn at slike områder vi kaller flerkulturelle, har blitt det motsatte. Det vi kaller flerkulturelle områder, har endt opp som de mest homogene, monokulturelle og uniformerte områdene i Norge.

Dvs. områder hvor én bestemt kultur – eller trosretning, og dens verdier, er blitt den som dominerer, som styrer over alle andre.

Ikke nødvendigvis på grunn av antall tilhengere.

Men fordi denne religionen opplever favorisering og støtte fra myndighetene. Fordi det er alltid den som velges ut som representant for såkalt flerkultur. Fordi den tillates å sette seg utover norske lover, og stadig unnskyldes, forsvares og bortforklares av de som skulle håndhevet lovene.

Fordi den tas hensyn til, fremfor andre trosretninger og idealer i konfliktspørsmål, og får beskyttelse og særbehandling her.

Slik som Oslos ordfører Marianne Borgen nå gjør.

 

Kjøp Oriana Fallacis bok her