Kommentar

Motdemonstranter på barrikadene i Karl Johans gate lørdag. Foto: Geir Olsen / NTB scanpix

To helger på rad har rasende unge menn brukt vold i et forsøk på å kneble ytringsfriheten. Frem til i dag har landets statsminister sittet musestille. I dag åpnet hun munnen. Det hadde vært bedre om hun lot være.

Det fløt blod i Bergen da Sians leder ble banket opp. Etter at politiet gjenvant kontrollen, rettet mobben raseriet mot dem. Bergenspolitiet fant situasjonen såpass truende at de slo en jernring rundt politihuset. Dette er scener vi mildest talt er uvant med i Norge.

Men disse Midtøsten-tilstandene bør ikke overraske noen, vi har selv invitert mennesker fra voldskulturer til å komme hit. Da er det passe naivt å bli overrasket.

Lørdag var sirkus Sian i gang igjen. Og igjen gjorde en gjeng brushoder med innvandrerbakgrunn alt de kunne for å bevise at islam er fredens religion. At de slik gjorde seg til Sians nyttige idioter, reflekterte de neppe over. Det gjorde nok til gjengjeld en hel del av de «antirasistene» som hadde plassert seg i Rosenkrantz’ gate. De slo på trommer og ropte slagord for å overdøve Sian. Her var minst ni av ti etnisk norske.

De mer «melaninrike» unge, krenkede mennene hadde samlet seg langs Karl Johan, og noen spredte tilløp i Rosenkrantz’ gate til tross, var dette motdemonstrasjonens episenter. Det var herfra det ble kastet metallstenger, stein, flasker og alt mulig annet man kunne finne, inkludert planter fra sharia-skålene som smykker landets paradegate. Skålene som skal beskytte oss mot terror, forsynte ironisk nok mobben med ammunisjon.

Jeg var til stede i Oslo sentrum lørdag og kan forsikre at de sinte, unge mennenes aggresjonsnivå var høyt, også før Sians nestleder, Fanny Bråten, begynte å rive sider ut av Koranen.

Den som hadde forventet at Erna ville fordømme pøbelens herjinger og anslag mot ytringsfriheten i Norges to største byer, ble sittende og måpe: Erna fordømte Sians ytringer og sa ikke et ord om den voldelige mobben.

Vi tar det én gang til: Landets statsminister har ingen kommentar til at ytringsfriheten trues med vold.

Og: Landets statsminister har ingen kommentar til at statens voldsmonopol, politiet, utfordres av mobben.

To helger på rad.

Det er nesten ikke til å tro. Men av bitter erfaring forventer vi oss ikke mye når det gjelder hvordan Solberg forholder seg til forkastelige holdninger eller gjerninger blant våre nye landsmenn.

Hvordan vil dette bli oppfattet i politiet?

Også justisminister Monica Mæland var lenge taus. Først fem dager etter volden i Bergen kom hun endelig på banen. Da snakket hun som gjennom en lyddemper.

Justis- og beredskapsministeren understreket at voldsbruken ikke var akseptabel. Det var en «dramatisk situasjon» i Bergen, hun syntes det var «trist»:

– Jeg forstår godt at mange reagerer på det SIAN sier, og føler seg krenket, og blir redde av det budskapet de har. Jeg opplever at de er ute etter å provosere, og jeg forstår reaksjonene, sier Mæland til VG.

Dette er altså kommentaren fra politiets øverste ansvarlige etter at både ytringsfriheten og politiet har blitt angrepet: «Jeg forstår reaksjonene».

Igjen: Hvordan tror hun dette vil bli oppfattet i politiet? Og enda viktigere: av folket?

Erna sa i dag at hun «frykter at det sterke vernet om ytringsfriheten i Norge skal bli feiloppfattet som likegyldighet overfor Sians holdninger.»

Statsministeren var opptatt av at «ytringsfriheten, som vi hegner sterkt om i Norge, kan oppleves annerledes i andre land, eller at det kan oppleves som at vi ikke bryr oss om de holdningene som Sian har».

I klartekst: Hun er redd for at muslimer verden rundt skal bli krenket og reagere med vold og terror mot Norge eller norske interesser.

Erfaring har vist oss at det ikke er en grunnløs bekymring.

Problemet er Ernas ensidighet. Har hun overhodet reflektert over hvordan hennes taushet om volden og aggresjonen vil bli oppfattet av nordmenn? Av Høyres velgere?

Men det er kanskje «religiøs rasisme» å irettesette voldelige muslimer?

I dag gjorde Erna alt hun kunne for å ta «sterkt avstand» fra alt Sian står for, hun synes det er «vondt å høre på hvordan de omtaler mennesker som bor i dette landet».

Jeg for min del synes det er vondt å høre at landets statsminister ikke tør stå opp for ytringsfriheten.

Ikke bare vondt, det er skandaløst feigt.

 

Bestill Kent Andersens store klimabok her!

Les også