Sakset/Fra hofta

Pøbel i bar overkropp hopper over gjerdet og løper mot Sian. Foto: Lena Marie Andreassen 

Ytringsfriheten, slik jeg tok den for gitt, eksisterer ikke lenger. Å ytre seg i 2020 er en risikosport med livet som innsats. Aldri før har jeg opplevd slik frykt som da jeg på lørdag sto bak sperringene med SIAN, som reporter for Document.

Opplevelsen troner listen over de skrekkeligste opplevelsene jeg har hatt. Frykten og adrenalinet forårsaket av en aggressiv mobb, som retter all sin aggresjon mot deg, er en tøff opplevelse å svelge.

Det var med volden i Bergen friskt i minne jeg nærmet meg politisperringene som omringet SIAN. Det var tydelig at sikkerheten ble tatt på alvor, men forestillingen om hvordan Sians krenkefest skulle gå for seg, overgikk all forventning og min villeste fantasi. Tiltakene som må på plass for at SIAN skal kunne levere sitt budskap er ekstreme.

– Her i Oslo kan vi fortsatt bruke ytringsfriheten, men det ser ut som vi er i en sikkerhetssone som minner om Irak. Ytringsfriheten i Norge i 2020 er noe man må jobbe for, betale for og til og med blø for, sa Stig Andersen som åpnet demoen.

Sikkerhetssonen skulle vise seg å være helt nødvendig. Å se tusener av brølende mennesker knytte nevene, og være vitne til at en sint mobb løfter gjerdet med sikte på å løpe mot deg, uten tvil for å bruke vold mot alle oss som sto innenfor gjerdet, er en opplevelse alle som forsvarer voldsbruk i møte med provokasjon trenger å erfare.

 

Politiet passer på gjerdet. Mellom oss er det enda et gjerde. Mobben måtte gjentatte ganger motta tåregass. Foto: Document 

Foto: Lena Marie Andreassen

Foto: Geir Olsen / NTB scanpix

Lars Thorsen fortalte Document i forkant at han ikke var redd motdemonstrantene eller pøbelens reaksjoner:

– Oslo-politiet har historisk sett vist en større evne og vilje til å denge de som utfordrer demokratiet. I Rosenkrantz gate står det store, hvite trailere med personploger på og de kan måke vekk hele folkemengden, så dette tror jeg går veldig bra, sa han.

Men hverken Thorsens ord eller de store, hvite personplogene kunne roe ned redselen og adrenalinet som kokte inni meg. Å oppleve maskerte menn peke på deg, ta bilder av deg, rive av seg klærne på overkroppen, kaste seg over gjerdet og forsøke å bryte barrieren av politifolk som står mellom deg og dem, er alt annet enn hyggelig.

Det intense hatet og raseriet som blir rettet mot deg fra alle kanter, skaper en helt ny type frykt. Jeg fikk kjenne på den absurde virkeligheten, der jeg stod uten pressevest og antakelig oppfattet som et SIAN-medlem. Demonstrantene som gjentatte ganger måtte ta imot tåregass, ga seg ikke. Jeg forsøkte å fange det med mobilkameraet mitt, men ble bedt om å trekke meg godt tilbake da eggene kom flyvende.

Det smerter meg å si at det å være på mottakersiden av eggkasting, ikke var det verste som skjedde. Langt verre er det at pøbler uten et fiber av respekt for menneskeliv sparker og slår mennesker som ikke gjør annet enn å stå opp for sin rett til å ytre sin mening.

Det skal ikke stå på politiets innsats, for de gjorde en jobb de fortjener uendelig ros for. Det kunne ha gått så mye verre.

 

Foto: Lena Marie Andreassen

Det kaoset, konstante bråket, sinnet og den frykten jeg opplevde er noe jeg aldri kommer til å glemme. Er dette ytringsfriheten i Norge i 2020? Er det slik vi utfordrer meningsmotstandere i Norge i 2020? Hvor lite tolerant skal man tillate seg å være i forhold til menneskers ytringer og meninger? Hvordan kan man kunne føre dialog når det er legitimt å reagere med raseri og vold som følge av provokasjoner?

En ting er innvandrerungdom som river av seg på overkroppen for å vise en hel verden at de, de som «flyktet», ikke har hemninger eller respekt for annerledestenkende i landet som ga dem opphold. Manglende hemninger som lovprises av massene og som de får utføre med overlegg. En annen og langt mer skremmende opplevelse er det å være vitne til norske kvinner, mødre, som tar med sine småbarn til en slik demonstrasjon, som for å lære dem opp til hat.

Mor med barn som viser fingeren. Foto: Document 

Unnskyldninger for slike reaksjoner og handlinger holder ikke. Det er ingen forklaring som unnskylder enkeltmenneskets valg om å oppsøke steder og personer for å bli så «krenket» at han eller hun tillater seg å bli voldelig. Å gå frivillig inn i pøbelens rekker. Det er som om massesuggesjonen gir dem en lisens til å bli voldelige.

Å bruke fysisk vold og trusler for å bringe andre til taushet er ulovlig. Derfor er det en fallitterklæring at man i Norge i 2020 må forberede seg på muligheten av å bli slått i hjel for å si sin mening. For dersom ytringsfriheten er absolutt, er verken leveranse eller innhold avgjørende. Formidlingsformen kan ikke være avgjørende for at noen skal kunne uttrykke seg. At enkelte hevder at vi har ytringsansvar, jamfør Jonas Gahr Støre, er en farlig vei å gå. Vi kan ikke ha det sånn at enkelte grupper skal bestemme uttrykksformen eller ytringers innhold, da har vi ikke en absolutt ytringsfrihet.

Det startet med ytringsansvar, nå forfølges og trues mennesker på grunn av meningene sine. SIAN kan ikke møte opp noe sted, uten at politiet beskytter dem. Opplevelsen av det hatet unner jeg ingen. Dessverre synes det som at sensurering av og voldelige reaksjoner mot legitime ytringer er i ferd med å bli akseptert.

Dessverre virker det ikke som verken myndighetene, pressen, folk flest eller menings-motstanderne forstår at denne aksepten av hemningsløs vold en dag også vil kun ramme dem selv.

Dessverre er det sannsynlig at ytringsfriheten byttes mot ytringsforbud, før realiteten når andre siden av gjerdet, og da er det for sent.

Ord og bilder er fattige når opplevelsen av SIANs markering foran Stortinget i Oslo lørdag skal beskrives. Erfaringene fra «den gale siden» av gjerdet sitter fortsatt i kropp og sjel. Det gjør vondt.

 

 

Sverige i endring. Kjøp Islamismen i Sverige her!

 

Norge forandrer seg raskt i takt med innvandringen. Kjøp Halvor Foslis bok her!

Les også