Kommentar

rushdie2.jpg

Vi har sett denne filmen før – opptil flere ganger. Og nå sendes altså det absurde dramaet i reprise. Bare forløpet er noenlunde tidsmessig oppdatert, for denne gangen er oppløpet av allverdens krenkede, fornærmede, opphissede, djupt såra og vonbråtne muslimer utløst av Storbritannias tildeling av Sir-tittelen til Salman Rushdie.

Fra de krenkede masser forlyder det at Rushdies nye Sir-tittel slett ikke er en belønning for hans lange og prisverdige forfatterskap, langt i fra – det er en konspirasjon, en planlagt fornærmelse av både islam og konstant krenkbare muslimers følelser. At en suveren, ikke-muslimsk stat tillater seg å æresbevise en litterær størrelse er tilsynelatende det ultimate bevis på vestlig aggresjon, og da er det ikke annet å gjøre for mengden enn å fredelig avbrenne flagg, Dronning Elizabeth II av England-dukker og andre ting man eventuelt kommer over – så fremt det kan ta fyr da, i hvert fall.

I motsetning til vestlige lederes aggressive fremferd, reagerer avbalanserte politikere i muslimske land på vanlig rasjonelt vis; man sender veloverveide, offisielle klager til den britiske regjeringen. Klager kan utformes på forskjellig vis, for eksempel kan en minister fra Pakistan tilfeldigvis minne adressaten på at potensielle selvmordsbombere trives over alt og regjeringen i Iran kan vennlig kreve en snarlig avliving av Rushdie, hvilket man tross alt har ventet tålmodig på siden 1989.

Og det er i enkeltes øyne alt for lenge; Salman Rushdie bør dø for den utilgivelige synden han har begått ved å være en skjønnlitterær forfatter som besitter evnen til å se på flere kulturer utenfra. Når han dertil evner å beskrive mennesker med gode og dårlige egenskaper på en så troverdig måte at man nesten tror bøkenes karakterer er virkelige, ja da er målet fullt. I boken «Sataniske Vers» kritiserte forfatteren både vestlig og islamsk kultur, og høstet blandet kritikk samt en dødsdom.

Dette siste forandret forfatterens liv fullstendig, og han har siden vært omgitt av livvakter og mer eller mindre levd i skjul. At Salman Rushdie ikke befinner seg innenfor muslimsk jurisdiksjon, men i et åpent demokrati med utstrakt og lovfestet ytringsfrihet, utgjør ingen forskjell for de som står ham etter livet. Men til gjengjeld utgjør det en vesentlig forskjell for alle som tror på frihet, demokrati, ytringsfrihet og det åpne samfunn: Angrepet på Rushdie i form av dommen som påkaller hans død, hvor han enn måtte oppholde seg, er samtidig et angrep på friheten som gjør Rushdies skaperevne og forfatterskap mulig. Å erklære en islamsk blasfemilov som gyldig utover egne landegrenser er derfor ikke noe annet enn et direkte forsøk på å innskrenke friheten i ethvert demokratisk land.

Flere drap fulgte i kjølvannet av bokutgivelsen, og skremte utvilsomt mange fra en kritisk gjennomgang av islam. Ikke minst fikk muslimske dissidenter et klart signal om at de ikke skulle føle seg for trygge, hva enten de befant seg i islamske land eller ikke. Kanskje var signalet primært rettet mot denne gruppen i utgangspunktet, for å kvele enhver muslimsk opposisjon. Da som nå legitimerte prestestyret i Iran sitt undertrykkende regime med islam. En trussel som i praksis fungerte som et forbud mot offentlig kritikk av islam, ville følgelig også satt en stopper for offentlig kritikk av regimet i Teheran. I realiteten fungerte blasfemiloven som et politisk redskap i en kamp om makt – makt til å skremme eller myrde kritikere av islam og islamistiske regimer. Dagens uavlatelige krav om en lovfestet respekt for religion og religiøse følelser bør sees i lys av Irans handlinger i 1989. Ved konfrontasjoner og i samfunnsdebatten ellers, fremstår som regel de uverdslige representanter som langt mer praktisk enn åndelig anlagt.

De troendes tale er ikke lenger utpreget forblommet; men så ber man da heller ikke; man krever – og kravene er blitt betraktelig skjerpet i løpet av kort tid. Man forlanger rett og slett at Storbritannia avgir sin nasjonale selvbestemmelsesrett ved å gjøre avbikt, trekke Rushdies tittel tilbake og unnskylde den grove krenkelsen de etter sigende har påført alle muslimer.
De får støtte av apologetene som forutsigbart har meldt seg for å etterlyse regjeringens beklagelse, ettergivenhet og toleranse. Samtlige forlangender legitimeres med henvisning til alle muslimers religiøse følsomhet, som atter en gang er blitt utsatt for islamofobi, vestlig arroganse og all landsens ulykker for øvrig. De krenkbares status som viljeløse ofre er for lengst opplest og vedtatt. Spørsmålet er bare hvor lenge den forklaringsmodellen lar seg opprettholde?

Skjønnmalere står fritt til å prøve, men de gjentatte demonstrasjonene og truslene begynner å gjøre det relativt vrient å akseptere det pent malte bildet av alle muslimer som stakkarslige ofre. Det har seg heller slik at irrasjonelle utbrudd, kombinert med blodtørstige uttalelser og bruk av vold, sjelden bringer tankene hen på såret følsomhet, men heller på betydelig aggresjon, selvrettferdighet og en kravmentalitet som sprenger de fleste grenser.

Grensen for sunn fornuft er imidlertid sprengt allerede. En i beste fall misforstått bruk av begrepet toleranse har endret alminnelige verdinormer og normalitetsbegreper i den grad at det per i dag regnes som legitimt å reagere på påståtte fornærmelser med opptøyer, flaggavbrenning, mordtrusler, hærverk og drap. Mens en fredelig handling stemples som uakseptabel og skjønnlitteratur, kunst eller kritikk blir fordømt som intoleranse som alle forstår at det må reageres voldelig mot. I stedet for å stå opp for egne idealer og verdier, ber vestlige ledere om unnskyldning – for å ha blitt utsatt for trusler. Og så ser vi da også at konfrontasjonene blir hyppigere, maktspråket sterkere og urimelighetene grovere for hver vestlige innrømmelse og manglende forsvar. Det er det noen som helt klart har fordel av, men det er ikke vanlige muslimske borgere og deres eventuelle religiøse tro.

For det blir stadig mer tydelig at religiøse fundamentalister og militante islamister benytter enhver leilighet til å spre hat, død og undertrykkelse. De er ikke rasende fordi de føler seg krenket av en enkeltstående handling eller uttalelse fra Vesten; de føler seg krenket av Vestens blotte eksistens – de sårede følelser vil bare bli leget av Vestens kapitulasjon. Det er derfor truslene mot Rushdie angår oss alle, og derfor han må beskyttes med alle tilgjengelige midler, politisk såvel som intellektuelt.

Svikter vi forsvaret av Salman Rushdie, svikter vi forsvaret av Vesten selv.

bilde: et medlem av Awami Tehrik-partiet demonstrerer i Karachi torsdag.