Av Henryk M. Broder

Angrepet på tegneren Kurt Westergaard var ikke det første forsøket på å fullbyrde en dødelig fatwa. Da muslimer forsøkte å drepe Salman Rushdie for 20 år siden, skjedde det til høylydte protester fra intellektuelle. Men i dag går vestlige skribenter og tenkere heller i dekning enn å forsvare grunnleggende rettigheter.

I 1988 ble Salman Rushdies roman Sataniske vers gitt ut i sin opprinnelige engelskspråklige utgave. Utgivelsen fikk den iranske staten med sin revolusjonerende leder, Ayatollah Khomeini, til å utstede en «fatwa» mot Rushdie, foruten å tilby en klekkelig sum for mordet. Dette gav støtet til en rekke angrep på romanens oversettere og utgivere, herunder mordet på den japanske oversetteren Hitoshi Igarashi. Millioner av muslimer verden over, som aldri hadde lest en eneste linje i boken og aldri hadde hørt navnet Salman Rushdie før, ønsket at dødsdommen mot forfatteren ble fullbyrdet, jo før jo bedre, slik at profetens plettede ære kunne vaskes ren igjen med Rushdies blod.

I denne atmosfæren var det ingen tyske forlag som var modige nok til å gi ut Rushdies bok. Dette fikk en håndfull berømte tyske forfattere med Günter Grass i spissen, til å ta initiativ til å sikre at Rushdies roman kunne utgis i Tyskland ved å starte et forlagshus kun for dette formål. Det ble kalt Artikel 19 etter den paragrafen i FNs universelle menneskerettighetserklæring som garanterer meningsfrihet. Flere titalls forlagshus, organisasjoner, politikere og andre fremstående medlemmer av det tyske samfunnet var med på dette felles tiltaket, som var den bredeste koalisjonen som noen gang hadde oppstått i etterkrigstidens Tyskland.

Sympati for muslimers krenkede følelser

Sytten år senere, etter at den danske dagsavisen Jyllands-Posten trykket tolv karikaturer av Muhammed på samme side, kom det reaksjoner fra den islamske verden som lignet de som fant sted etter utgivelsen av Sataniske vers. Millioner av muslimer fra London til Jakarta, som aldri hadde sett karikaturene eller hørt navnet på avisen, gikk ut på gatene i protest mot fornærmelsen av profeten, og forlangte den passende straffen for overtrederne: døden. Al Qaeda-leder Osama bin Laden gikk til og med så langt som å forlange utlevering av tegnerne, slik at de kunne dømmes av en islamsk rett.

Men denne gangen var det til forskjell fra Rushdie-saken nesten ingen som viste noen solidaritet med de truede danske tegnerne – tvertimot. Grass, som hadde igangsatt Artikel 19-kampanjen, uttrykte sin forståelse for muslimenes krenkede følelser, samt de voldelige reaksjonene som de resulterte i. Grass beskrev dem som en «fundamentalistisk reaksjon på en fundamentalistisk handling», og gjorde dermed de tolv tegningene og dødstruslene mot tegnerne til moralsk ekvivalente. Grass uttalte også at «vi har mistet retten til å søke beskyttelse under ytringsfrihetsparaplyen».

«Jeg mener at publiseringen av disse tegningene var unødvendig, det var insensitivt, respektløst og galt,» kommenterte britenes daværende innenriksminister Jack Straw, idet han viste til mange europeiske medias beslutning om å offentliggjøre karikaturene. Samtidig leverte Vorwärts, partiorganet til Tysklands sosialdemokratiske parti – et av landets to største, et forsvar for ytringsfriheten som sådan, men gav også uttrykk for at danskene i denne spesielle saken hadde «misbrukt» friheten, «ikke i rettslig forstand, men i politisk og moralsk sådan». For Fritz Kuhn, daværende parlamentarisk leder hos De grønne, var det en déjà vu-opplevelse: «De (karikaturene) minner meg om antijødiske tegninger fra Hitler-perioden før 1939.» Med denne uttalelsen viste Kuhn, som er født i 1955, at han enten hadde en sensasjonell hukommelse for begivenheter før sin fødsel, eller at han aldri hadde sett en eneste antisemittisk karikatur i nazistenes propagandaavis Der Stürmer.

Som evnukkers diskusjoner om sex

Det var som å høre blinde snakke om kunst, døve om musikk eller evnukker om sex, det hele basert på rykter. For med unntak av den venstreorienterte Die Tageszeitung, den konservative Die Welt og sentrumsorganet Die Zeit, fulgte alle tyske aviser og blader rådet gitt av Claudia Roth, en av De grønnes ledere, som sa at «av-eskaleringen begynner med en selv» og gjorde den feil å ikke offentliggjøre tegningene. Den fremstående tyske psykoanalytikeren Horst-Eberhard Richter gav følgende råd: «Vesten bør avstå fra enhver provokasjon som avstedkommer følelser av fornedrelse eller ydmykelse.» Richter unnlot selvsagt å ta stilling til hvorvidt «Vesten» også skulle gi avkall på å gå i miniskjørt, spise svinekjøtt eller legalisere partnerskap mellom personer av samme kjønn for å unngå å avstedkomme følelser av fornedrelse eller ydmykelse i den islamske verden.

Hadde Muhammed-karikaturene blitt trykket av hele den tyske pressen, kunne avisleserne selv ha sett hvor harmløse de tolv tegningene var, samt hvor bisarr og poengløs hele debatten var blitt. I stedet ble vurderingen overlatt til «eksperter» som tidligere i ytringsfrihetens navn hadde forsvart enhver kritikk av paven og kirken, foruten ethvert eksempel på blasfemisk kunst, men som i Muhammed-karikaturenes tilfelle plutselig var av det syn at man må ta andre menneskers religiøse følelser med i betraktningen.

Men det argumentet var helt klart bare en unnskyldning, en bortforklaring av det faktum at de hadde blitt brakt til taushet av frykt. Tross alt hadde det skjedd et og annet i tiden mellom Rushdie-saken og retretten i karikatursaken: 11. september, bombene i London, Madrid, Bali, Jakarta, Djerba – hendelser som noen kommentatorer også har tolket som den islamske verdenens reaksjon på Vestens undertrykkelse og ydmykelse. Stilt overfor denne trusselen virket det rimeligere og fremfor alt tryggere å vise respekt for religiøse følelser, snarere enn å insistere på retten til ytringsfrihet.

Retten til å fornærme viktigere enn beskyttelsen av den fornærmede

Svært få har vist vilje til å tre ut av rekkene. En av dem var komikeren Rowan Atkinson («Mr. Bean»), som i forbindelse med en debatt om et britisk lovforslag vedrørende oppildning til religiøst hat, erklærte at «retten til å fornærme er mye viktigere enn enhver rett til ikke å bli fornærmet». Og den somaliskfødte Ayaan Hirsi Ali, en sekulær muslimsk kvinne som den gangen bodde i Nederland, svarte med et manifest som begynte med ordene: «Jeg er her for å forsvare retten til å fornærme».

Men hun var et av de få unntakene. Til og med Frankrikes daværende president Jacques Chirac, glemte for en stakket stund at han representerte landet til Sartre, Voltaire og Victor Hugo, og formanet at «alt som kan fornærme andres tro, spesielt religiøs tro, må unngås».

Slik begynte den etterlyste «av-eskaleringen». Det eneste problemet er at den andre siden ikke har av-eskalering i tankene. Fatwaen mot Salman Rushdie er fortsatt gyldig, og forsøket på å drepe Kurt Westergaard i forrige uke var ikke det første forsøket på å fullbyrde en dødsstraff for en hendelse hvor det ikke var blitt begått noen forbrytelse. Islam er kanskje «fredens religion» i teorien, men den ser annerledes ut i praksis.

En tysk-tyrkisk advokat som bor midt i Berlin, måtte nylig gå i dekning fordi hun hadde mottatt dødstrusler etter å ha gitt ut en bok. Verket inneholder ingen karikaturer av Muhammed. Det er ganske enkelt tittelen som provoserer: «Islam trenger en seksuell revolusjon».


The West Is Choked by Fear

Spiegel International online

Oversatt av C. Skaug

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂