Sakset/Fra hofta

Sylo Taraku. Foto: Facebook.

Rådgiver hos tankesmien Agenda, Sylo Taraku, minnes 30-årsdagen for fatwaen mot Salman Rushdie med en kronikk i VG som i og for seg har mye fornuftig innhold, men det glipper for ham på noen helt avgjørende punkter.

«Tiden har løpt fra sinte protester mot romaner og karikaturer», lyder Tarakus konklusjon, som også figurerer i overskriften til teksten. Virkelig?

Taraku peker fortjenstfullt på historikken, med brenningen av boken og volden mot personer som var involvert i utgivelsen, og ser en historisk kontinuitet som alle bør merke seg:

Det går en linje fra bokbrenningen i Bradford i 1989 til Charlie Hebdo-massakren i 2015.

Artikkelforfatteren minner også om hvordan muslimske foreninger demonstrerte mot Rushdie i Oslo. Det var ikke plass til andre muslimske stemmer. Reaksjonen mot de som ble hevet, var nådeløs:

Blant de første som måtte bøte med livet var to moderate muslimske religiøse ledere i Belgia, etter at de hadde gått ut på belgisk TV og sagt at fatwaen var i strid med islamsk rettslære. […] Begge ble skutt og drept i Brussel 29. mars 1989.

Europa skjønte ikke hva dette var, sier Taraku. I dag vet vi bedre. Så hva gjør vi nå? spør han. Kapitulerer vi for volden, eller står vi opp for ytringene som risikerer å fremprovosere dem?

Faktum er at europeerne har kapitulert. De fleste av dem er åndelig beseiret.

Frykten for konsekvensene er et alvorlig ytringsfrihetsproblem, konstaterer Taraku. Indeed. Men nå finnes det i det minste liberale muslimske motstemmer, skriver han, for deretter å gå over i ønsketenkning:

[D]et jeg håper på er at europeiske muslimer aldri igjen lar seg påvirke av autoritære ledere i Midtøsten – som har sine politiske og sekteriske agendaer, og som ikke bryr seg om muslimenes interesser i Europa.

Påvirkningen bør heller gå den andre veien. Muslimer i Vesten kan bli en avgjørende positiv kraft for å modernisere og demokratisere sine opprinnelsesland.

Og hvordan skal de kunne ta fatt på denne umulige jobben uten engang å ha støtte fra europeerne, som Michel Houllebecq passende omtaler som underkastede?

I dag ville vi være bedre rustet til en ny blasfemikrise, konkluderer Taraku, men er likevel redd for slike utsikter:

Vi får bare håpe at det aldri blir nødvendig igjen.

Nei vel, og hva er det som må til for at det ikke blir nødvendig å forsvare «blasfemiske» ytringer? At ingen kommer med dem, naturligvis. For han tror vel ikke at en ny Muhammed-karikatur i Dagbladet ville gå upåaktet hen?

Slik ble reaksjonen på en av slagsen for nokså nøyaktig ni år siden:

Se godt på hvor mange de er. Ville disse menneskenes likesinnede, nå adskillig mer tallrike i samme by, holde seg i ro under lignende omstendigheter i dag?

Det synes ikke å streife Taraku at ingen norske aviser ville gjøre noe lignende i dag. I stedet avslutter han teksten på denne måten:

Tiden har løpt fra sinte protester mot romaner og karikaturer.

Man vet ikke helt hvor man skal begynne å analysere et så forvirret utsagn.

Bunner det i en manglende forståelse av hva det betyr at tiden har løpt fra noe? Tiden har for eksempel løpt fra hestedrosjer og telegrafstasjoner fordi det moderne samfunnet har utviklet motorvogner og mer effektive sambandsmidler.

Det ville være riktigere å si at det i vår tid ikke produseres romaner eller karikaturer som er egnet til å fremkalle de samme reaksjonene vi har sett i tiden fra «Sataniske vers» til Charlie Hebdo. Om den underkastede tiden har løpt fra noe, så er det visse romaner og karikaturer.

Nå er det slik at tiden sjelden løper definitivt fra ideer, gode som dårlige. Islamismen lå lavt i terrenget i første halvdel av 1900-tallet. Et norsk kommunistparti fyker nå oppover på meningsmålingene. Relativitetsprinsippet reiste noe av kjerringa for det geosentriske verdensbildet.

Og hvorfor nevner Taraku de «sinte» protestene? Problemet er snarere de som protesterer ved for eksempel å bryte seg inn i Kurt Westergaards hjem i den hensikt å avlive Muhammed-tegneren med en øks, et attentatforsøk som heldigvis ikke lyktes.

I København i 2015 lyktes det derimot en terrorist å ta livet av en deltager ved et møte med Lars Vilks, en skikkelse Taraku ikke nevner – kanskje fordi noen av den norske venstresidens stormtropper protesterte «sint» mot et besøk i Oslo året i forveien, hvor han skulle snakke om noen karikaturer han ikke hadde lagd selv, eller kanskje fordi den samme morderen var så «sint» på jøder i sin alminnelighet at han drepte en sådan ikke lenge etterpå. Tiden ser i alle fall ikke ut til å ha «løpt fra» antisemittismen i Europa, som i stor grad er et islamproblem.

Det er et åpent spørsmål når Tarakus utsagn blir testet. Når kommer det tegninger, romaner eller andre ytringer som kan tenkes å få Europas muslimer til å gå bananas? Ser Taraku for seg at Asia Bibi flytter til Storbritannia og utgir en bok om det som har skjedd henne, uten å måtte få et sikkerhetsopplegg i samme klasse som Geert Wilders’?

Problemet er ikke bare muslimer som går bananas, men europeiske makteliter som helst ikke vil vite av folk som Geert Wilders, Tommy Robinson, Robert Redeker – eller for den del vår egen Hege Storhaug.

Så lenge våre egne samfunn ikke omfavner disse personene, er den «freden» som fraværet av «blasfemi» skaper, en mafiaens fred. Sånn sett har de rett disse som sier at «islam betyr fred».

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.