Gjesteskribent

Etter at Salman Rushdie gav ut Sataniske vers, var religiøse «skriftlærde» i tvil om Ayatollah Khomeini hadde rett til å beordre ham drept. De hadde ingen liberale betenkeligheter med å henrette en forfatter for å utsette en religion for en tenkt granskning. De mente at blasfemikere og frafalne måtte dø, slik religionen deres foreskrev. Men bare hvis de var borgere av en islamsk stat. Ettersom Rushdie bodde i London i 1989, som en fri mann i et fritt land, trakk de geistlige den konklusjon at den religiøse loven ikke gjaldt for ham.

Rushdie-striden var en Dreyfus-sak for det 20. århundrets slutt. Den etablerte dagens skillelinjer mellom det sekulære og det autoritære, mellom de som var villige til å forsvare friheten til å tenke og undersøke og de som ville sensurere og selvsensurere for å gjøre fanatikerne til lags. Vi kan se hvor dypt vi har sunket ved å minne om at det ved starten på slaget for 23 år siden var en viss respekt for legalitetens former, selv blant dem som ellers syntes det var greit å dømme frie tenkere til døden. Uansett hvor brutale de var, respekterte de sin egen versjon av rettssikkerheten.

De islamistiske mordene først på Salmaan Taseer og deretter på Shahbaz Bhatti, viser at de få skruplene de blodtørstige mennene hadde, forsvant for lenge siden. Den beste beskrivelsen av terroren som bringer liberale pakistanere til taushet, er å si rett ut det morderne ikke sa. De sa ikke at Taseer og Bhatti måtte dø fordi de var frafalne — eller, for å omformulere den «forbrytelsen» på vanlig språk, fordi de var voksne personer som bestemte seg for at de ikke lenger trodde på den muslimske guden. Taseer hadde ikke gitt avkall på Islam. Bhatti kunne ikke gi avkall på islam, siden han var den modigste kristne personen i Pakistan, som kjempet for like rettigheter for forfulgte minoriteter med et mot og en verdighet som var en moderne Martin Luther King verdig.

Morderne påstod heller ikke at ofrene deres hadde gjort seg skyldige i blasfemi, hvilket straffes med døden. Taseer og Bhatti hadde ikke sagt at Koranen, i likhet med Talmud og Det nye testamente, var menneskers og ikke Guds verk. De fordømte ikke Muhammeds moral, ei heller kritiserte de hans liv og lære. Den som ville redusere den dansende, strålende fortellingen i Rushdies Sataniske vers til én enkelt setning, kunne si at den til dels var en «blasfemisk» gjengivelse av islams tidlige historie. Taseer og Bhatti prøvde seg ikke på noe så risikabelt. De begrenset seg til å uttrykke det beskjedne standpunkt at Pakistans dødsstraff for blasfemi var urimelig og barbarisk, og det var nok til å fordømme dem. Deres mordere tok livet av dem for den til da ukjente forbrytelsen det var å ta til orde for lovendringer: De meiet dem ned for det nye lovbruddet det er å vanhellige blasfemilovgivningen.

En pakistansk journalist jeg snakket med, beskrev sine liberale meningsfeller som medlemmer av en forfulgt minoritet, som nå visste at de ville bli skutt hvis de talte åpent ut. Salmaan Taseers datter Shehrbano skrev en hjerteskjærende artikkel i The Guardian hvor hun fortvilte over en «ryggesløs» pakistansk elite, som var altfor redd til å hylle hennes far eller fordømme hans mordere.

I en nettverksbasert verden påstås autoritære staters og paramilitære religiøse gruppers sensur å være mindre viktig. Teknologientusiaster kan peke på Twitter-revolusjoner som bevis på hvordan frigjørende demokratiske ideer siver inn i tilsynelatende lukkede samfunn. Men ideene som pakistanerne trenger fra USA, Europa eller «Vesten» for å kunne bekjempe det bevæpnede teokratiet, ligger ikke og venter på at nettsurferne oppdager dem.

Frykten spiller også en rolle når den vestlige opinionen er taus. Det er ikke lett å vise noen anerkjennelse, men det liberale samfunnet reagerte ganske bra på trusselen mot Rushdie i 1989. Penguin nektet å trekke tilbake De sataniske vers. Bokhandlene ignorerte truslene og bombene, og fortsatte å selge boken. Men så snart den globale terrorbølgen var over, var det ingen som ønsket å gå igjennom det samme som Rushdie og Pingvin hadde gjort, og tausheten senket seg. Selv de angivelig militante «nye ateistene», som fornemme kommentatorer forbanner for sin vulgaritet, styrer klar av religioner som kan ta livet av dem. Ivrige lesere av Richard Dawkins vil merke seg at nesten alle eksemplene han gir på geistlig dårskap, er hentet fra Den katolske kirken og amerikanske evangeliske kirker, hvis menigheter neppe kommer til å bombe utgiverne hans.

Frykten er fortsatt tilstede. Sist måned ble fire menn dømt for å ha vansiret ansiktet og brukket kraniet på Gary Smith, en London-lærer som hadde gjort den tabben å ta luftige offisielle uttalelser om «mangfoldets fremme» på alvor, og lært muslimske jenter om kristendommen, jødedommen og hinduismen. Politisk vold begås foruten av islamister både av British National Party, English Defence League og forskjellige utbrytergrupper fra IRA, og det uten å løfte blikket og beskue diverse pistolviftende gærninger som holder til i ytterkanten av amerikansk politikk.

Forskjellen mellom islamistene og de andre er at liberalerne gjerne fordømmer hvite ekstremister, samtidig som de hyller militant islam inn i den politiske korrekthetens klamme slør. De begrenser seg ikke til å si at samfunnet selvsagt må forhindre at folk blir myrdet på grunn av sin religion, slik det skjedde da Slobodan Milosevic myrdet de bosniske muslimene, og straffe arbeidsgivere som nekter å ansette folk med en tro de misliker, slik protestantiske arbeidsgivere i Nord-Irland i sin tid nektet å ansette katolikker. De hevder at det er illegitimt å kritisere religiøse ideer. Vestlige forfattere som ønsker å ta til orde mot religiøst kvinnehat, homofobi, rasisme og sensur, må dermed i tillegg til den riktignok ganske svake frykten for vold, også leve med frykt for at deres samtidige skal beskylde dem for orientalisme eller islamofobi.

Verden kan komme til å betale en høy pris for den monumentale tabben det er å behandle religiøse ideologier — altså trossystemer folk burde stå fritt til å akseptere eller avvise — som om de var etnisiteter, noe ingen kan endre på. Det at al-Qaeda og Det muslimske brorskapet ble stående som måpende tilskuere til den arabiske revolusjonen, er ingen uvesentlig grunn til å se optimistisk på begivenheten. Isolasjonen kan ikke vedvare. Hvis de arabiske statene til slutt beveger seg i retning av demokratiet, vil en konfrontasjon med politisk islam finne sted. Liberale arabere vil i likhet med liberale pakistanere søke etter veiledning på nettet. De vil oppdage at langt fra å tilby strategier som kan være til hjelp, har fryktsomme vestlige liberalere overbevist seg selv om at det er «rasistisk» å kritisere rasende fanatikere som ikke engang lenger gidder å late som de er noe annet enn liberalismens dødsfiender.

Denne kommentaren ble opprinnelig publisert i The Observer søndag 6. mars 2011. Den er oversatt av Christian Skaug, og gjengis på Document.no med forfatterens vennlige tillatelse.