Sakset/Fra hofta

Med forfølgelsen av Salman Rushdie, den stadige furore over «krenkende tegneserier», samt miljøforurensere, diktatorer og terroristiske bakmenn som bruker britisk injurielovgiving til å skjule sine misgjerninger for offentligheten, har motstanderne av ytringsfriheten aldri hatt det så bra som nå. Her er Nick Cohens ti-punkts plan for å stoppe forråtnelsen, beskytte ytringsfriheten og snu krenkelsesbølgen som truer vår rett til å ytre oss:

1) Det politiske er ikke personlig

Privatlivet i et sivilisert samfunn bygger på hvite løgner. Vårt forhold til andre mennesker ville bryte sammen hvis vi ikke la bånd på ytringsfriheten og behandlet dem med respekt. Imidlertid bør ingen forlange respekt for offentlige ideer som har makt til å undertrykke andre. Religiøse og politiske ideer er for viktige til å beskyttes av høflig bedrag fordi deres tilhengere søker å kontrollere alle aspekter ved det offentlige og private liv.

2) Det personlige er ikke politisk

Uansett hvor vanskelig journalister synes det er å argumentere for å undertrykke sannheten, er krav om retten til et privatliv forsvarlige. De vil vokse ettersom nettet erstatter anonymiteten i det 20. århundrets bysamfunn, som var så velegnet til anonyme forbindelser, med den globale landsbyen. Som i alle landsbyer vil alle eventyrfortellere, kikkere og giftpenner spre seg. Nettet gjør uutryddelige bevis på tidligere indiskresjoner tilgjengelige for arbeidsgivere, politiet, bedrifter, demokratiske regjeringer, dikatoriske stater og ondsinnede sladrehanker. Snart vil mange innse at den nye teknologien er den hemmelige politimannens drøm.

Det er symptomatisk for banaliteten i den nåværende debatten at den eneste diskusjonen vi hører om privatliv skjer mellom kjendisadvokater og tabloidredaktører — en ordstrid som minner om vitsen om krigen mellom Iran og Irak, at «det er synd de ikke begge kan tape». Ettersom vi må ta oss av kjendisene før vi kan bevege oss videre, er den beste løsningen at domstolene gir dem beskyttelse, men ser bort fra deres rett til privatliv og tillater publisering hvis publikum har den minste interesse av offentliggjøring. For å gjennomføre dette trenger vi dommere som instinktivt setter pris på fri debatt og er oppmerksomme på faren for at de velstående manipulerer loven. Hvis slike dommere er umulige å finne, burde vi begrense personvernet for alle offentlige personer, slik amerikanerne gjør.

3) Respekten er toleransens fiende

De høye ropene om sensur fra religiøse personer i «respektens» navn, avslører den moderne troens enfoldighet. De religiøse sier ikke at de forsvarer sannheten mot injurierende angrep fordi de innerst inne vet at de ikke kan forsvare sannheten i sine hellige bøker. Så i likhet med kjendisadvokatene som forsøker å skjule skitne hemmeligheter, truer de fremgangen som er gjort i kampen for religiøs toleranse ved å si at de som stiller spørsmål om religion må straffes for å ha invadert de frommes privatliv.

Den religiøse toleransen tillot religionsfrihet og frihet fra religion. Kravet om å «respektere» religion er et forsøk på å skyve opplysningstidens fremskritt tilbake ved å forby de grunnleggende diskusjonene den religiøse toleransen tillot.

4) Hvis du er redd, vær i det minste modig nok til å si det

En gang i tiden skrev man ikke ordet «liberal» for deretter å tilføye «hykler». Siden Rushdie-saken har det blitt en automatisk refleks. Det verste ved frykten som islamistene spredte, var at vestlige intellektuelle ble redde for å innrømme at de var redde. Hvis de hadde vært ærlige, ville de ha tvunget samfunnet til å trosse sensuren. Deres taushet gjorde i virkeligheten liberalismens fiender sterkere.

5) Når du har betalt ham danegjelden, blir du aldri kvitt danen

Spranget fra religiøse fanatikere som oppfordret til å drepe Salman Rushdie fordi han hadde skrevet en blasfemisk roman, til drapet på Salman Taseer bare fordi han var imot dødsstraff for blasfemi, viser hvordan ettergivenheten mater dyret den prøver å temme. Alle diktatoriske systemer, sekulære som religiøse, har en evne til å gå amok: å gå fra angrep på sine fiender som rasjonelt kan forklares, til tilfeldige og bortimot meningsløse angrep for de minste overtredelser. Det beste er å stoppe dem før de kommer i gang.

6) Demokratiet slutter ikke ved kontordøren

Krav om valgte arbeidsledere og bedre beskyttelse av varslere kan alltid rettferdiggjøres, for disse begrenser pengeveldets makt. Bankkrisen viste at de også kunne beskytter nasjonens sikkerhet. Fornuftige land bør behandle bankene som om de var fiendtlige utenlandske krefter, foruten å styrke, beskytte og hedre dem som avslører truslene de utgjør mot storsamfunnet.

7) De velstående har midler nok til å forsvare seg selv, de trenger ikke loven i tillegg

Ytringsfriheten har vunnet terreng ved en prosess hvor forskjellige temaer er blitt erklært som for viktige til at stater kan sensurere dem. De revolusjonære amerikanerne av 1776 sa at loven ikke noen rett til å blande seg inn i religiøse debatter. Opplysningstidens fremgang og kampen mot europeiske diktaturer førte til demokratienes aksept for at ingen burde regulere politiske ideer. Borgerrettighetsbevegelsens kamp i de amerikanske sørstatene gjorde at offentlige personer i USA ikke kunne søke lovens beskyttelse med mindre de var ofre «ondsinnede» angrep — dvs fra kritikere som viste en total mangel på respekt for sannheten. Europa bør importere den beskyttelsen og sikre at den dekker forretningsvirksomhet såvel som politikk. Tatt i betraktning hvilken fare det finansielle systemet er for de moderne demokratiene, burde ikke loven tillate admistrerende direktører, bedrifter og finansmenn å bruke sin betydelige formue til å begrense fri diskusjon om deres disposisjoner.

8) Vært på vakt mot alle som begynner en setning med «det finnes ikke noe slikt som absolutt ytringsfrihet, så…»

…for de vil avslutte den ved å si noe skandaløst. John Stuart Mills prinsipp om at sensur kun burde brukes under ekstreme omstendigheter, forblir den beste retningslinjen å følge. Britiske ærekrenkelsesadvokaters angrep på forskere viser at når samfunnet gir sensuren vage maktbeføyelser, begrenser den seg aldri til fortjente mål. De er ikke snikskyttere, de bruker maskingevær. Hvis man lar dem åpne ild etter eget forgodtbefinnende, vil de treffe alt som rører seg.

9) Beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet

Det handler ikke om hva du sier, men hvor du sier det. Friheten nettet bringer er illusorisk hvis den begrenser skribenter til å jobbe under psevdonym i obskure hjørner av nettet. Skribenter som vil bli hørt, må kjempe seg fra utkanten til hovedstrømningen ved åpent å argumentere for sine ideer. Hvis de lever i et diktatur eller et demokrati med undertrykkende lover, vil de oppdage at den nye teknologien i seg selv ikke tilbyr mange veier rundt de gamle hindrene for fri debatt.

10) Nettet kan ikke sette deg fri

Det er det bare politikken som kan.

 

Det ovenstående er et utdrag fra Nick Cohens nye bok You Can’t Read This Book: Censorship in an Age of Freedom, og ble første gang publisert i magasinet New Humanist. Utdraget er oversatt og gjengitt med forfatterens velvillige tillatelse.