Gjesteskribent

La meg først innrømme at jeg alltid har beundret Time Magazine. De har fremragende journalister. De har også bestilt artikler av deres ydmyke korrespondent, og latt ham få bli med i sitt opphøyde selskap av forfattere — og for å gå mer rett på sak: betalt deres ydmyke korrespondent penger for dette privilegium. Under normale omstendigheter ville jeg dypt beklaget den oppfatning at lokalene deres burde brannbombes og deres redaktører, journalister, kritikere, vikarer, sekretærer og IT-personell reduseres til en ulmende askehaug, så forkullede og ille tilredte at deres pårørende ikke ville være i stand til å identifisere dem.

Men hvilke argumenter er det mulig for de av oss som grøsser ved tanken på at brannstiftere skal sette fyr på Time, og tilintetgjøre dem som jobber der, å forsvare dem med nå? Den siste utgaven inneholder en artikkel som sier at det franske satiremagasinet Charlie Hebdo fortjente at noen — kanskje islamister, kanskje ikke — brannbombet lokalene deres i Paris. Dette er verdt å se nærmere på, da forfatteren tilsynelatende prøver å diske opp med et forsvar av enhver som angriper hans eget selskaps lokaler.

1. Han gjør narr av forestillingen om personlig ansvar. Han sier at angrepet ikke er angripernes feil, men bladets, fordi de publiserte en «dum og unødvendig utgave som spottet islam» og dermed bad om «voldelige reaksjoner fra ekstremistene som forfatterne stolt hevder å trosse på vegne av allmennhetens vel». Hvis de som tror på ytrings- og pressefrihet skulle finne Times argumenter i favør av sensur «dumme og unødvendige», ville de i henhold til denne tankerekken ikke være mer ansvarlig for sine handlinger enn den parisiske brannstifter. Time ville ha «bedt» om det. De ville ha fortjent alt de fikk.

2. På provoserende vis fortsetter han med å fornærme leserens intelligens ved å antyde at Charlie Hebdos utgave var et angrep på fattige og marginaliserte muslimer, som selvfølgelig kan være ofre for diskriminering i Frankrike og andre steder.

«Å forsvare ytringsfriheten i møte med undertrykkelse, er én ting; å insistere på retten til å være ytterst ubehagelig og krenkende bare fordi du kan, er barnslig. Å legge ut agn for ekstremistene, er ikke tapper trassighet når måten man gjør det på snarere fornærmer millioner av moderate mennesker.»

Forfatteren leverer åndssvakheter på løpende bånd. Ytringsfriheten er ikke en rettighet som bare kan utøves «i møte med undertrykkelse», det er en universell rett frie menn og kvinner kan utøve i alle situasjoner. Å være «motbydelig og støtende» kan vitne om dårlig smak, men det er ingen lov mot det, og slett ingen lov som sender overtredere på bålet. (Hvis Time ønsker å foreslå noe slikt, bør de være modige nok til å si det rett ut.) I mellomtiden trenger Time å bli fortalt at de «moderate menneskene» de er så bekymret for, ikke så lett lar seg fornærme. En grei definisjon av moderasjon er faktisk villighet til å tolerere andres argumenter, selv argumenter man finner ytterst ubehagelige og krenkende. Fremfor alt angrep ikke Charlie Hebdo innvandrere i Frankrike, men Rashid al-Ghannushis islamistiske parti som nettopp har vunnet en stor del av stemmene i Tunisia. Det religiøse høyre kan snart bli «undertrykkelsens ansikt» i Tunisia, men ifølge Time vil det være «motbydelig og støtende» å motsette seg, spotte og harselere over deres religiøse tro. Hvis tunisiske kvinner får det verre, kan man lure på om Time vil finne det «motbydelig og støtende» å ta deres side, for heller å ta deres undertrykkeres parti for fisefinhetens og den gode smaks skyld.

3: Til slutt hamrer forfatteren feilslutninger inn i leserens hode. Han fordømmer Frankrikes forbud mot burkaen, og sier at det gjenspeiler «svært reelle islamofobe holdninger i hele samfunnet.» Jeg er ikke den rette til å bedømme det, men jeg er sikker på at han har rett når han sier at staten ikke bør fortelle borgerne hvordan de skal kle seg. Mange synes burkaen er «ytterst ubehagelig og krenkende» — meg selv inkludert. Men i et fritt samfunn er alt vi kan gjøre mot kvinnehatere som tar til orde for mannlig eierskap av kvinners kropper, å argumentere. Men hvis Time mener at prinsippene om religiøs frihet tilsier at det er galt å forby burkaen, hvordan kan de da hevde at det er riktig å forby religionssatire? Du kan ikke være litt fri. Enten tror du på friheten til å praktisere og kritisere religion, eller så gjør du det ikke.

Mens vi snakker om motbydeligheter, finner jeg det særlig krenkende når amerikanere forsvarer sensur. I det første grunnlovstillegget erklærte Thomas Jefferson og James Madison:

«Kongressen skal ikke utstede noen lov om institusjonalisering av en religion, eller forby fri utøvelse av samme, eller innskrenke ytrings- eller pressefriheten, eller folkets rett til fredelig forsamling, samt til å be regjeringen om oppreisning i klagesaker.»

Men så tenker jeg ofte at vi feiltolker Jeffersons og Madisons motiver. Langt fra å feire den religiøse friheten og ytringsfriheten som verdier opprettholdt av amerikanere, kan de ha innsett at de var verdier som trengte beskyttelse mot amerikanere.

PS: På nettsiden Index on Censorship poengterer James Kirchick det essensielle at argumenter om ytringsfriheten alltid er enklere enn de ser ut til:

Ingen har rett til ikke å bli fornærmet. Ingen har rett til å brannbombe en avis som fornærmer dem. Det er fascinerende, tatt i betraktning alt strevet og alle ofrene ytringsfriheten har krevet gjennom så mange år, at så enkle budskap må gjentas. Men så lenge vi har moralske kujoner som (Time-journalisten) Bruce Crumley, er vi nødt til å gjenta dem.

 

Nick Cohens artikkel Can we torch Time Magazine’s offices now? ble første gang publisert i Spectator 4. november 2011. Den er oversatt av Nina Hjerpset-Østlie, og gjengitt i sin helhet med forfatterens vennlige tillatelse.

Les også

-
-
-
-
-