Kommentar

Kamilla Sadol synes at Charlie Hebdo-tegnerne fikk som fortjent, eller ihvertfall som forventet. «Ber du om bråk, så får du bråk», skriver hun. De visste med andre ord hva de risikerte og dermed måtte de ta dødsstraffen som fulgte.

Ord kan treffe like hardt som et skudd. Forskjellen er bare at vedkommende ikke holder et våpen i hånden, men en penn. En penn som skyter ord som dreper.

Nei, Kamilla, ord kan ikke treffe like hardt som et skudd. Ord kan man møte med ord. Man kan svare, diskutere, debattere. Man kan ikke svare på dødelige skudd der man sitter i et redaksjonsmøte en helt vanlig dag på jobben.

«Ytringsfrihet – deres «fredelige» måte å drepe på», er Kamilla Sadols valgte overskrift på artikkelen som hun vant tredjeplassen i Aftenpostens Si ;Ds skrivekonkurranse med. Konkurransens tema: «Hva er ytringsfrihet for deg?».

Aftenposten har nettopp premiert en ung muslimsk kvinne som ikke har forstått hverken ytringsfrihet eller demokrati. At dette setter spørsmålstegn ved Aftenpostens egen forståelse av begrepene, bryr ikke Aftenposten seg om. Debattredaktør Erik Tornes forklarer at «dette er en skrivekonkurranse, ingen meningskonkurranse». Med all den respekten som redaksjonene utviser sine avislesere om dagen kan innlegget kanskje forstås som et eksempel i kategorien perler for svin?

Det er også problematisk at Aftenposten premierer slike meninger offentlig. Ytringsfrihet betyr ikke at man trenger å motta heder, ære og kontanter for sine meninger. Hvis noen hadde skrevet det samme stykket om de som mistet livet på Utøya som følge av Breiviks forferdelig handlinger, så ville neppe Aftenposten ha trykket det til sitt bryst. Men disse franske tegnerne ba altså «om bråk».

Men tilbake til overskriften: «Ytringsfrihet – deres «fredelige» måte å drepe på.»

Dere? Hvem er «dere»?

Norsk skolegang og oppvekst har ikke gjort Kamilla (et vanlig navn i Afghanistan) mer integrert enn at hun deler oss alle inn i «vi» og «dem». La oss gjette: «Vi» er i dette tilfelle rettroende muslimer og «de» er oss, de vantro.

Kamilla Sadol (21) kom til Norge fra Afghanistan som 7-åring sammen med seks søsken og mor. En helt vanlig familiegjenforening som skulle gi dem et langt og godt liv i trygge Norge.

10953867_10152593585272267_1200014503_n-6lqtqeEvKb

Kamilla Sadol – et eksempel på feilslått integreringspolitikk

Terrorangrepet mot satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris var et angrep på ytringsfriheten, det kunne jeg ikke sagt meg mer enig i. Men hvorfor sa ingen det samme da 1.6 milliarder muslimer ble angrepet og krenket for å være en del av noe som både du og jeg tar avstand fra?

Da vi siterte de franske avisene Le Figaro og Le Monde og skrev om franske skolebarn som nektet å overvære ett minutts stillhet etter Charlie Hebdo-massakren var det flere lesere som kontaktet oss på Facebook. De nektet å tro at det var sant.

Ønsket om at den tause majoriteten av muslimer som bor i Europa skal være enige i våre verdier, er stort. Så stort at både media og store deler av befolkningen lukker øynene og holder seg for ørene selv når beskjeden som kommer er krystallklar: «Ber du om bråk, så får du bråk»

Denne illusjonen må for enhver pris opprettholdes ellers faller korthuset sammen. Også blir vi så skuffet. Så fryktelig skuffet. For har vi ikke åpnet både landegrenser, hjerterom og pengepung? Og dette skal liksom være takken? Nei, da er det bedre å si at det ikke er sant eller i verste fall; det er bare noen få, og de trenger vi ikke å bry oss om.

Det er media som styrer denne opinionen. Til daglig har de fleste nordmenn få kontaktpunkter med muslimske innvandrere. Den store nabo-te-drikkingen tok aldri helt av. Det er kanskje manglende interesse fra begge sider. Også er det litt nedlatende å invitere naboer på te bare fordi de er muslimer slik at de skal føle seg «aksepterte».

Man inviterer ikke noen andre i A-oppgangen heller, så hvorfor skulle man velge seg ut muslimer bare fordi de har en annen religion? Det er ikke sånn nordmenn blir kjent med naboen, uansett. En liten prat ved post- og søpplekasser og litt snømåkedugnad fungerer bedre for oss. Vi må være litt «på hils» og finne tonen først. Det er nå engang slik norsk kultur er.

Så dermed er det opp til media å tegne og fortelle hva som foregår i hodene og hjemmene til våre innvandrere. Dessverre vet ikke de noe særlig mer enn folk flest, og da er det greit å komme ut med alle de gode nyhetene slik som at muslimsk påvirkning gjør at norske ungdommer drikker mindre. Ikke bare finnes det ikke belegg for påstanden, men Dagbladet mener at det ikke finnes noen islamisering samtidig som de legger frem en sak som skal vise nettopp dét. «Positiv islamisering» er kanskje noe annet? Vi tutes ørene fulle av gode nyheter om islam i Norge.

Media er glade i de unge muslimske kvinnene. De er vår fremtid. Faten vil reise på skoleturné, Rehman vil løfte menn hun er uenig med, Tajik vil bli statsminister og Kamilla Sadol vil bli kvitt ytringsfriheten som dreper henne som skudd.

Alle liker kjæledegger og gode forbilder, men det er nesten ingen som vil titte bakom fasaden. For der ligger det kanskje en skuffelse eller to på lur?

Kamilla Sadols bekrivelse av sine opplevelser i oppveksten er nesten ikke til å tro. Hun må ha vært omkranset av onde nordmenn fra morgen til kveld.

Sakte, men sikkert skyllet en bølge av hat over muslimer. Trusler og konstant trakassering var en del av hverdagen – og nesten det eneste folk var interessert i å høre om.

En bølge av hat? Du verden! Jeg har aldri kjent eller engang hørt om noen nordmenn som hater, truer eller trakasserer muslimer (med unntak av en særlig utvalgt Pegida-demonstrant).

Jammen er det rart at det er nordmenn som flytter fra Groruddalen. Norske barn som kaller muslimske barn for «muslimjævler» gjør nok det med livet som innsats. Alle rapporter og personlig historier som lekker ut forteller om nøyaktig det motsatte, og at dette er en av grunnene til at norske småbarnsfamilier flytter.

Sadol lærte om ytringsfrihet av sine afghanske foreldre:

Det var foreldrene mine som først lærte meg hva ordet ytringsfrihet betyr, for det hadde vi alltid hatt hjemme. Alle skulle få lov til å uttrykke seg og være kritiske til noe, så lenge det de sa ikke angrep eller fornærmet noen. Og du skulle ikke snakke ut fra «hva du tror» den og den har gjort, men du skulle legge det frem med kilder. Og slik fungerer det ennå.

Ytringsfrihet uten at noen blir fornærmet er altså hennes ideal. Ja, da er det ikke lett å føle at man passer inn i dagens Norge. Det er bestandig noen som blir fornærmet. Hvis man sier til to personer at de likner på hverandre, så blir minst én av dem fornærmet. Med åtte søsken er det vanskelig å se for seg at ikke noen, fra tid til annen, ble fornærmet i Sadols barndomshjem.

Og hva med Profeten? Det er jo han hele Sadols artikkel dreier seg om. Profetens og hennes smerte ved å indirekte bli fornærmet på hans vegne. For dette har noe med islam å gjøre.

Det skal ikke være lov å fornærme noen som har vært død i 1400 år? Det er vel på sin plass å minne om at Norges lover skal beskytte menneskene. Guder og profeter får greie seg selv, de burde ikke trenge hjelp fra oss dødelige. Lovverket beskytter derfor heller ikke religioner fra kritikk.

Men så er spørsmålet: Lærte mine foreldre meg noe feil? Var det virkelig så stor forskjell på den ytringsfriheten jeg hadde hjemme og den jeg har som en del av et samfunn? Eller var det helt andre spilleregler som mor og far ikke hadde fortalt meg om?

Ja, det er ikke bare andre spilleregler, men andre verdier som gamle Norge er tuftet på. Å stille spørsmål ved barnelærdommen kalles å bli voksen. Man oppdager at foreldre ikke er ufeilbarlige og at de ikke vet absolutt alt de heller.

I begynnelsen hørte jeg ingen si noe imot det Charlie Hebdo hadde publisert, eller noen som sto opp for å forsvare meg. Akkurat som alle de andre gangene. Og de få som gjorde det, ble aldri hørt. Hvorfor? Fordi det ikke gjaldt dem.

«Ingen sto opp for å forsvare meg». Litt usikker på om hun henviser til barndommen eller om hun identifiserer seg til de grader med Profeten at det føles som et personlig angrep.

«Ytringsfrihet betyr altså at du har rett til å trakassere, krenke, si og skrive rasistiske og diskriminerende utsagn om andre, så lenge du ikke holder et våpen i din hånd, men har ord i din munn og en penn i din hånd.»

Så i realiteten gir altså ytringsfriheten «lov» til å angripe og drepe et annet menneske eller en viss folkegruppe, så lenge du gjør det med ord og ikke våpen!

Og ingen vil kalle deg terrorist eller ekstremist, fordi det var en «fredelig» måte å drepe på.

Å sidestille ord med våpen på denne måten er svært alvorlig. Ingen i hele verden har noensinne (og her mener jeg bokstavelig talt – ikke som følge av) blitt drept av ord, selv om Sadols konklusjon er at ord er like ille som våpen.

Dessuten: Hvis ord og våpen er det samme for Kamilla Sadol, hvordan kan jeg være sikker på at hun ikke besvarer mine ord med våpen?

I Afghanistan bruker de vold, bomber og våpen for å ta et liv, men de gjør det i hvert fall ikke i det skjulte. Og her, her sitter du og bruker det samme, men du holder deg til den såkalte «fredelige metoden».

Tilhengere av ytringsfrihet i Norge sammenliknes med Taliban! Er det ingen hos Aftenposten (som kanskje var litt Charlie?) som glipper med øynene? Det er heldig for Sadol at vi har nettopp ytringsfrihet slik at hun kan skrive hva hun vil.

Bekymringene og de dårlige minnene som mine foreldre har begravd dypt ned i hjertet, er ikke noe jeg vil kalle tilbake. For om de kommer tilbake, ser jeg ikke noe forskjell på det korrupte Afghanistan og det fredelige Norge.

Hele artikkelen er en total avvisning av det norske. Mistroen er til å ta og føle på. Et lite barn finner ikke på slike ting av seg selv, det kommer hjemmefra. Moren var en analfabet med ni barn på ukjent grunn og med dårlige minner. Beskyttelsesinstinktet inntrer og resultatet er dagens unge muslimer som føler seg utilpass i landet de er vokst opp i. En fallitterklæring for integrering av muslimer i Norge.

Det er definisjonen av ytringsfrihet som Sadol vil gjøre noe med:

Først og fremst må vi alle finne en felles definisjon for dette begrepet og holde oss fast til den. Vi har alle en klar og tydelig definisjon, men vi må også få med oss de få som ennå snakker i svart og hvitt.

Jeg tror dessverre de færreste har en klar og tydelig definisjon av ytringsfrihet. Kamilla Sadol har ikke det. Eller er det slik at alt er tillatt bare man ikke fornærmer Profeten? Den Sharia-definisjonen der er det nok mange som ikke vil være med på. Flere millioner franskmenn som demonstrerte, og var Charlie, var heller ikke enige i en slik ny felles definisjon.

Saken er den at vi allerede HAR en definisjon, det er bare at den ikke passer så godt for tilhengere av islam. I Norges Grunnlov paragraf 100 kan Sadol lese om definisjonen av ytringsfrihet som vi har blitt enige om:

§ 100.

Ytringsfrihet bør finne sted.

Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov.

Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.

Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Brevsensur kan ikke settes i verk utenfor anstalter.

Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter og til å følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte organer. Det kan i lov fastsettes begrensninger i denne rett ut fra hensyn til personvern og av andre tungtveiende grunner.

Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.

Kanskje skolene burde undervise mer i grunnleggende rettigheter norske borgere faktisk har. Sadol ser ut til å tro at ytringsfrihet dreier seg om en slags kamp hvor hun er blitt et offer.

Blir vi alle enige om den samme definisjonen, så er det lettere å se forskjell på en som angriper og den som blir angrepet. For det ser ut til å være veldig utydelig for mange.

For at vi på en best mulig måte kan ta vare på denne rettigheten, må vi alle, og spesielt media, ta ansvar for hva som publiseres og gjøres om til nyheter

Om med det har Sadol sagt nei takk til en fri presse. Vi kunne jo komme i skade for å fornærme noen.

Aftenposten