Innenriks

VGs Shazia Sarwar skriver i en kommentar idag om hva som foregår blant norske muslimske ungdommer. Hun gir inntrykk av å ha undervurdert stemningen:

Jeg visste at enkelte muslimske ungdommer er sinte, men visste ikke at de var så mange. Jeg har blokkert støyen. Tenkt at de må finne seg noe bedre å gjøre enn å forbanne samfunnet de lever et uforskammet godt liv i.

En god innledning som viser at hun tenker som nordmenn flest. Leserne er med, vi nikker gjenkjennende og leser videre.

De leser spaltemeterspaltemeter med støtteerklæringer til Max Hermansen signert samfunnets viktigste stemmer.

John Olav Egeland, Elin Ørjasæter og Geir Woxholt utgjør ikke spaltemeter på spaltemeter og innleggene mot Pegida Norge har vært langt fler. Sitter virkelig noen igjen med inntrykket av at Pegida Norge har blitt godt mottatt av media?

Mange norsk-muslimske ungdommer er forvirret. Vi foreldrene ser det ikke, fordi vi vokste opp i en helt annen tid, med helt andre forutsetninger. Min generasjon ble opplært til å være takknemlig for de mulighetene vi fikk, sammenlignet med våre foreldre. De sto i gjeld til Norge, vi følte at også vi sto i gjeld til Norge. Vi hadde ærefrykt for landet vårt. Den nye generasjonen føler et helt annet eierskap til Norge. De står ikke i gjeld til noen – dette er deres land, og de krever likebehandling.

Hele Sarwars generasjon vokste ikke opp til å bli takknemlige for mulighetene de fikk. Dette er avhengig av de individuelle foreldre og hva de ga videre til sine barn. Sarwar var rett og slett heldig med sine foreldre og den påvirkning hun fikk med seg hjemmefra.

Kamilla Sadol er et eksempel på dagens muslimske ungdom og må klassifiseres som 1. generasjon ettersom hun ikke er født i Norge. Hennes foreldre tilhører også 1. generasjon av innvandrere. Sadol viser ingen ærefrykt for landet hun har vokst opp i og virker heller ikke takknemlig for mulighetene hun har fått.

Shazia Sarwar er kjent for å ta til orde mot ekstremisme. I august i fjor skrev hun:

Men ekstremistene får følge med nå. For nå skjer det noe. Det har begynt å danne seg en flokk. Den blir sterkere, og den vil bite fra seg. Og det helt uten hjelp fra Norges største muslimske paraplyorganisasjon Islamsk Råd Norge (IRN).

Der IRN har valgt å innta offerrollen og føre dialog med ekstremister, en metode ingen kan ettergå resultatet av, har norske muslimer som Shoaib Sultan, Senaid Kobilica, Lena Larsen, Sylo Taraku, Abid Raja, Hadia Tajik, Usman Rana, Linda Alzaghari, Umar Ashraf, Isra Zariat og Yousef Bartho Assidiq gått til utvetydig frontalangrep på ekstremistene.

Pøbelveldet begynner å miste taket på norske muslimer.

Skjermbilde2-570x383

Helt eller fiende? Arfan Bhatti er også 2. generasjon, født og oppvokst i Norge. Takknemlig? Nei.  Ærefrykt? Ha-ha. 

13116

Nei, han ble ikke mer norsk uten skjegg og med lusekofte på. Det er det indre som teller, Bhatti.

Men én ting er holdningen til ekstremister, forklaringsvariabler når det gjelder radikalisering er noe annet, og her går Sarwar i kjente spor: Diskriminering og offerrolle.

Likebehandling er ingen selvfølge for dem. De har utenlandskklingende navn og blir ikke kalt inn til jobbintervju. Noen gir opp, fordi deres egne og foreldrenes ressurser ikke strekker til. De resterende jobber beinhardt på skolen, fordi de vil bedre sine sjanser på arbeidsmarkedet, og fordi foreldrene krever det. Presset er så stort at innvandrerungdom har signifikant høyere depressive symptomer enn sine norske venner. Særlig i storbyene, hvor mange lever i sosialt segregerte miljøer.

Nei, dette argumentet holder ikke. Innbildt rasisme og diskriminering er en selvoppfyllende profeti. Det er almenn kjent at det er muslimske gutter som dropper ut av den videregående skolen. Manglende ressurser og beinhard jobbing på skolen er ikke årsaker til radikalisering.

Det pøses på med ekstra penger og støtte til ressurssvake innvandrerungdommer. Samtidig blir de kontinuerlig fortalt av en samlet norsk presse at det er samfunnet sin skyld at de ikke lykkes. Den norske selvpiskingen har bi-effekter. Noen tror faktisk på det som skrives i avisene.

La oss bare slå fast her og nå at det ikke er arbeidsledighet blant norsk ungdom som gjør at de blir mer Kouachi enn Charlie.

I mangel på tilhørighet, kjøper enkelte ungdommer en fortelling om at hele verden er mot muslimer. Og de søker sammen. De finner styrke i antall. De forføres av bokstavtro hatpredikanter.

Og det er her vi svikter. Som samfunn. Som foreldre, i det muslimske sivilsamfunnet. Vi hører kakofonien, vi spisser ikke ørene. Selv om vi er bedre rustet enn alle andre land i Europa.

Jeg skal si meg enig i at det er en svikt ute og går. Men den kommer fra politikere og media som ikke vil vise hvor grensene går. Alle forventes nå å sette sine egne grenser og egen moral. Det er ingen som tør å si hva som er rett og galt lenger. For det som er rett for meg kan jo (huttemegtu) være galt for deg. Vi kan til og med risikere å fornærme noen!

Å la muslimsk ungdom tro at samfunnet vil godta at vi skal bli «enige» om nye retningslinjer for ytringsfrihet slik Aftenposten gjorde med sin premiering av Kamilla Sadols innlegg, virker mot sin hensikt. Dette skaper forvirring blant muslimsk ungdom samtidig som det avkler dem idét de viser hva mange nordmenn vil oppfatte som «sitt sanne jeg».

Inkludering er viktig. Det er ikke et ord som skal være forbeholdt festtaler. Inkludering i storsamfunnet er fremste medisin mot radikalisering. Og den skal ikke bare foregå på arbeidsmarkedet. Selv om du er redd dem, bli kjent med dem. På skolen, i nabolaget, på fotballbanen.

Hvem er redd for hvem? Og hvem skal bli kjent med hvem?Sarwar spesifiserer ikke. Skal det være underforstått at det er nordmenn som er redde for muslimer? Hun har lenket (redd dem) til en artikkel om en Pegida Norge-demonstrasjon i Tønsberg. Tror Sarwar at Pegida-tilhengere i Tønsberg er redde for muslimer? I så fall tar hun debatten vekk fra islam (som man har all rett til å kritisere) og ned på individnivå.

Igjen forsøker man altså å befeste at nordmenn er mot muslimer istedet for at de er kritiske til islam. Det er galt av Sarwar å gjøre dette. Det nører opp under Sadols og hennes likes følelser av «bølger av hat». Men det finnes ingen slike bølger av hat i Norge. Det er rett og slett ikke sant.

I avslutningen mildner Sarwar seg. Det er ikke bare samfunnet sin skyld:

De som mener at storsamfunnet alene har skylda, må gå i seg selv. Bildet er langt mer sammensatt enn som så. De voldelige ekstremistene når vi kanskje aldri. Men vi kan nå de frustrerte, de som bare bråker for å bli hørt.

Det vi kan gjøre er å gi dem muligheten til å føle seg som fullverdige borgere. Det de må gjøre er å forstå og se det samfunnet de lever i. Og de må bli sett av oss.

Muslimsk ungdom vil bli hørt, sier hun. Jeg er sikker på at både hennes avis, VG, og alle de andre avisene mer enn gjerne tar imot enhver muslimsk ungdom som vil fortelle oss hvorfor de er så frustrerte. Om de gjør seg selv noen tjeneste ved å stå frem slik Kamilla Sadol gjorde, er en annen sak.

Også må de gå i seg selv. Ungdommen. Ja, det har ungdom bestandig vært kjent for å gjøre – gå i seg selv.

Det er noe motløst over Sarwars kommentar. Det er ingen nye løsninger å spore: Ungdommen må gå i seg selv og samfunnet må slutte å diskriminere. Bla-bla-bla. Hun skjønner ikke at jihad er «cool» og at «jøder suger». Voksne, anstendige mennesker som Sarwar befinner seg på en annen planet i forhold til ungdommen. Hun kan ikke videreformidle noe hun ikke selv forstår eller greier å gripe tak i. 

Hvis vi vil vite hva den muslimske ungdommen mener og tenker, så må vi gjøre det uten filtre som Shazia Sarwar.