Kommentar

Det er gått litt over en måned. Så kommer et nytt forsøk på å drepe kunstnere med våpen i hånd. Bare et velforberedt politi forhindret at møtet til Lars Vilks-komiteen på Østerbro ble en massakre.

Det bør mane til ettertanke. På Dagsrevyen fredag sa leder av Advokatforeningen, Merete Smith, at politifolk kunne bli mer utsatt for terror hvis de gikk bevæpnet. Hvilke verden lever hun i?

Hennes oppfatning er representantiv for den dannede elite i Norge. Dannede liker ikke våpenDe går kanskje heller ikke møter med «kontroversielle» navn. Medienes bruk av dette begrepet forteller hvem man skal styre unna.

Noen tar signalet som ligger implisitt i ordet og sier at «de kan takke seg selv». De avskriver de «kontroversielle». Disse besteborgerne – enten det er i den venstrekorrekte eller den sosialt konforme klassen – får nå selskap av islamister som åpent truer kunstnere: Lager du bråk får du bråk. Aftenposten valgte å premiere et slikt syn. Tidligere ville det ha befunnet seg i randsonen. Aftenposten hentet det inn på premieplass etter at kunstnere, vaktmestere og politi var skutt. Da er man ikke Charlie Hebdo, man er noe helt annet. Man mener det har noe med ytringsfrihet å gjøre å gi plass til dem som rettferdiggjør terror.

De som snakker om ytringsansvar synes de som vil avskaffe ytringsfriheten bør få komme til orde. Dette minner om tredveårene. Dengang eide nazistene gaten. Nå er islamistene ved å overta det offentlige rom. Det er de som bestemmer hvem som får ytre seg.

Men det mest utrolige er alle innen medier, politikk og elite som har beredt grunnen for en slik utvikling.

Man opererer med en definisjonen av integrering som betyr at man normaliserer ekstremisme. Selv Charlie Hebdo har ikke fått dem til å slå på bremsene.

Tenk litt over hvem mediene har løftet frem de senere år: Tidligere var våre kjente nye stemmer personer som Shabana Rehman, Sara Azmeh Rasmussen og Walid al-Kubaisi. Nå er det Kamilla Sadol og på toppen av det hele begynner de store tunge mediene, NRK og Aftenposten, å invitere inn Fahad Qureshi for å høre hans mening, enten det er om Charlie Hebdo eller PSTs sikkerhetsvurdering.

Man skulle ikke tro det var mulig. Mediene søker til og inviterer inn kreftene som vil islamisere samfunnet, og som åpent erklærer sin fiendskap til demokratiet. Hvis det fantes lover som forbød undergravende virksomhet burde Islam Nets uttalelser om f.eks. homofile vært prøvd for retten . Det ligger videoer ute på youtube.com som ikke etterlater noen tvil. Men i stedet for å markere avstand inviterer Aftenposten og NRK dem inn i varmen. Det er klar melding.

Da må man begynne å snakke om medskyldighet.

Så naiv er det ikke lov å være i 2015.

lars-vilks-swedish-cartoonist.jpg_full_600

Perspektivet kan gjøres bredere: Da Lars Vilks besøkte Oslo 23. oktober i fjor, ble han hengt ut som nazi-apologet. Det er denne type retorikk som rettferdiggjør angrep. De 22 organisasjonene som sto bak demonstrasjonen mot møtet gikk inn på premisser som var et rent nidbilde av Vilks. Antirasistisk senter gikk i spissen. Deres modus operandi har noe til felles med islamistene: Rene karakterdrap, hvoretter man spør: – Du er vel mot nazisme? Selvfølgelig er alle det. Blitz henger opp bilder av figurer som sparker og bruker køller mot hakekors. Mediene har gått fra å være kritiske, til likegyldige eller på deres side.

Blitz v:Pilestredet primo februar 2015

Stikk fingeren i jorda: Hva handler dette om? Var det noen norske medier som forklarte hva dommen mot Dan Park handlet om? Svaret er nei. Var det noen som trakk frem at Vilks er en person som er truet på livet og tar en risiko ved å opptre?

Mediene var opptatt av å gi ARS mikrofonen, og kunne ikke få gitt dem nok taletid.

Det reiser spørsmålet om medskyldighet. Det var ingen sakelighet i angrepene på Vilks. Det var ren mobb.

Man valgte side. Forfølgernes.

Men i norsk offentlighet later man som man ikke gjør det. Det er fremdeles slik at man later som det er et skuespill. Fra min egen ungdom husker jeg følelsen av teater. Ungdomskulturen i dag har bevart denne følelsen. Man går på festivaler og man demonstrerer mot nazisme. Det hører sammen. Man vil da tilhøre riktig side. Hvem som blir utpekt som nazi-apologet bryr man seg mindre om. Sier ikke mediene det samme?

Jo, de gjør det. – Forsvarer du Dan Park, spurte Dagsrevyens reporter, Christian Ingebrigtsen. – Men ikke i den betydningen du antyder, forsøkte Vilks. Det spilte ingen rolle. Enkel Mor Nille-logikk trer i kraft og er ustoppelig.

Slik blir mediene pådrivere for at folk skremmes fra å uttale seg.

Hvis noen ønsker å vite hvilken vei vinden blåser: I 1989 reagerte offentligheten med sjokk og vantro over dødsdommen mot Salman Rushdie. Han hadde sine motstandere, men han ble ikke hengt ut som en hatefull forfatter. Det ville han høyst sannsynlig blitt i dag. I dag blir en person målt ut fra reaksjonen han skaper, og hvis mottagerne lager nok bråk vil mediene trekke frem at det er forfatteren som skaper bråk: Lager du bråk, får du bråk.

ARS foto utenfor Deichman 23.10.14, Motmakt i bakgrunnen

NRKs Christian Ingebrigtsen rapporterte blant demonstrantene og sa at det var «hele 105 demonstranter her». Det var altså flere som torde å passere demonstrantene for å høre på hva Lars Vilks faktisk hadde å si (opptak fra møtet her).

På trappen utenfor Deichmann sto:

Antirasistisk senter, AUF, Blitz, Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli-hendelsene, Det Mosaiske Trossamfund, Grønn Ungdom, Kvinnefronten, Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, Miljøpartiet De Grønne, Motmakt Oslo, Norges Kristelige Studentforbund, Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom, Palestinakomiteen, Queers4Palestine, Rødt Oslo, Rød Ungdom, Skeiv Ungdom, Skeiv Verden, Sosialistisk Ungdom, Stopp Hatprat-kampanjen, Ungdom mot Rasisme.

SOS Rasisme hadde sin egen anti-nazimarkering utenfor Deichman.