Norsk debatt er som gåsa. Alt preller av. Overmakten brukes til uhemmet å tre samme oppfatning ned over hodet på oss alle. Dette kalles debatt.

I dette rommet kan man tillate seg nesten hva som helst. Aftenpostens Trine Eilertsen kan tillate seg å sparke Lars Vilks etter at han såvidt har unnsluppet et attentat, alt mens hun forsikrer at hun selvsagt er for ytringsfrihet.

Typisk nok er det «edle motiver» Eilertsen frakjenner Vilks. Han er en bråkmaker.

Lars Vilks vil ikke bli hyllet og løftet frem som tegnerne i Charlie Hebdo. Han har ikke overbevist om sine edle motiver som satiriker eller kommentator, og har fått rykte på seg for å provosere for å få oppmerksomhet, ikke for å understreke et meningspoeng. Han har beveget seg til et sted der mange av ytringene hans ikke publiseres, rett og slett fordi det er vanskelig å finne grunner utover den rene provokasjonen.

Det er en nedlatenhet og selvgodhet i dette som forbløffer. En slik kommentar ville ikke vært mulig i Danmark. Tidligere utenriksminister Uffe Elleman Jensen sa i sin tid noe av det samme, Vilks fortjente sin skjebne, men Elleman Jensen har ligget lavt siden Krudttønden.

Eilertsen vet utmerket godt at Vilks’ arbeider ikke blir vist frem, fordi galleriene ikke tør. Hun forbigår truslene, feigheten og unnfallenheten og legger i stedet skylden på Vilks’ kunstneriske kvalitet. Det er ikke bare frekt, det er perfid.

Eilertsen fortsetter i samme spor som som i fjor høst, da Vilks holdt foredrag om Dan Park-dommen, under massivt politioppbud. Document.no mente Vilks leverte viktige synspunkt om en farefull utvikling, hvor trusselen mot ytringsfriheten kommer innenfra, fra rettsapparatets definisjon av «hensynsfull debatt». Dette var etter vår mening et tema norsk offentlighet hadde plikt til å orientere seg om. I stedet ble han hengt ut som nazi-apologet.

Vilks har ikke plutselig fått rett fordi han er forsøkt drept, han har rett fordi han forsøker å fortelle offentligheten noe viktig. Ikke bare om Dan Park, men gjennom rondellhund-eksperimentet. Jeg har ikke sett ett forsøk fra pressen på å forsøke å gå dypere inn på hva det er, bortsett fra en god generell kommentar i Klassekampen av Tommy Olsson. Hvordan kan man tro på forsikringer om ytringsfrihet fra slike medier? Man trenger man ikke gjengi rondellhunden, men kan avbilde Vilks i underbuksa.

Det ble fra enkelte uttrykt undring over at det var Document som måtte ta initiativ til møtet på Deichman. Hvorfor ikke Litteraturhuset – eller Fritt Ord? Etter København ble det postert vakter utenfor Litteraturhuset. Har de hatt en foredragsholder som trenger vakthold siden Kurt Westergaard ble loset ut i huj og hast før han fikk vist seg?

Norske medier forsvarer sin Gåsa-mentalitet med taushet.

Document har ikke mottatt én forespørsmål fra mediene om hvordan vi ser på Vilks-møtet i lys av Paris og København. Det sier noe om motvilje, antipati, ambivalens og dårlig samvittighet. Fremfor alt sier det noe om et omfattende hykleri.

I Norge er alt sinnelag.

lars_vilks_6_storLeif Zorn fritt etter Vilks.

Da får vi rondellhunder som Thorbjørn Jagland, Raymond Johansen, Arne Johan Vetlesen som går rundt og skvetter på lyktestolpene og markerer sitt revir. De andre får holde seg unna.

I den særegne blanding av naivitet og idealisme som særmerker norske portvoktere, kan man tillate seg å mene hva man vil. I Danmark griner det liberale samfunns krise mot en: Hva stiller en opp mot de radikaliserte unge? Man hører systemets utilstrekkelighet og snillisme gi ekko og knake. I Norge produserer en skolebyråd fra Høyre et opplegg for skolene der det heter at islamsk ekstremisme er et medieskapt fenomen.

Denne livsløgnen er spesiell for Ibsens hjemland og den vil bli dyr.

Thorbjørn Jagland kopierer Mohammad Usman Ranas metode: Han lager en stedfortreder. Per Sandberg har forlest seg på radikale islamisters misbruk av islam, hevder Jagland og Dagbladet flirer med ham. Det var Jonas Gahr Støre som først introduserer «ekstremistene på begge sider»-begrepet under karikaturstriden – og hev Vebjørn Selbekk under bussen. Nå deler islamister og venstreliberale sosialister samme retorikk og metode.

Stedfortreder-teknikken er effektiv. Den fungerer så lenge mediene spiller med. Opplysning blir en oppvisning i bløff og dumskap: Alle fra Erna Solberg til Raymond Johansen er enige om at ekstremistene misbruker islam. Derfor siterer hun hadither foran Stortinget. Alle som forsøker å si noe annet går ekstremistenes ærend. Salafister inviteres inn i varmen. Det er vanskelig å vite om man skal gråte eller le. Jeg vil tro mange velger å forholde seg tause.

Norges svar på terroren er rosetoget, det var det 22/7 og er det idag. Hvis man stiller seg kritisk til denne form for broderlighet har man meldt seg ut. Rosetoget ved synagogen lørdag fikk mange kritiske kommentarer internasjonalt, men ikke i norske medier. Går det ikke an å ha flere tanker i hodet samtidig? Eller er det utlendingene det er noe galt med?

Fordi enigheten er kompakt er det vanskelig å si imot. De som gjør det faller ofte selv i grøfta for forenkling og avvisning. Max Hermansen har avvist markeringen som «taqiya» og blir arrestert av Elin Ørjasæter som mener han kanskje har gitt skolemyndighetene gode argumenter for å avskjedige ham. Han nekter å ta folks motiver i god tro. Det Ørjasæter i virkeligheten sier er at man ikke må være så dum at man gjør dem æreløse i full offentlighet. Det er ikke lov til i det nye Norge. Noens ære teller mer enn andres. Det er det mediene forteller oss og som Ørjasæter uforvarende synes å backe opp om.

Men når æren også omfatter salafister og islamister og velviljen gjerne skulle omfatte ubefestede unge som lar seg lokke av IS, hvor ender vi opp?

Da er det som om naiviteten snur ryggen til både Paris – og København-terror. Ingenting gjør inntrykk. Alt preller av.

Les også

-
-
-
-
-
-
-