Kommentar

Både USA og Europa opplever nå hver sin «karikaturkrise», USA med Innocence of Muslims-videoen, og Europa med Charlie Hebdos tegninger Hvordan kontintentene håndterer krisen vil bestemme holdningen til ytringsfrihet.

Ytringsfriheten står tradisjonelt sterkere i USA pga First Amendtment. Det er derfor ytterst forstemmende at Barack Obama og Hillary Clinton har valgt å henvende seg til Pakistan med en video som utvetydig tar avstand fra og fordømmer videoen om Profeten. Man forstår hensikten, men administrasjonen kan ikke neglisjere hvordan denne førdømmelsen og avstandstaken vil bli oppfattet.

Europa hadde trengt en ledestjerne som slo fast at ytringsfrihet skal finne sted. Punktum. Det tilligger ikke myndighetene å mene noe om kunstneriske uttrykk som ikke bryter loven. Det gjør ikke videoen.

Men slik vil fordømmelsen bli oppfattet i den muslimske verden. Den vil bli oppfattet som at USAs president og utenriksministeren mener noe om et kunstnerisk produkt. Det  vil bli oppfattet som om Obama og Clinton egentlig er enig med opinionen i den muslimske verden: videoen er forhånende og krenkende. Herav utleder opinionen i den islamske verden at man har rett til å reagere. Paradoksalt nok kan presidenten/utenriksministerens avstandtaken/fordømmelse føre til mer vold og flere ofre.

Det er vanskelig å forstå hvordan Obama og Clinton kan være så nærsynte og naive. Hvis uttalelsene var ledsaget av et kategorisk forsvar for ytringsfriheten, og en melding til den muslimske verden om at den kan glemme forhåpninger om å bli sensurinstans i Vesten, ville avstandstaken vært noe mer balansert. Slik budskapet fremstilles vil det bli oppfattet som underkastelse, og det vil blottlegge den dype kløften som er ved å åpne seg i Vesten mellom appeasers og forsvarere av ytringsfriheten.

At Obama og Clinton kan tro at dette kan passere midt under en valgkamp, sier noe om at deres liberale antakelser slår inn i en krisesitusjon på en måte som blokkerer for sunn fornuft.

For hva ellers vet den jevne amerikaner om den muslimske verden? Hvilke annen informasjon har den til å korrigere hva Obama og Clinton signaliserer? Amerikanere flest har kanskje ikke sett videoen. Men svært mange har i årenes løp hatt noen eller kjenner noen som har vært utstasjonert i Irak eller Afghanistan. CNN viste søndag i prime time et intervju med en far til en soldat som var blitt drept av en afghansk regjeringssoldat. Det var en spesiell historie. Sønnen skulle hjem i november, men han hadde tydelig gitt uttrykk for at han ikke trodde han kom til å leve så lenge. Trusselen kom ikke fra Taliban, men fra afghanske soldater som han var satt til å lære opp. En natt gikk det galt. Han ble drept, akkurat slik han fryktet.

Faren var ressurssterk hvit arbeiderklasse, type håndverker, i sin beste alder. Han hadde tre sønner. En var nå drept av en regjeringssoldat i det landet de var der for å hjelpe. En av de andre guttene spilte amerikansk fotball. For hver scoring gjorde han en hilsen for den avdøde broren. Faren fortalte hvordan guttene holdt sorgen inne om dagen, men skrek sin sorg og smerte ut om natten. Det var et slikt vitnesbyrd at seerne ble sittende frosset. Faren greide såvidt å presse frem ordene.

Historien utløste mange spørsmål hos mottakerne: hva slags kultur er det som svarer på hjelpen med å drepe hjelperne? Alle amerikanere har fått med seg at dette ikke er enkeltstående tilfeller, men danner et mønster. Når afghangerne har fått våpen og opplæring dreper de hjelperne. Det er blitt så ille at under fellesøvelser står en amerikaner nå klar til å drepe den afghaner som vender sitt våpen gale veien. Ingen afghansk myndighetsperson får vite hvem som er betrodd oppgaven.

Flere andre episoder har fortalt om troløshet: amerikanske offiserer er henrettet inne på safe rooms inne i de strengest bevoktede regjeringskontorer i Kabul. Det er samme type likegyldighet som når afghansk politi ikke ville forsvare FN-basen i Mazasr e Sharif, ambassadene i Kairo eller Sanaa og konsultaetet i Benghazi.

Dette er ikke storpolitikk, det er reaksjoner som gjenspeiler holdninger blant folk og myndigheter.  Det gjør et voldsomt inntrykk i USA. Obama og Clinton synes ikke å ha tatt inn at flere millioner amerikanere direkte og indirekte har hatt erfaring med den muslimske verden. De har lært noe om hva som nytter og hva som ikke nytter. Å late som om vi deler de samme premisser, å tro at reaksjonsmønsteret er likt, at dialoglinjen fører frem, er noe mange har lært er fåfengt.

Obama og Clinton kan derfor forverre krisen, ikke dempe den.

En amerikansk ambassadør og tre av hans medarbeidere er drept, offisielt pga en video. I en slik situasjon reagererer Obama og Clinton med fordømmelse. Det er vanskelig å fatte.

Obama og Clintons unnskyldning vitner om et Vesten i krise.

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-