Kommentar

Elleve år etter 9/11 er terrorkrigen over, ifølge Obama-administrasjonen. Dronene har eliminert lederne én for én. Den arabiske våren viste at massene ville noe helt annet.

Per Olav Ødegård i VG skriver nekrolog over al Qaida og er ikke alene om det. Han siterer Peter Bergen.

Dette er et refereng som flere synger på. Al Qaida er nesten knekket. Bare rester er igjen. Men er det riktig?

Kun hvis man definerer al Qaida på en helt bestemt måte gir det mening. Det gir ikke mening hvis man utvider perspektivet: til islamistenes fremmarsj i Egypt, Tunisia, Jordan, til salafistenes eksplosjonsartede fremvekst i Egypt, og til jihadistenes stadig mer dominerende rolle i Syria.

Det er nærmest uforståelig at man kan skrive en nesten-gravskrift over al Qaida når man betrakter Boko Haram i Nigeria, jihadistene som har erobret nordlige del av Mali, attentatene i Kenya, al-Shabaab i Somalia, og ny uro i Darfur og mellom Nord og Sør-Sudan.

I stedet for fredelig går utviklingen mellom muslimer og ikke-muslimer i voldelig retning: I Burma ønsker buddhister å forvise den lokale muslimske befolkningen, det er uro i grenseområdene mot Bangladesh. Indiske myndigheter anklager Pakistan for å ha spredt sms’er om at arbeidere fra nordøst ble forfulgt i Bangalore og andre steder med behov for arbeidskraft.

Pakistan går selv i stadig mer antiamerikansk retning. Det skjer både i middelklassen og i statens organer.

I Afghanistan har drap på amerikanske soldater ekskalert. Det er såkalt grønn-mot-blå vold: afghanske soldater og politi åpner ild mot deres allierte. Undersøkelser viser at bare et fåtall er Taliban-inspirert. Til tross for enorme investeringer i Afghanistans fremtid, hater afghanere USA så mye at de forsøker å drepe amerikanske kolleger. Amerikanske soldater har ordre om å ha skudd klare i magasinet, og under samhandling skal en amerikansk soldat alltid ha øye på afghanerne, klar til å skyte. Afghanske myndigheter får ikke vite hvem som er betrodd denne oppgaven. Det kalles mistillit.

Drapene på det som skulle være allierte og kampbrødre, tærer enormt på tilliten mellom partene. Det tærer også på amerikanernes tålmodighet med Afghanistan. De pårørende hjemme godtar ikke å ofre sine sønner og døtre for et land som dreper hjelperne.

Sekterisme

De siste månedene har sekterismen meldt seg for full styrke: den har historisk ligget der mellom shiaer og sunnier. Nå utfolder den seg i morderisk tempo: spesielt i Syria. Men også i økende grad i Irak.

Syria virker som en motor som sprer sekterisk hat: mellom shiaer og sunnier, og spesielt mot alawitter og kristne. Libanon er allerede i ferd med å bli destabilisert. Og i Irak øker motsetningene. Kurderne vil kunne profitere på borgerkrigen og uroen, men det kan destabilisere Tyrkia, som også har en befolkning alawitter.

Denne sekterismen kan spre seg til Europa, der kurdere og tyrkere tidligere har støtt sammen i Tyskland. Det er illusorisk å tro at ikke slike oppgjør på hjemmebane vil ha en virkning i Europa.

Et islamisert Rom

En virkning har også en økende islamisering av Rommet i Europa, privat og offentlig. Dagens melding fra Mallorca om at et muslimsk nabolag har tvunget vekk kvinnelig p-vakter er et tegn i tiden. De har vært synlige lenge, men mediene liker ikke å skrive om dem.

Men på bakken, i hverdagen, sier folk hvilken vei det går og de flytter: ut av fremmedartede strøk, og til sine egne. Det øker farten i islamiseringen.

Mobb

Brennpunkt viste forrige uke en dokumentar om hva som skjedde da mobben i Mazar e Sharif angrep FN-basen og drepte bla. norske Siri Skare. Det var en sørgelig demonstrasjon av FNs svakhet og afghanske politis kujonaktige opptreden og likegyldighet. NRK gjorde et nummer av at svenske papirer viste at amerikanerne brukte sin innflytelse til å omdirigere marsjen fra dem til FN-hovedkvarteret. Denne påstanden ble gjentatt av NRK hele dagen. For NRK er det en god story hvis USA anklages. Men den virkelige storyen var den afghanske mobben. Angivelig opprørt over pastor Jones og hans Koran-brenning i Florida. Men hva sier det om mennesker at de dreper sakesløse, endog sine hjelpere, for å få hevn for noe som har foregått tusenvis av mil unna?

Mobben i Mazar e Sharif gir oss et forvarsel om hva som vil skje i Europa neste gang noen føler seg krenket. Vi så det under karikaturstriden, vi har sett det i alle forsøk på å drepe Kurt Westergaard, Lars Vilks og ansatte på Jyllands-Posten.

Krenkelse på hjemmebane?

Nå har Norge fått sin egen massemorder og terrorist. Han har drevet klipp og lim og stjålet en rekke menneskers tekster. De er utropt som medskyldige i hans gjerninger. I mer eller mindre grad. Del av samme miljø eller som inspiratorer. Selv Oslo tingrett fastlo en slik connection. Men hva hvis dette er en forenkling? Vage generaliseringer er farlige. De er også vanskelige å forsvare seg mot. Var det ikke det vi advarte mot etter 9/11? Generaliseringer baserer seg på fordommer og følelser og følelser leder til en opplevelse av krenkelse, som krever eller rettferdiggjør en respons.

Er det tilfeldig at flere i den norske samfunnsdebatten nå tar til orde for at strafferetten må basere seg på gjengjeldelse?

Man må våkne og se farene ved å bli forledet til slike «koblinger» som er høyst tvilsomme, for å si det forsiktig.

Elleve år senere er «faren» langt fra over, den er blitt mye mer omfattende og kompleks, og vi er selv en del av den.