Nytt

Det irakiske parlamentet har bestemt seg for å møtes fredag for å vise at de ikke lar seg skremme av terroren.

Det var en selvmordsbomber som slo til inne i parlamentskantinen torsdag. Den regjeringskontrollerte TV-stasjonen Al Hurrah holdt på å intervjue en folkevalgt, da bomben eksploderte. En Reuters-kameramann sa han så kroppsbiter fly gjennom lufta.

Parlamentet hadde akkurat avsluttet et plenumsmøte og var på vei til ulike komiteer. Noen få folkevalgte spiste lunsj i kantina. To av dem ble drept.

Angrepet er et stort prestisjenederlag for amerikanerne og regjeringen. Samtidig er det så dødelig, i hjertet av styre og stell, at det mobiliserer overlevelsesinstinktet. Folk skjønner at det ikke er noe å forhandle om. Menneskene som gjør dette vil gjerne utslette alle som arbeider innenfor Den grønne sonen. De vil helst drepe alle som ikke er muslimer på den måten de foreskriver. Det er tanker som er vanskelig å forstå i Europa. Men det var de samme kreftene som har hatt som strategi å utløse borgerkrig mellom sunnier og shiaer. Måten det skulle skje på var å drepe flest mulig vanlige shiaer, på en en mest mulig opprørende måte. De lyktes da Abu Musab al Zarqawi sprengt moskeen i Samarra 22. februar i fjor.

Siden har den religiøse rensingen pågått for fullt: Bagdad er snart en delt by, med shiaer i øst og sunnier i vest. Det var symbolsk at en selvmordsbomber sprengte en av broene idag.

Det finnes lyspunkter i mørket. I Anbar-provinsen har lokale sheikher brutt med Al Qaida. Grunnen skal ha vært drap og at Al Qaida ville ha fortjenesten av markedssalg. Noe av det samme har utløst kampene i Sør-Waziristan i Pakistan. Jihadistene er arrogante og selvbevisste. De vet best. De har penger, og er hensynsløse. På et eller annet tidspunkt kolliderer de med klanlojaliteten og stammeskikker.

Men det foruroligende er at amerikanerne og den ansvarlige del av irakerne utkjemper en trefrontskrig: mot jihadistene, sunni-opprørere, mot shia-voldsmenn rundt Mahdi-hæren, og mot hardlinerne i Iran, som heller vil destabilisere Irak enn å la amerikanerne lykkes. Igår ble det hevdet fra amerikansk hold at det også er sett eksempler på at Iran har støttet sunni-opprørere.

Det Vesten ikke vil forstå er at hvis disse kreftene får vinne frem i Irak, kan de like gjerne dukke opp i Europas byer. Når det måtte passe: som nå, når det er to uker igjen til det franske presidentvalget feks. Jihadistene har vist at de forstår å time terror slik at det påvirker den politiske prosessen. Bare tanken på det burde sende kuldegysninger nedover ryggen på europeiske politikere: hvordan vil folk reagere – vil de stemme frem nasjonale hardlinere, eller tvert om: folk som vil kompromisse for enhver pris. Terroren setter kulene i sving med brutal kraft, og ingen vet hvor de ender.

Det vi må forholde oss til er at vold, hensynsløs vold, igjen ser ut til å bli en del av politikken, og vi er helt uforberedt.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også