Kommentar

Terrorens ansikt

Verden spør, naturlig nok, hvem som sto bak bomben i Najaf. Men viktigere er det å se de siste bombene i sammenheng. Ikke bare de tre store i Irak, men også de to som detonerte i Bombay. Verden snurrer så fort, og mediene har så kort hukommelse, at det er lett å glemme sammenhengen.

Metoden er den samme: Maksimal død og ødeleggelse som slår mennesker med skrekk. Foruten at man fjernet to sentrale personer med positiv innflytelse. Det er disse menneskenes modus operandi som bør interessere oss. Dette er asymmetrisk krigføring i praksis.

Det er merkelig at de samme stemmene som var febrilske etter å avverge krigen, nå er helt tause. Dette angår ikke oss, later de til å mene. Eller: Se hvilke demoner amerikanerne har sluppet løs. Men disse demonene har vært der en god stund.

I Irak er det tre krefter: Saddams folk, jihadister og ekstreme shia-ledere. Flere har nektet å tro at shiaer kunne utføre noe slikt som bomben i Najaf. Men forfatteren av en ny bok om Al-Qaida sa på BBC igår at det var krefter innen shiaene som var glade over at Baqr al-Hakim var borte.

Som det ble påpekt: Det er oppstått et stort vakuum, og noen har anledning til å fylle tomrommet.

Lærdommen vi bør trekke av terroren er at ingenting er for grusomt til at det ikke kan skje. Det er forhåpningen mennesker har trøstet seg med til alle tider: det kan ikke skje. Men det skjer. Hva gjør vi med det?

Vi later som ingenting. Alle kan se at terrorens ansikt bærer islams trekk. Det er et islam i akutt krise, men nevertheless. Det er islam. Aggresjonen rettes utad. Men begivenhetene i Irak tyder på at krisen innen islam vil bli mer synlig. Alternativene er allerede stilt opp: skille stat/religion eller en islamsk stat, og i tilfelle, hvor ekstrem? gjennomført sharia? hva med bruken av vold overfor motstandere? Dette er way above amerikanernes hoder, og er bare noe irakerne selv kan løse. Det vil selvfølgelig også ha stor innflytelse på Iran og forholdet sunni/shia andre steder. Man trenger bare bruke fantasien en liten smule for å se at amerikanerne har satt igang noe som ikke lar seg stanse. Selv i fredstider ville det vært enorme forandinger.

Men de som har initiativet er for tiden Ødeleggerne. Det spiller liten rolle om de er koordinert eller ikke. Det er som kommunistceller som vile spre revolusjonen: De arbeidet etter samme oppskrift, og midlene var de samme.

Vesten er i denial: vil ikke se faresignalene. Araberverden sitter på sidelinjen.

Andre Glucksmann, som kommer til Stavanger denne måneden, sammenfatter tiden slik: Jeg dreper, ergo er jeg.