Kommentar

Denne sommeren har kjentes som et interregnum, som en overgang til noe helt nytt. Vi kvier oss, nøler. Må vi? På den ene siden – bildene fra Midt-England, av oversvømte byer og 200.000 uten strøm. Kamp om forsyninger, frykt for plyndring. Vi får et lite forvarsel om omkostningene ved klimaforandringer.

På den annen side: Diskusjonen om tilbaketrekning fra Irak, og hvordan håndtere terroren. Ved å slutte å snakke om terror og islam i samme åndedrag, slik Gordon Brown foreslår? Han sa dette etter opprullingen av lege-komplottet, som hadde et globalt omfang med forgreninger til Australia, Bangalore og Irak.

Samtidig dukker Pakistan opp igjen som aldri før: Tribal Areas er blitt al Qaidas nye base hvor de har bygget seg opp. Stormingen av Den røde moske har brakt Musharraf i konflikt med Tribal Areas. Men han kommer ikke til å tillate at amerikanerne går inn.

Under aktiviteten for å løse knuten Irak og stablisere Afghanistan ligger en fryk, vissheten om at alt nå er knyttet sammen, globalisering og global jihad er to sider av samme sak. Derfor: Det eneste virkelig positive USA kan vise til i Irak, er opprettelsen av et selvstyrt kurdisk område. Kurdistan er en realitet i gavnet om ikke i navnet. Men det kommer det neppe til å være hvis USA trekker seg ut. Da vil tyrkerne rykke inn og lage blodbad. Det er mange som har lyst til å stikke en hånd ned i oljefeltene i Kirkuk. Det vil være kurdernes tredje katastrofe på noen tiår. Igjen vil de være forrådt. Kan verden tillate det? Georg W. vil være den andre Bush som forråder kurderne. Faren gjorde det samme i 1991. Går det an å leve med det? Jeg tror ikke det er bra hverken for USAs eller verdens samvittighet. Igjen vil vi få en debatt om «hvordan kunne det skje?»

Finnes det noe svar? Første bud er å erkjenne at verden står overfor helt nye utfordringer hva gjelder statsmannskunst og civil courage. Vi er alle blitt vår brors vokter, enten vi liker det eller ei. Fordi hvis det går dårlig med «brødrene», vil det gå dårlig for vårt eget nabolag. Det er bare et spørsmål om tid. Derfor er det vår sak når Putins regime oppildner til en sjåvinistisk nasjonalisme som ser Russland som noe spesielt og lar det gå ut over folk fra Kaukasus og homoseksuelle. Dette er ikke «innenrikspolitikk». Det er selvfølgelig en sammenheng mellom denne hatefulle nasjonalismen og drapet på Litvinenko i London. De selskapene som inngår samarbeid med Putins oljemoguler, må få høre hva de gjør og ikke lovprises av den norske stat. Men det er staten som eier selskapene.

Mer enn noen gang handler politikk om moral. Den aktør som forstår sammenhengene og bevisstgjør folket, står sterkt. Folk vil finne ut av ting, uansett.

Klimakrisen, terrorisme og etniske motsetninger vil bevisstgjøre folk om forskjeller og behovet for å stå sammen. Man vil søke sammen med dem man kan stole på. Under oversvømmelsen av New Orleans demonstrerte myndighetene mangel på ansvar. Too little, too late. Nå ser vi noe av det samme utspille seg i Gloucestershire. De militære vil ikke låne ut lastebiler uten betaling. Hjelpen kommer ikke frem. Environment Agency sier de har fått 200 mill. pund, men trenger 1,2 milliarder. De var ikke forberedt, og når kravlisten lander på regjeringens bord er den for høy: Budsjettet tåler det ikke. Er det noe som svekker tilliten til sentrale myndigheter, er det å bli «sviktet» under en naturkatastrofe. Det kommer til å bli mange av dem i årene fremover.

Wake-up call kalte man det da kugalskapen herjet, naturens wake-up call. Nå er det mange wake-up calls på én gang; både naturens og religionens, dvs. menneskets mørke dybder. Det blir mye på én gang. Ikke så rart at politikerne er i villrede. Vi bør forvente litt mer innsikt fra de privilgerte innen akademia. Istedet er folk «overlatt til seg selv». Det er ikke bra.

På Nøtterøy kunne vi ikke bade på flere dager. Allerede før meldingen om tarmbakterier sto i avisen kunne vi se det på sjøen: Den var kloakkbrun og uappetittlig. Slik blir det: Ingen går fri. Hvis vi ikke får fylte kjellere, får vi ødelagt sjø.

Hva gjør folk? Setter seg på flyet til Syden? Mange av hyttene er tomme. Tønsberg er en spøkelsesby i forhold til en vanlig sommer.

Nabokona plukker iberiasnegler sent og tidlig. De slimete krekene er over alt, en påminnelse om naturens uovervinnelige kraft og tidens langsomhet.

Les også

-
-
-
-
-
-