Kommentar

Det er bare noen uker siden verden var opptatt av den russiske hær og innmarsjen i Georgia. Den er nå forsvunnet fra radaren. Nå er det finanskrisen som ryster oss. Dvs. vi greier ikke helt ta inn over oss den heller. Det går for fort. Vi lever i en wired verden. Så lenge alt fungerer normalt – dvs. på våre premisser – lar vi humla suse. Vi oppfatter at det er en normaltilstand. Men det har intet med «natur» å gjøre.

Vi har for å sitere McLuhan lagt ut vårt nervesystem over hele kloden. Fiberkablene er en forlengelse av våre hjerner, men vi har ikke vært opptatt av å tenke over hva det betyr, hva som kan gå galt når informasjon beveger seg med lysets hastighet.

Dagens krise bør gi stoff til ettertanke i lang tid. Penger er blodet i det internasjonale systemet. Det finnes ingen regulerende makt som er sterk nok til å diktere strømmen når alle er koblet til det samme systemet og reagerer likt. Selv Federal Reserve blir redusert til tilskuer. Bare en felles opptreden fra de mektigste landene vil kunne skape tillit, men en slik mekanisme finnes ikke. Kina og India vil måtte påta seg større ansvar. Men det er de ikke vant til, og det får konsekvenser for deres politikk og handlingsrom.

Fortsatt vil USA pga. sin rolle som finansielt sentrum og storaktør måtte påta seg rollen som regulator. Hva USA gjør, er ikke noen hjemlig affære.

Hvis europeere skulle forbanne amerikanere for deres ansvarsløshet, så er svaret at europeiske selskaper er like grådige og uansvarlige. De spiller alle det samme spillet. En interessant observasjon på BBC fra en kommentator: Amerikanerne husker fortsatt Enron. Der røk folks sparepenger. Corporate America er ikke spesielt populært hos den vanlige amerikaner. Enron sitter fortsatt i.

Få er klar over, eller vil innrømme, sammenhengen mellom USAs finansielle stilling og dets rolle som opprettholder av internasjonal lov og rett. FN og internasjonale domstoler gjør en viktig jobb, men det internasjonale samfunnet hadde ikke fungert uten USAs rolle som militær garantist. En supermakt må for å være troverdig kunne backe opp diplomatiet med militær makt. Det finnes en sammenheng mellom frie markeder og krigen mot terror.

USA er denne garantisten, men flere europeiske stater vil ikke sende sine soldater i «harm’s way». De vil ikke ha dem hjem i kister.

Slik sett kan en global finanskrise være med og bevisstgjøre beslutningstagere og vanlige folk om at vi alle er i samme båt.

Dvs. ikke riktig alle. Russland har vist at det ikke tar dette ansvaret. Det stiller opp sine egne premisser, der bruk av vold og trusler er legitime midler. Kina spiller en langt mer sofistikert rolle, og mye vil avhenge av Kinas vilje til samspill med USA.

9/11 var den store vekkeren. Men Europa har brukt de siste sju år til å definere seg ut av striden. Ikke alle, men mange har valgt bortforklaringene. Den norske eliten har gjort dette med en iver og intensitet som er slående, og som egentlig passer dårlig til norsk pragmatisme. Det er ikke pragmatisme å gå inn for samarbeid med Hamas, eller Putins Gazprom. Utenriksminister Jonas Gahr Støre insisterer på at samarbeidet i nord går som normalt. Idag kommer meldingen om at russerne vil ha felles fiskerikontroll i nord. Det ligger en selvopptatthet og egosentrisme i regjeringens politikk: Gjelder det særlige regler for nordmenn?

Mye tyder på at vi går en tøffere verden i møte. Den fredsdividenden vi bevilget oss etter murens fall i 1989, ser ut til å være oppbrukt.