Kommentar

Kanskje var det presidenten selv som gav det egentlige svaret på hvorfor amerikanerne vanskelig kan la være å gå til aksjon i Syria. Det er ikke min troverdighet som står på spill, sa Obama, og hadde rett i det: han skal ikke gjenvelges. På spill står derimot troverdigheten til USA.

På hvilken måte da?

Svaret som kan brukes offentlig, er at det angivelig går en rød linje ved bruken av kjemiske våpen, og at dette er noe Obama selv har minnet om. Når den linjen er overtrådt, har man ikke noe valg. Og dermed kan man appellere til verdenssamfunnets moral, kanskje gå til FNs sikkerhetsråd og få et godkjentstempel på angrepet. Putin har da også vært tilstrekkelig tvetydig den siste tiden til at han fortsatt kan bli med på den leken. Bonusen er å kunne påberope seg høy moral. Å bli «elsket» av dem som måtte slå seg til ro med den fortellingen.

Det er imidlertid lite som tyder på at den russiske presidenten tar sikte på å gjøre seg elsket, eller at han har store forhåpninger i så måte. Hva enten han velger konfrontasjon eller samarbeid med USA, så vil det bygge på en rent pragmatisk vurdering av det som etter hans oppfatning er i Russlands interesse. Og siden det i år er 500 år siden Machiavelli skrev Fyrsten, kan det være på sin plass å minne om en av hans anbefalinger til maktmennesker: det er bra å være både elsket og fryktet, men hvis man må velge én av de to, er det bedre å være fryktet enn å være elsket. Fryktet blir Putin neppe i Obamas fold.

Men USA kan heller ikke tillate seg ikke å være fryktet.

Særlig ikke akkurat nå.

For USA kan ikke etterlate det inntrykk at finanskrisen og krigene i Afghanistan og Irak har gjort landet krigstrett og blodfattig. Det kan nemlig lett bli konsekvensen dersom man bakker ut i Syria. Det er ingen god figur for et land som alene besitter halvparten av verdens militære slagkraft.

Mange amerikanere, både til høyre og venstre, ville være storfornøyde hvis USA skulle velge en mer tilbaketrukket rolle på den globale scenen. Men et slikt strategisk valg sitter meget langt inne hos den som har ansvaret. For det ville for alltid endre spillereglene i internasjonal politikk.

Sannsynligvis til det verre.

For hvem er det som med hånden på hjertet kan si at det er bedre om USA avstår fra den rollen de i lang tid har hatt som den globale politiske playmakeren? Hvem ville fylle det maktvakuumet?

Mange av Kinas naboer ville bli lite fornøyd dersom USA skulle utebli som motvekt mot bølleadferden til Midtens korrupte rike. Flere av Russlands naboer ser også et dominerende USA som garantist for at bjørnen holder seg noenlunde i ro.

Noen ville kanskje si at amerikanernes ledende rolle er dømt til å opphøre før eller senere. Det er kanskje rett, men Rom falt ikke på én dag. Heller senere enn før. Og ved selv å oppgi den ledende rollen, gjør man det litt for enkelt for utfordrere som egentlig ikke burde være i nærheten av å betraktes som sådanne.

Desto viktigere å begrense deres globale innflytelse ved å svekke et russiskvennlig regime i Syria som også er alliert med Iran. Om prisen er enda et islamistisk regime i Midtøsten, er det en pris man er villig til å betale for å ha vist aksen Moskva-Beijing at man ikke er blitt redde for å utøve makt i strid med deres interesser. Jihadister og flyktningestrømmer får man hanskes med som best man kan.

Den amerikanske presidenten har grunnlovsfestet makt til å kommandere landets væpnede styrker, og som han selv har minnet om kan han godt bruke den makten selv om Kongressen ikke skulle gi sitt samtykke til en resolusjon. Når Obama likevel har henvendt seg til politikerne, er det neppe fordi han ikke er besluttsom nok til å angripe uten et entydig politisk mandat – støtten fra Senatets utenrikskomité kan være nok –, men fordi han vil be de folkevalgte bekrefte om de fortsatt vil at USA skal spille sin tradisjonelle rolle.

Det kan være viktig nok for mange til at de stemmer for en aksjon de egentlig er imot. Men om flertallet stemmer imot, kan det likevel hende Obama synes han ikke har noe valg. Et flertall mot en resolusjon kan han betrakte som starten på en politisk prosess hvor USA vurderer større tilbakeholdenhet, men han kan likevel føle seg mer bundet av tradisjonen, og nekte å være den som bryter den.