Gjesteskribent

Så slår de vestlige makter på krigstrommene igjen – knappe to år etter NATOs intervensjon i Libya. Den gang kalte resolusjon 1973, vedtatt av FNs Sikkerhetsråd den 19. mars 2011, for etableringen av en flyforbudssone over Libya, men noen av resolusjonens mer uklare formuleringer ble utnyttet av vestlige makter til å initiere bombing av regimetro posisjoner på bakkenivå. Russland og Kina kommer neppe til å begå den samme feiltakelsen igjen over Syria.

Våre påståtte venner i Libya tok seg over grensen til In Amenas i Algerie, der de blant annet slaktet ned fem norske borgere; invaderte nordlige Mali i håp om å påtvinge befolkningen der sharia; og massakrerte og torturerte sine medborgere. I dag er Libya en mislykket stat og yngleplass for salafistiske ekstremister. I prosessen er det blitt sendt ut et sterkt signal til Iran om at å oppgi deres atomprogram, slik Muammar al-Gaddafi gjorde med sitt etter invasjonen av Irak, ville ha vært svært strategisk dumdristig.

I dag er det altså Bashar al-Assads Ba’ath-regime i Syria som står for tur, og de bakenforliggende realpolitiske motivene er som vanlig forkledd i humanitære bekymringer, som kun later til å lure norske journalister. Russland har tunge strategiske og økonomiske interesser i Midtøsten/Persia-området, og Syria, som blant annet huser en russisk marinebase og 30,000 russiske tropper, er Kremls viktigste søyle i regionen foruten Iran. Vesten har lenge tatt sikte på å velte dem begge.

Skulle regimet til Assad falle, erstattes det i beste fall av en pro-vestlig regjering. I verste fall har man et fortsatt fiendtlig Syria, dog betydelig svekket. En vinn-vinn-situasjon i øynene til vestlige beslutningstakere, som ikke bryr seg en døyt om lidelsene til det syriske folk, eller hvorvidt opprøret ledes av salafister som har massakrert tusenvis av kurdere (med velsignelse fra EU-kandidaten Tyrkia) og som skjærer ut og eter hjertene til folk. Nylig inntok de den kristne byen Maalula, og de siste meldingene derfra tilsier at dens befolkning har fått beskjed om å omvende seg til islam eller dø.

Vi er i dag vitne til en omvendt Truman-doktrine, der amerikanerne og deres allierte støtter væpnede minoriteter og terrorister mot sittende regjeringer og deres folk. Tysk etterretning har fastslått at flertallet av de påståtte opprørerne i Syria er eksterne leiesoldater, hyret inn og væpnet av Qatar og wahhabistene i Saudi-Arabia (hvis menneskerettighetsbrudd tilsynelatende alltid kan unnskyldes og ties ihjel). Det er også god grunn til å tro at et overveldende antall av dem er utenlandske jihadister, som alltid strømmer til konfliktsoner i den muslimske verden, slik bier tiltrekkes av en honningkrukke.

Selvsagt er ikke Den frie syriske árme en monolittisk organisasjon, men det er god grunn til å tro at elementer langt verre enn Assad – hvis alle siviliserte mennesker er samstemte om er en ondsinnet, brutal diktator – vil kunne komme til å fylle et eventuelt maktvakuum.

I mai i år uttalte Carla del Ponte, en av inspektørene fra FNs Uavhengige Granskningskommisjon for Syria, at det var grunn til å tro at opprørerne – ikke regjeringen – mest sannsynlig hadde tatt i bruk nervegassen sarin mot syriske sivile. De som har anklaget Assad er uten unntak vestlige regjeringer som har interesser av å undergrave regimet. Amerikanernes bevis begrenser seg foreløpig til videoopptak av døende syrere, og får bevismaterialet forut for Irak-invasjonen til å fremstå som imponerende.

I fire måneder har tysk etterretning avlyttet kommunikasjonen mellom Ba’ath-regimets troppeposisjoner og Assads presidentpalass. Samtlige ganger troppene har bedt om grønt lys til å anvende kjemiske våpen mot opprørerne, har forespørselen blitt resolutt avvist fra sentralt hold. Dersom regimets soldater har brukt slike våpen, har de dermed gjort dette uten Assads viten, og mot hans uttalte vilje.

Assad har klart å snu kampene til sin fordel, og er formodentligvis intelligent nok til å ikke anvende kjemiske våpen bare noen hundre meter unna FN-observatørenes hotell, kort tid etter at de har landet i Damaskus, når Barack Obama har understreket at bruken av slike våpen av regimet ville konstituere en grense for en amerikansk intervensjon. De såkalte opprørerne har derimot all grunn i verden til å gi USA og Frankrike et slikt påskudd.

Den seneste utviklingen er at Assad har stilt seg positiv til Russlands forslag om å legge sitt kjemiske våpenarsenal under internasjonal kontroll. Som forventet virker ikke Barack Obama like begeistret for forslaget, og hevder i et intervju med NBC News at det må tas med en klype salt. Når han får anledning til å strippe regimet for kjemiske våpen, griper han altså ikke denne med umiddelbar entusiasme, slik en genuin forsvarer av menneskerrettigheter ville ha gjort, men virker i stedet mer interessert i å bevare sitt intervensjonspåskudd.

Den mulig nærstående bombekampanjen kommer til å finne sted uten et mandat fra FN, ettersom Russland kommer til å nedstemme samtlige resolusjoner i Sikkerhetsrådet som kan omsettes i militære handlinger. Kina vil trolig ta side med sine russiske partnere dersom en slik avstemning skulle finne sted, men kan også komme til å avstå fra å stemme.

Derfor er forhåpentligvis norsk deltakelse i Syria utelukket. Selv om NATO blir ansett som bærebjelken i norsk utenrikspolitikk, har vi tradisjonelt sett vært opptatt av å forholde oss innenfor FNs rammeverk. Logikken er at det er i småstaters interesse å støtte opp under et lovregulert internasjonalt system.

Norsk deltakelse i Syria ville også ha vært i tydelig strid med våre egne nasjonale interesser – en annen sammenheng som ser ut til å har gått norske medier hus forbi. NATO har allerede ekspandert dypt inn i Russlands bakhage, og dersom deres allierte i Syria og Iran faller, blir de bokset ytterligere inn i hjørnet sitt. Dette vil gjøre dem langt mer uforutsigbare i relasjoner med deres naboland, og utvilsomt få dem til å vie nordomårende betydelig mer interesse, i konflikt med vitale norske interesser. Og det er norske interesser – ikke amerikanske (og særlig ikke islamistiske) – våre myndigheter bør ta sikte på å ivareta.

 

Olav Drange Moen er student i statsvitenskap ved NTNU.