I mer enn 70 år har Israel kunnet støtte seg på vestlige lands relativt stabile politiske, økonomiske og militære stilling i en urolig og konfliktfylt verden. Når den jødiske statens eksistens var truet, var det alltid mektige stater i vest, og især USA, som var beredt og i stand til å stille seg bak Israel i kampen for å overleve. Den tiden er forbi. Verden er ikke lenger dominert av to supermakter som holder hverandre i sjakk i en global maktbalanse. Verden er blitt multipolar, hvor flere søker status som supermakt, men hvor ingen har ressurser til å kunne dominere internasjonal politikk alene.  

For Israel og den arabiske verden er den viktigste endringen at USA i dag fremstår som så politisk, økonomisk og militært svekket at landet har mistet troverdighet som supermakt og garantist for regionens sikkerhet. En historisk forutsetning for Israels militære sikkerhet og stabiliteten i Midtøsten er dermed borte og må kompenseres med landenes egen evne til å bygge opp regional trygghet sammen med naboland som er kommet i mye av den samme stilling. Denne utviklingen ble for alvor synlig etter at president Biden overtok i Washington D.C.  Nederlag i Afghanistan, avvikling av engasjement i Midtøsten, voksende indre problemer med økonomisk, sosial og politisk uro i hjemlandet har i verdens øyne på mange måter blitt sett på som en avslutning på USAs rolle som supermakt, selv om landet ennå kan projisere avskrekkende militær makt.  

Men denne potensielle militære evnen er ikke tilstrekkelig til å gjøre andre stormakter som Russland og Kina tilbakeholdne.  I dag mangler USA en troverdig politisk ledelse som kan konvertere militær makt til global eller regional ro og stabilitet.  Russlands krig mot Ukraina og Europa, samt Kinas truende positur overfor Taiwan og land i Øst-Asia, er i likhet med Irans arrogante likegyldighet overfor internasjonale spilleregler, talende bevis for at kortene er delt ut på ny. I denne situasjonen er det at Israel, som i likhet med Taiwan står overfor en eksistensiell trussel, på egen hånd må skape de politiske, økonomiske og militære forutsetningene for landets fortsatte eksistens. Israel har ikke råd til å være avhengig av noen fremmed makt for å kunne overleve inn i fremtiden.  

Det jødiske folk og dets hjemland, Israel, har gjennom årtusener vært utsatt for trusler mot sin eksistens, invasjoner, ødeleggelse og etnisk rensing. Den fienden som utpeker seg som den mest vedvarende og ødeleggende, er ikke å finne i landets nære nabolag, slik mange kanskje tror. Den mest langvarige og alvorlige trusselen mot jødene, deres kultur og hjemland, har i mer enn 2300 år kommet fra Europa. Mange trodde at Holocaust ville sette en sluttstrek for europeisk fiendskap mot det jødiske folk, men vi registrerer i dag at Europa igjen er opptatt av å glorifisere seg selv og fremdeles ikke har greid å riste av seg den eldgamle tradisjonen med å legge skylden på jødene for sine egne feil og mangler når det av politiske grunner passer å peke på en syndebukk. EUs øverste ledelse henger i likhet med Norge fremdeles fast i forestillinger om Midtøsten som stammer fra den gamle øst-vest-konfliktens dager.

En alvorlig trussel, ikke bare mot Israel, men mot hele den vestlige sivilisasjon, er at EU og Norge årlig bevilger milliardbeløp som ved siden av å være begrunnet i humanitære formål, også kanaliseres direkte og indirekte til aktører som er tilknyttet kjente terroristorganisasjoner som Folkefronten for frigjæring av Palestina, PFLP.  Man er på europeisk og norsk side ikke i stand til å innrømme at Midtøsten-politikken tilhører en svunnen tidsalder og må revideres slik det nå gjøres i arabiske land. Og selv om globalismen har hatt vind i seilene blant politikere i senere år, er ikke nasjonalstatens tid forbi.

Nytt av året er en form for «omorganisering» av terrorismen innenfor Israels grenser hvor daglige angrep mot sivilsamfunnet utføres av «uorganiserte» grupper av ungdommer, tilsynelatende uprovosert. Selv om det kan være sannsynlig at slike grupper kan være inspirert av bevegelser som Hamas og ISIL, kan det ikke være tvil om at den daglige propagandaen fra de palestinske selvstyremyndighetene spiller en viktig rolle i radikaliseringen av unge arabere. Norge er med og finansierer dette sammen med EU.

Denne nydannelsen har til og med fått israelske politikere til å synes at de gamle organisasjonene som Fatah og PLO fremstår som mer «moderate» og derfor som mer godtakbare kandidater for fredssamtaler og en eventuell tostatsløsning.   Dette er et farlig bedrag. Ingen av de grupperingene som er inkludert i PLO eller Hamas har noen gang gitt avkall på sitt endelige mål om å ødelegge Israel.

Her hadde det vært på sin plass for norske medier og myndigheter å vise ydmykhet overfor muligheten for at det igjen er europeerne som står for alvorlige brudd på sine folkerettslige forpliktelser, og ikke bare demonstrere på arrogant og nedlatende vis at de ikke tar israelske myndigheters advarsler alvorlig. Israel har samme rett til å eksistere som en fri og uavhengig stat som Norge, frigjort fra fremmedfinansiert terror og falske anklager fra europeiske stater.

 

Denne og flere andre artikler finner du på SMAs hjemmeside: https://sma‒norge.no/

Av dr.  Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.