Kommentar

Norges forhold til dissidenten Liu Xiaobo sier noe om den politiske utviklingen i Norge: Først gir Nobelkomiteen ved Thorbjørn Jagland Fredsprisen til Liu, til tross for advarsler fra utenriksminister Jonas Gahr Støre. Helvete bryter løs. Kinas ledere lar seg ikke pille på nesen av et lite land som Norge. Forbindelsene fryses ned i flere år, inntil Erna Solberg lykkes å gjenoppta forbindelsene, les: handel. Men Norge forplikter seg til ikke å gjøre noe som skader Kinas interesser. Dermed har Norge avskrevet menneskerettigher i forholdet til verdens fremadstormende supermakt. Hvordan rimer dette med at menneskerettigheter ellers er bærebjelken i alt Norge foretar seg?

 

I globalistenes hoder var tollmurer et tiltak fra fortiden, og Trumps politikk ødelegger alt de står for: Verden skal forenes og bli ett, i en lysende, ny fremtid fylt av fred, samarbeid, globalt styre, tverrkulturell kulturløshet, fred på jord og hippie hurra. For å få til det må alle konkurrere globalt og fritt, alle grenser må vekk, og alle nasjonale særinteresser settes til side. Det er bare et problem: Bare Vesten følger reglene. Alle andre spiller monopol uten regler, og drives utelukkende av nasjonale særinteresser. Nå har USA fått nok av selvskadingen, og det rammer et EU som nekter å innse at globalismen er over.

 

Når president Donald Trumps innfører ekstratoll på import av stål og aluminium fra USAs nærmeste allierte, vekker det rasende protester. Det vekker også trusler om mottiltak med toll på peanøttsmør, og EU sender nå signaler om at de heller vil samarbeide med diktaturet Kina mot sin egen allierte:«Federica Mogherini og Wang Yi bekreftet at de to partene er enige om å støtte opp om Verdens handelsorganisasjon (WTO) som knutepunkt i det regulerte og multilaterale markedet. (NTB»Men det er ikke Europa og allierte Trump ønsker å ramme. Han ønsker egentlig ikke å ramme noen som helst. Han ønsker bare å gjøre det samme for USA, som kinesiske politikere hele tiden har gjort for Kina: Passe på seg og sine. Hvor er problemet?

Trumps tollmurer vekker harme både i Kina, Brussel og Løvebakken.

Europas logrende elite vil mye heller ha «business as usual», for billige varer trumfer alt. Kinesiske varer blir fraktet jorden rundt med tungolje i en anti-kortreist, oljedrevet energisløsefest, uten at det vekker minste tanke om hvor miljøfiendtlig globalismen faktisk er hos våre ellers så grønne fanatikere. At man samtidig knytter seg til et steinhardt diktatur plager heller ikke EU og norske myndigheter. De er jo så hyggelige! Men Kinas kommunistiske ledelse er likevel diktatoriske kleptokrater som har satt stopp for befolkningens gradvise utvidede offentlige rom, samtidig som de imperialistiske planene i utenrikspolitikken er blitt tydelige. Normalt skulle denne dobbeltbevegelsen utløse reaksjoner i EU.

Globalistene velger å overse alt det, for ellers kollapser det hellige globaliseringsprosjektet deres, og regningen blir høy. Tenk om vi må betale 149,- for en T-skjorte produsert i Europa, i stedet for bare 99,- som nå! Katastrooofe! Kjøpefesten ville kollapse. Vi måtte klare oss med litt mindre stash, kjøpe ting fra demokratiske land i stedet, og kanskje starte industri her hjemme i stedet for å være konsulenter alle mann. Og verst av alt: Globalistene måtte innrømme at de tok feil. Aldri! Bak globalismen nynner nemlig en helt annen politisk agenda, og den nynningen minner mistenkelig om tonene til «Internasjonalen».

Globalisering, et substitutt for bistand.

Venstresidens globaliseringsiver handler ikke bare om fri konkurranse og billigere varer i utrettelig innsats for global kapitalisme. Det handler like mye om en sosialistisk agenda for å straffe Vesten for deres koloniherjinger, komme et skritt på veien mot global regjering, samt hjelpe deler av den 3. verden som aldri klarer å hjelpe seg selv – av en eller annen grunn.

Når Vesten frivillig gir fra seg alle arbeidsplasser i tekstilindustrien, så er det gjort med velsignelse om at mindre veldrevne land kan bygge opp sin tekstilindustri, hvor fattigfolk endelig får inntekter og utvikling i bytte mot slavekontrakter og minimumslønn. Litt som når Vesten ble industrialisert og modernisert, men med en viktig forskjell: Da Henry Ford skapte samlebåndet for T-Forden måtte ikke andre land legge ned sin bilindustri. Det gikk ikke ut over noen. Og i motsetning til Østens sweatshops doblet han lønna til arbeiderne, og ga dem mer fri.

At Vesten har vært villig til å gi fra seg hele industrisektorer til fordel for mennesker og regimer i andre land, er en forunderlig blanding av selvbedrag, kapitalisme og sosialisme i surrealistisk forening. Når Erik Solheim jubler for at Kinas proletariat endelig blir løftet ut av fattigdommens hengemyr, så er det fullstendig uten hensyn til Vestens proletariat, og særlig USA‘s arbeiderklasse og svarte, som ble sendt inn i fattigdommens hengemyr i stedet. De ble lovet at nye jobber skulle komme i stedet for. Men det skjedde ikke. Det var løgn. Og den løgnen var basert på en økonomisk teori du aldri har hørt om. Så la meg få presentere: «Teorien om det komparative fortrinn».

Det komparative fortrinn – teorien som driver globaliseringen.

«Det komparative fortrinn» er en økonomisk teori først beskrevet av Robert Trorrens i 1815, som forklarer hvorfor det kan være fordelaktig for to land å handle, selv om det ene landet kan være bedre til å produsere alle varer og tjenester billigere enn det andre landet. Dette er kompliserte greier jeg ikke skal ta i detalj, men det teorien koker ned til er at man ikke trenger å være redd for at jobber forsvinner til et annet land gjennom åpen konkurranse. Man vil fortsatt beholde et fortrinn gjennom matematiske forholdstall innen ulik arbeidsproduktivitet eller ulik tilgang til produksjonsfaktorer. Svaret med to streker under har imidlertid akk så mange oppsagte industriarbeidere i lokale hjørnestensbedrifter fått høre fra overoptimistiske politikere:

«De gamle industrijobbene kommer aldri tilbake. Jeg vet det er trist, men fortvil ikke: Utviklingen innen produksjon og digitalisering vil gi oss nye, og mer avanserte jobber.»

Det komparative fortrinn skulle sikre oss andre jobber. Nye jobber. Bedre jobber. Mer moderne jobber. Digitale jobber. Derfor er proteksjonisme «gammeldags» og utskjelt. Tollmurene sto i veien for et globalt marked, og de var helt unødvendige. Men så var det forskjellen på teori og virkelighet da: Det ingen av disse dype tenkerne tenkte på, var at Kina også var i stand til å utvikle seg, tilpasse seg, benytte seg av teknologi, digitalisering, effektivisering,  produksjonsfaktorer og alle de nye jobbene også. (Ops…) Og Kina er ikke globalistisk, selv om de smilende forsikrer fjolsene i EU om det. Kina tenker bare på Kina. Ingenting annet. Hvorfor skulle de det?

Kina spiller monopol uten regler.

Kapitalisme er ikke et politisk system; kapitalisme er bare det som oppstår spontant når to parter handler med hverandre. I tusenvis av år har kapitalisme vært hevet over politikk, kulturer, hudfarge og religiøse forskjeller. Cash is king: Kapitalisme trumfer hverdagslige detaljer vi ellers lager kriger om. Derfor er kapitalismen i sannhet det mest fredsdrivende og inkluderende systemet på jord.

Men kapitalismen har et problem: Den har ikke et manifest. En bibel. Et lovverk. En bruksanvisning. En grunnlegger. Et regelverk alle må følge for at alt skal være fair. Kapitalisme er ikke politisk, men heller et system basert på selvregulerende tillit: «Snyt meg, og du taper inntekt fra meg, og anseelse fra alle de jeg sladrer til, og så går du konk..»

Riktignok kan man raskt bli styrtrik på å snyte folk, slik som skjedde med Enron-skandalen, eller de mange finanskrisene hvor staten «reddet» bankene som var omgjort til rene casino-svindelfabrikker. Men denslags har ingenting med kapitalisme å gjøre, og det faktum at det finnes skurkaktige kapitalister, betyr ikke at kapitalismen er å klandre. Alt kan misbrukes.

Kapitalismen trenger regler og næringspolitikk

Kapitalismen trenger heller ikke ta hensyn til hva skjev handelsbalanse gjør med land og folk. Det er politikk. Derfor trenger kapitalismen klare regler, og det er politikernes oppgave gjennom reguleringer og god næringspolitikk. Globalismen innebar imidlertid all nasjonal næringspolitikk, politisk styring av arbeidsmarked og handelsbalanse ble avsluttet, og global kapitalisme slapp helt fri. «Det internasjonale» og «moderne forandring» var alt som telte for EU og Obama.

Ikke en kjeft spurte seg hva som var viktig å beskytte eller ta vare på i dette globalistiske sirkuset. Den vestlige arbeiderklassen og middelkassen ble glemt og gjemt. Men etter at Obama gjennom åtte år bare ga dem enda mer av samme bullshit som før, valgte de Trump, for Trump kom med et helt nytt løfte: Passe på sitt eget land og egne borgere. Og Trump har tenkt å gjøre det han lovet: «Make America Great Again» selv om det går ut over kinesiske arbeidere. De er nemlig ikke hans ansvar. Trump er ikke kinesisk politiker. Dette forstår ikke globalistene. De har levd i en virkelighetsboble, som har akseptert hva det skal være fra Kina og andre lavkostland.

En global konkurranse hvor ingen skulle tape.

Globaliseringen skulle gavne alle. Hele verden. Ingen skulle tape. Alle skulle være med å skape en bedre, mer samlet verden med felles mål, felles fremtid hvor fattigdom skulle utryddes og tjolahopp med røde enhjørninger og regnbuer med hammer og sigd på. Hipp-hipp! Men de som skapte denne sosialistiske drømmen har en forståelse for kapitalisme som er grunn som et fuglebad for kolibrier: Kapialisme tar ikke hensyn til samfunnet.

Handel og business er ikke politikk. Det er politikernes oppgave. Bissniss tar hensyn til profitt, for å ha råd til å utvikle de beste produktene så man vinner enda flere kunder – men også betale lønninger og gjøre folk rikere så alle kan kjøpe produktene. Men konkurranse innebærer alltid at noen taper. Alltid. Ingen unntak. Og Vesten tapte, fordi globalistene gikk ut ifra at alle ville dele deres drøm, og følge globalismens idealer. Og det er her vi må se nærmere på Kina, som spiller global-monopol helt etter egne regler. For å vinne. Uansett.

Det går ikke an å vinne i Monopol mot spillere som ikke følger reglene

Å spille mot juksere blir aldri fair. Det blir bare en overkjøring, hvor den ene står igjen som snytt. Det er her Vesten forregnet seg grundig: Gjennom 100 år har vestlige arbeidernes kamp for rettigheter sørget for god lønn, fridager, kort arbeidstid, sykepenger, sikkerhet, helse og miljøstyring, barselpermisjon, pensjoner og alt annet av kostbare rettigheter Vestens arbeidere nyter godt av.

Østens industrinasjoner og oligarker driter i alt det der, for de har aldri hatt en arbeiderklasse som har kjempet for noe som helst. De har endeløst med folk, og kan tyne lønninger, arbeidstid og arbeidsmiljø til det umenneskelige. Det gir dem bare enda bedre konkurransekraft. Og de vet, at hvis de begynner å innføre det vi har, vil bare et annet, folkerikt land uten hensyn til individet, ta over markedet og utkonkurrere dem. Kina vil heller ha pengene selv, og derfor fungerer ikke globaliseringen. Mens Vesten spiller fair, spiller Østen hardball. Vestens regler gavner den som jukser, og gjett om de jukser. Vesten fulgte reglene. Østen jukser. Konkurranse er konkurranse. Noen må tape. Vesten tapte.

I Norge er 1/3 av arbeidsstokken utenfor arbeidslivet. 1/3 er ansatt i det offentlige. Gud vet hvor mange som er gjemt bort i utdanningssystemet. Dette kaller norske politikere «rekordlav arbeidsledighet», og bare endeløst med oljepenger holder fasaden vår skinnende. De fleste land har ikke råd til det. Da ender det som i Detroit: Fraflytting, fattigdom, kriminalitet, håpløshet. Det er globalismens bakside.

En mafiastat som bare blir mer og mer militant

Marerittet som kinesiske myndigheter skisserte i 2014 er nå i ferd med å rulles ut, og skal være ferdig innført i 2020: En total overvåking og karaktersetting av alle borgernes adferd. Dette er så nær 1984 man kan komme, og teknologien går forbi det Nord-Korea rår over: Tjukke Gærne Leder er fortsatt hensatt til kommunismens gamle og velprøvde angiveri på tvers av vennskap, slektskap og ekteskap. Kina har det også, men nå får de i tillegg et elektronisk system som skal sette «karakterer» på borgerne, og straffe adferden deretter. EU vil knytte seg nærmere en slik stat, og det er ikke overraskende med EUs stadig mer anti-demokratiske adferd

Kinas mafiabosser har kuppet både kommunismen, partiet og landet, og utnytter globalismens idiotiske enveiskjøring «to the max» før det kommer en europeisk Trump som stopper globaliseringsfesten for godt. De kjøper seg inn i Afrika, USA, EU og alle andre land som kritikkløst slipper dem til, for mafia liker å ha økonomisk balletak på alle rundt seg. Da slipper de nemlig å bruke vold – i stedet kan de bare klemme litt på pengepungen, så stopper all vrangvilje og det er business as usual.

Ingen kødder med kreditoren Kina, det fikk lille Norge merke da vi mukket og ga fredsprisen til noen som faktisk fortjente den. Vi ble raskt lydige igjen, og så var alt var bra i mafialand. Men nå har det hvert fall kommet en Trump i USA – og han vil balansere maktforholdene igjen. Ta handelspoltikken tilbake. Forlange noe i retur. Forlange at alle følger like regler. «Siden du har arbeidere på slavelønn, gir vi deg straffetoll» Han skal gjøre akkurat det nasjonale politikere har som oppgave: Føre en handelspolitikk som passer på seg og sine, sørger for at eget næringsliv kan konkurrere,  så får andre lands politikere gjøre hva pokker de vil.

Slutt på enveiskjøringa.

Vesten kan ikke leve med et system som gir kynikere og juksemakerne i lavkostland alle fordelene, og Vestens ærlige og ansvarlige arbeidsgivere alle ulempene. Vi kan ikke leve med et dobbeltstandard hvor vi hevder å være opptatt av arbeiderklassens ve og vel, og likevel handler med folk som driter fullstendig i denslags. Vesten kan ikke leve med en ubalanse hvor morlocer gjør alt arbeidet, men vi elohimer ofrer noen av våre egne på arbeidsledighetens alter, for å slippe å få skitt under neglene, og i hele EU er arbeidsledigheten katastrofalt høy. Og Norge kan ikke leve med et system som skiper ferskfisken vår til Kina for prosessering, for deretter å returnere den som fiskepinner. Det er galskap.

Sånt har ingenting med bærekraft eller god næringspolitikk å gjøre. Derfor er globalismen over. Men det var ikke Trumps ansvar for USA som drepte den, men Kinas endeløse kynisme. Men forstår May og Solberg dette? Vil de drøfte en ny «Nordhandelsakse» mellom USA, Island, Norge og England og andre frie stater i Europa? En ny «silkevei» for å skape en ny og mer fornuftig handelssamarbeid, uten selvskading med globalisering, unioner, overnasjonalitet og samarbeid med diktatorer og kynikere?

Dream on. Ingenting tyder på at de er dyktige nok, eller har rådgivere som forstår hva som foregår.

Linker:

https://www.document.no/2018/06/02/eu-vil-sla-seg-sammen-med-kina-mot-usa/
https://www.rights.no/2018/06/globalismen-er-dod-ikke-la-identitetspolitikken-leve/
http://www.spiegel.de/international/business/chinese-economic-expansion-has-germany-worried-a-1209325.html

 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!