Nytt

Erna Solberg går på rød løper i Kina med en stor offisiell delegasjon, og en rekke store næringslivsledere som haleheng. Nå skal nemlig forholdet normaliseres, og Norge skal atter inn i varmen. Regimet i Kina har visst bestemt seg for å vise lilleputtlandet Norge litt nåde, for de trenger å forbedre ryktet sitt internasjonalt. Dermed blir det store smil og tilsvarende store ord: Alt er atter normalisert, og business kan blomstre. Så får vi bare håpe at ingen sier noe om hva Kina egentlig er. Vent – det er det jammen på tide at noen gjør.

For noen år siden skrev turbososialisten Erik Solheim boken ”Politikk er å Ville”. (Noe som er feil: Politikk er å prioritere) Her blir Kinas nyere historie omtalt i rosende og ukritiske vendinger. Det er jo ikke uventet at røde Solheim hyller det Kinas kommunistparti har utrettet, og skamroser de økonomiske fremskritt i Kina. Det som er overraskende er hvor totalt ukritiske resten av Vesten er til Kina. Alle sparker i grusen og sier «jo, men…», og det er kanskje ikke så rart: Man blir ikke rik av å ha prinsipper, og Kina er den rikeste og mektigste bøllen i gata. Det er bare å bøye seg.

Fra kommunisme til cash

Kina har hatt en spektakulær utvikling etter Maos katastrofale kommunisme. (Det kunne nesten bare gå oppover, uansett hva man gjorde) Det Solheim eller Solberg ikke vil snakke om er baksiden av medaljen, og de har bemerkelsesverdig mange med seg: “Ingen” vil si eller mene noe prinsipielt om at Kina er et diktatur som Vesten burde sky. Kina er en ettpartistat med styrende, diktatorisk elite slik Sovjetunionen var. Vi unnskylder det. Bortforklarer det. Blåser av det. Og ikke minst hevder at «det er viktig å ha en dialog for å påvirke dem». Som om regimet i Kina lar seg påvirke av sånt.

Søndag 1. juni 2014 trykket Aftenposten en kommentar skrevet av Professor Minxin Pei og oversatt fra Financial Times. Her påpeker Pei at Kina har utviklet seg til et kleptokrati og skriver at “kommunistpartiets eliter lar seg bare motivere av personlig vinning.” Han påpeker at partiet var i nærheten av å kollapse, men gikk likevel videre til å styre over den største økonomiske boomen i verdenshistorien.

Jeg vil ta denne analysen et hakk videre, for det Kina har utviklet seg til har vi sett mange ganger før – dog i mye mindre skala. I realiteten har Kinas ledere gått fra å være partiledere, til å være mafiabosser som har gjort Kina til et Sicilia på anabole steroider. Som Pei skriver: “Organisasjonsmessig har medlemmene av dette kleptokratiet privatisert partistatens makt og og skapt et beskyttende nettverk basert på personlig lojalitet og utveksling av tjenester.” Ja nettopp. Det der staves m-a-f-i-a.

Klassiske mafiabosser

Kina fremstår for mange vestlige som dynamisk, eksotisk, sjarmerende og suksessfullt, og ikke minst som en sivilisert handelspartner! Som et fyrtårn for moderne globalisering og samhandel. Og det er ikke så rart. Kinas Kommunistparti har beveget seg bort fra det tradisjonelle diktaturet det er lett å mislike, og gjennomgått en spektakulær metamorfose til noe helt nytt: Et regjerende mafiasyndikat – som driver verdens første og største mafiastat med siviliserte, sympatiske og dresskledde ledere. Disse lederne fremstår som langt mer sympatiske enn ”vanlige” diktatorer slik mafiabosser gjerne gjør. Men de driver fortsatt et beinhardt diktatur, og de skiller seg på ingen måte fra vanlige mafiabosser:

Kinas mafialedere skaper fred, forsoning og orden i sitt «område» og flommen av penger bidrar til at de kan drive med samfunnsbygging, velferdsordninger og hjelp til fattige, slik mafia over hele verden alltid har sikret seg legitimitet, lojalitet og tilhengere i 100 år. Chicagos gater på 30-tallet var også spennende, summende og eksotiske, og preget av en maktdrevet ro, orden og system i hverdagen. Der mafia bestemmer, kan alt være i fremgang og se strålende ut…forutsatt at du ikke opponerer. Mafiaens område er fredelig fordi alle bøyer seg for overmakta og spiller med. Det tjener “alle” på. Er det derfor vi ikke kritiserer Kina, eller tar et skikkelig standpunkt?
Er det dette norske politikere og næringslivsledere vil knytte nære kontakter til? Jammen er det det.

Mafia har alltid en bakside vi kjenner godt:

Mafia er skruppelløs og svært brutal mot alle som opponerer, eller truer makta og inntektene. Den kjøper seg venner og medløpere, og gir folk medlemskap til de som er på “innsiden”, mens de truer dissidenter til taushet, og kvitter seg med kritikere – og Kina henretter antagelig flere mennesker hvert år enn alle andre land til sammen. Mafia har heller ingen motforestillinger mot hemningsløs voldsbruk skrekk og advarsel, gjerne pyntet med krokodilletårer. Det står alltid våpen bak den siviliserte fasaden, og lederne i Kina har mer våpenmakt enn man kan forestille seg. Denne våpenmakten bruker de flittig i Tibet, og den ble brukt uten skrupler mot demonstrantene på Den Himmelske Freds Plass. (Navnet på den plassen må ha verdensrekord i ironi)

Og ikke minst: Mafia er overhodet ikke interessert i innsyn, demokrati eller deling av makta med noen enn sine utvalgte få. Akkurat som i Kina.
Og hvorfor ikke? Det fungerer! Ingen kan påstå at Kinas styringsform ikke fungerer. Money talks. Det er til og med hevdet at Kina ikke kan styres demokratisk. At det er for stort og for kollektivt, og gudene skal vite at vestens naive forsøk på å “spre demokratiet“ til andre verdensdeler har endt med forutsigelig forferdelse. Derfor skal jeg på ingen måte hevde at Vesten har en plikt til å forsøke å forandre Kina. Men Vesten og Norge bør vel være forpliktet overfor sine egne idealer? Ikke sant? Finnes det virkelig ingen andre å drive handel med, selv om T-skjortene går opp 10,- kroner i pris?   

Mafia vil ha penger og makt, ikke frihet.

Målet for mafia er mest mulig penger og makt på kortest mulig tid, og med alle midler. Det er noe skremmende menneskelig over det der, og det er kanskje derfor mafia er så vanlig i de fleste land. Mafia er ikke interessert i å følge regler som andre følger: Mafia lager sine egne regler og bruker alle midler i sin konkurranse om makt og områder, og det fungerer som pokker. Vesten har gjort en farlig forutsetningsfeil i så måte:

I all vår vestlige, postmodernistiske globaliseringsiver, har vi gått ut ifra at alle land vi vil handle med, vil følge de samme konkurranseregler som oss. Men det gjør ikke Kina. De jukser, bøyer, presser og utnytter reglene. Forutsetningene satt av teorier om komparative fortrinn, som jo driver hele globaliseringsprosessen, er feil: Kina fusker, og det vinner de på – mens Vesten taper arbeidsplasser, muligheter og marked.

Kina spiller ikke Monopol som oss. De spiller Monopol etter mafiaregler. Lederne har en helt annen agenda enn vestlige ledere, og de bruker profitten til å ta over næringsliv, kjøpe seg opp, kjøpe seg inn, kjøpe seg innflytelse, og samle global makt, for mafia er alltid på jakt etter mer makt for å konsolidere makten de allerede har. Kina har enorme eierandeler i vestlige land og næringsliv – “and smile, It‘s all legitimate”. Det er også “too big to fail”, så vi overser at mafiastaten Kina bare følger regler som passer dem selv, og kan bryte de reglene når det passer dem selv. Vi må jo ha billige varer for enhver pris. Shopping er viktigst. Ikke sant?

Problemet som ulmer: Mafia er mafia

Kinas siviliserte fasade er der bare så lenge alle gjør som den kinesiske mafialedelsen vil. De innsatte i regimets fengsler merker nok lite til den smilene og høfligheten vi ser. Norges regjering bøyde seg ærbødig for mafiamakten da Dalai Lama kom på besøk i 2014. Noe annet ville vært “bad for business”. Da Liu Xiaobo fikk Nobelprisen falt masken. Et smålig og hevngjerrig handlingsmønster som er typisk for mafia rammet Norge for å skremme oss til lydighet. Dette var et utålelig opprør, som kinesiske myndigheter ikke kunne la passere. Da kunne jo andre begynne å tro at maktmonsteret ikke lenger hadde kontroll, eller brydde seg om opposisjon.

Mafia er alltid hyggelig, tolerant og grei…så lenge du gjør som du skal. De kan være rause, vidsynte og gi sine undersåtter stor frihet, så lenge ingen utfordrer makta. Den stilletiende kontrakten Norge nå skal gjenopprette med lederne i Kina, sier at vi alle gjør business sammen, alle tjener penger, alle holder kjeft, og ingen rugger båten.

Vestlige land og USA har også fulgt denne kontrakten siden Kina valgte ny kurs vekk fra den håpløse sosialismen, og ble en søkkrik mafiastat i stedet. Norge kunne satt griller i hodet på andre land, og gitt dissidenter i Kina håp med sitt Nobel-opprør. Men Norge har logret høflig siden “hendelsen”, derfor lar Kina hendelsen passere under tvil, og fortsetter med det som er best for business, nettopp fordi det er best for business. Nå skal vi bli venner og røyke sigar sammen igjen, og alt kan fortsette sin lukrative gang. Og føkk alle som sitter som politiske fanger i Kina. De får skylde seg selv. Cash is king!

Les også

Fotsteg -
Noblesse oblige (II) -
Bistanden bør avvikles -