Norway Cup på Ekebergsletta i Oslo 31. juli 2019: Erna har blikket vendt mot himmelen, og der ser hun en kjempemessig fotball dekorert med FNs 17 «bærekraftsmål» som hun leker med. Foto: Heiko Junge / NTB.

For makteliten i et demokrati har demokratiet ingen fordeler. Husk det. Alltid.

For samfunnstoppene er ethvert valg en eksistensiell trussel som må kontrolleres – for siden det ikke er noen videre vei oppover, kan det bare gå nedover. Hvis man tar menneskelige svakheter med i beregningen, er det derfor en høy risiko for at makteliten i et demokrati vil ha bevaring av egen makt som en høyere prioritet enn å bevare demokratiet. Hvilket igjen innebærer en stor fare for at demokratiet systematisk undergraves av yrkespolitikere for å bevare egen makt, penger, posisjoner og prestisje. Det innebærer videre at demokratiet er en ustabil sosiologisk konstruksjon, som konstant står i fare for å ende i diktatur eller kaos. La oss se nærmere på dette:

Demokratiet er under konstant trussel fra eliten i samfunnet

Norge har vært et fungerende demokrati så lenge at alle tar demokratiet som en selvfølge. En slags naturgitt tyngdelov, som alltid stabiliserer seg selv. Hvis udemokratiske krefter blomstrer i samfunnet, så vil eliten stoppe dem, mens folkeviljen vil velge dem bort. At disse udemoratiske kreftene kan komme fra dem som leder landet, strider mot alle instinkter hos nordmenn.

Dessverre er det nettopp dét som skjer, og folkeviljen er selve nøkkelen til at den EU-koblede eliten kan undergrave demokratiet og selvråderetten med løgner, løfter, forsikringer, bakvaskelser, skjulte agendaer og åpen propaganda mot motstanderne. Dette var oppskriften til Hugo Chávez i Venezuela. Det er oppskriften til globalistene med bærekraft-doringen på jakkeslaget. Og det har vært oppskriften til samtlige diktatorer i den vestlige verden de siste hundre år.

Demokratiets ustabilitet følger av noe vi kan kalle «politisk evolusjonslære»: De som mest kynisk kan tilpasse seg urene metoder for å bevare makten i et demokrati, vil vinne over de ærlige og redelige som ikke bruker disse metodene. Er man er uselvisk i politikken og virkelig har demokratiet som førsteprioritet over egen vinning, vil man ha lite å stille opp med mot sosiopater uten slike hemninger og begrensinger. Det er nemlig ikke gitt at bare uselviske, ærlige og redelige mennesker søker makt i et demokrati, slik mange ser ut til å tro.

De politiske partiene har ingen gode kontrollfunksjoner for å hindre at de mest kyniske og maktkåte klatrer i partisystemet på bekostning av ekte demokratiske kandidater. Det er i praksis fritt frem for skittent spill og avtaler i bakrommet for å sikre egne interesser i bytte for gjentjenester. Man må rett og slett bare stole på at kandidater ikke har slike agendaer, og derfor er «demokratiet truet». Men ikke av folket, som blir mer skeptisk til EU-adelskapet som styrer Norge mot ny union og overnasjonalitet.

En demokratisk knivsegg, med diktaturets fallgruver på begge sider

Demokratiet, partisystemet og parlamentarismen gir derfor totalitære krefter enormt albuerom for å ekspandere, mens totalitære krefter gir demokratiet null albuerom for å ekspandere. Mens diktatur avler diktatur, så har demokrati eller maktvakuum også en tendens til å avle diktatur, og skrekkeskempelet er naturligvis Tyskland i 1936.

Men det finnes mange flere bekymringsmeldinger. Venezuela er et moderne eksempel, men enhver revolusjon som skal gi folket og arbeiderne makten, har en tendens til å ende i diktatur som likevel kaller seg «demokratisk». Årsaken er at demokrati er et ideal som låter fint, og dessuten gir ethvert regime sivilisert legitimitet. Derfor er ordet demokrati så ofte misbrukt – særlig av kommunistiske diktatur:

Den Tyske Demokratiske Republikk (DDR), Demokratisk Kampuchea, (Røde Khmer) og Den Demokratiske Folkerepublikken Korea (Nord-Korea) er alle demokratiske perversiteter. Det samme er folkerepublikkene Kina, Vietnam og andre sosialistiske samvelder og rådsrepublikker, så som Sovjetsamveldet. Her er det verdt å merke seg at norsk offentlighet desperat klamrer seg til skillet mellom sosialistiske diktatur og fascistiske diktatur, noe som egentlig bare er en turnøvelse, siden resultatet av nasjonal sosialisme og internasjonal sosialisme blir nøyaktig det samme: ettpartistater med diktatur.

Så hvorfor har regimer med totalitære tendenser en tendens til å påberope seg å representere «demokratiet» – slik Biden-regimet og EU-imperiet nå også gjør under innføringen av sin grønne revolusjon, som skal «Build Back Better»?

Kommunist-dikaturenes perverse demokrati 

Akkurat som tidligere sosialistiske skrekkregimer har EU, FN, World Economic Forum (WEF), og deres kapitalkrefter og islamister som haleheng, en uttalt intensjon om å «redde kloden» og «forene verden» og gjøre virkeligheten mer rettferdig og bedre for ALLE gjennom omfordeling, bærekraftsmål, grønn planøkonomi, en ny type «kapitalisme», utfallslikhet og fjerning av frihet, ytringsfrihet, landegrenser, kontanter og ikke minst: dissidenter og kritikere. Dette er en samfunnsrevolusjon basert på idealene til Marx i ny, grønn drakt. Eliten i EU og FN insisterer likevel på at de forsvarer demokratiet, og all kritikk mot dem er en fare for demokratiet. For å forstå dette tankesettet, kan vi studere strukturen til Nord-Koreas «demokratiske» regime:

Målet til Marx var å legge den formelle makten hos arbeiderklassen og det arbeidende folk. Disse skal utøve makten gjennom en folkeforsamling som derfor representerer «folket» og det ekte demokratiet. I Nord-Korea har denne forsamlingen 687 medlemmer som velges i allmenne valg for fem år. Stemmerettsalderen er 17 år. Forsamlingen har formelt lovgivende og bevilgende myndighet, og den velger statsoverhode og andre sentrale ledere, blant annet medlemmene av forsamlingens presidium, lederen for kabinettet (statsministeren) og de øverste dommere. Og så langt høres jo alt riktig demokratisk ut, ikke sant?

Presidiet har en president som også er landets titulære statsoverhode, men han har ingen reell makt. Makten ligger hos kabinettet, som ledes av statsministeren, som igjen fungerer som en regjering. Denne er igjen formelt ansvarlig overfor folkeforsamlingens 687 medlemmer, som jo velges demokratisk gjennom valg, som gjerne har rundt 100 % valgdeltakelse. Så hvor er problemet? Det ligger i hvem som nominerer de 687 medlemmene til folkeforsamlingen:

Det gjør det koreanske arbeiderpartiet. Som er det eneste partiet i landet. Og alle 687 velges ut uten motkanditater. Partiet på sin side har partikongressen som øverste organ, men fungerer daglig gjennom en valgt sentralkomité, som igjen velger et politbyrå, som igjen velger medlemmer til et presidium som er partiets og statens viktigste maktorgan. Og den lederen heter Kim Jong-un, sønnesønn av Kim Il-sung, som dannet Nord-korea.

Demokratisk valgt diktator kan aldri fjernes. Det vil være udemokratisk.

Diktatoren i Nord-Korea sitter derfor «demokratisk valgt», uten at kapitalistklassen har noe å si. Problemet er at det er han alene som velger ut og godkjenner kandidater til både folkeforsamlingen og partikongressen. Og skulle noen uttrykke den miste tvil rundt regimet, forsvinner personen inn i regimets enorme system av forferdelige konstrentrasjonsleirer. Det samme gjør barna deres, foreldre og besteforeldre til evig tid. De fleste «demokratiske» sosialistdiktatur fungerer slik for å legitimere makten og gjøre seg folkelige.

Dessverre har demokratiet få og svake kontrollsystemer for å hindre en glidning mot samme maktmisbruk. Og det hjelper ikke når selv etter hundre år med sosialistiske samfunnseksperimenter som har endt med forferdelse hundre ganger i hundre land, fostrer demokratiet stadig nye generasjoner som inderlig gjerne vil prøve sosialismen enda en gang. «Generasjon oppussing» vil ha det perfekt og rettferdig, og demokratiet blir aldri perfekt.

Her kan man ikke unnlate å nevne at norske partier er bygget opp etter omtrent samme modell som Lenin skapte i 1917. Og akkurat som i 1917 er nøkkelen til å kontrollere hvem som får makt i norske partier, å manipulere og kontrollere nominasjonskomiteer, redaksjonskomiteer, programkomiteer, andre komiteer og delegatutvelgelse, samtidig som man sikrer kontroll over generalsekretær og flertall i sentralstyret og arbeidsutvalg gjennom avtaler i bakrommet.

Når saker kommer til votering i demokratiet Norge, er resultatet derfor som oftest avtalt på forhånd, både i partier, kommunestyrer og Stortinget. Så av alle styreformer er kanskje demokratiet styreformen som er lettest å manipulere og avvikle til egen fordel.

Mye å velge i av styreformer

Det finnes mange styreformer i ordboken og historiebøkene, hvorav skremmende mange ender med diktatur: anarki, aristokrati, autokrati, demokrati, despoti, monarki, kletpokrati, meritokrati, monarki, oligarki, oklokrati, parlamentarisme, plutokrati, presidentsystem, teknokrati, teokrati, timokrati og tyranni. Og selv om våre lange demokratiske tradisjoner får oss til å tenke at demokrati er den eneste «rette» måten å styre et samfunn på, så er ikke det nødvendigvis riktig. Det kommer helt an på hva man setter som kriterier for et velstyrt samfunn.

Vi du ha orden, trygghet, systemer, stabilitet, jobb og forutsigelighet, så kan flere former for diktatur fungere for deg – hvis du er av typen som ikke er så opptatt av frihet, ytringsfrihet og medbestemmelsesrett. Selv militærdiktatur kan skape fred, orden og forutsigelighet der demokratiet skapte kaos. Det finnes millioner av russere som lengter tilbake til Stalin og sovjettiden, da alt var forutsigelig, trygt og alle hadde jobb – i hvert fall alle som telte og var regimetro.

Putins oligarki har skapt flere tiår med relativ stabilitet etter at fyllik etter fyllik sendte Sovjetunionen og Russland ut i kaos. Mafiaveldet i Kina er en form for despoti som fungerer, så lenge man er lydig og ikke ødelegger for makta og pengestrømmen. Vietnam har vært forbausende stabilt siden kommunistene tok over, og er et yndet feriemål for vestlige. Og familiedynastiet i Saudi-Arabia fungerer helt glimrende hvis du er muslim og statsborger med alle priviliegier, og lar deg kjøpe til lydighet gjennom et liv i luksus og shopping – gjerne med et knippe vantro slaver som hushjelp. Det fungerer.

Vestlige demokratiers glidning mot diktatur og kaos

Poenget mitt er at man ikke ha et demokrati for å få et land til å fungere til flertallets tilfredshet, og det er ikke tyngdekraft eller gudegitt at demokratiet skaper fred, stabilitet, rikdom, rettferdighet eller frihet. Sorry. Demokratiet må pleies, dyrkes og voktes med kompromissløshet. Det gjør det ikke lenger i Europa, og heller ikke her i Norge:

I Norge ser vi en klar glidning mot elitisme og adelskap, og dette er i stor grad basert på teknokratiet, en styreform hvor «eksperter og forskere» fatter beslutningene, eller styrer de valgte politikerne. I sin reneste form innebærer dette at opposisjon blir umulig, fordi man ikke er «ekspert», og at ikke-valgte «eksperter» styrer politikere så de bare blir marionetter. Slik får man lockdown, maskepåbud og vaksineovergrep. Slik har vi også fått «grønn energiomstilling», som ikke har noen realfaglig forutsetning for å virke.

Vi ser også klare tendenser til kleptokrati i Norge, en styreform hvor «myndighetspersoner som har vidtgående disposisjonsmakt over det vesentlige av befolkningens eiendom og inntekter, benytter seg av dette bevisst og urettmessig i egen interesse», for å sitere Wikipedia. Ringer det noen bjeller?

Norge blir også i stadig større grad fratatt sin selvråderett av yrkespolitikere som i praksis jobber for EU, FN og det private WEF. Det er ingen «konspirasjonsteori», for politikerne våre er inderlig stolte av det og skryter av det daglig. De går til og med med pin på jakkeslaget for å vise at Norge ikke lenger er deres førsteprioritet.

Disse institusjonene bærer i stadig større grad preg av å være ute av demokratisk kontroll, og er i praksis nå overtatt av et lukket aristokrati med glidning mot autokrati og oligarki. Altså hvor en liten privilegert herskerklasse styrer mot fremtiden i samarbeid med private kapitalinteresser for å gribbe til seg mest mulig makt og penger på kortest mulig tid. Til alles felles beste, naturligvis! De jobber faktisk for å redde hele menneskeheten, ifølge dem selv. Kanskje de til og med tror på det selv? Hvilket bringer oss til teokratiet:

Blir Europa et teokrati?

Prestestyret i Iran er utskjelt for sitt beinharde religiøse diktatur, men også vestlige land har en klar glidning mot gude- og prestestyre: Guden er Gaia, altså jordkloden og naturen vår. Presteskapet er klimaforskningsindustrien og «eksperter» som fungerer som orakelet i Delfi: Ikke bare kan de lede oss på den rette, grønne sti, men i tillegg spå fremtidens vær og klima frem til år 2100. Såfremt vi ikke øyeblikkelig gjør bot og forkaster den farlige oljedjevelen, kan ikke et bærekraftig paradis inntreffe i 2050, og i stedet får vi bibelske plager som vil utrydde oss. Folk svelger dette rått og kaller det «vitenskap», fordi de er dressert av NRK til å tro det.

Klimasakens forunderlige blanding av kollektiv grønn sosialisme og planøkomomi, kombinert med krystallklar religiøs moralpropagnada, har i praksis svelget det vestlige sekulære demokratiet på bare tretti år – med en kraft og hastighet vi ikke har sett maken til siden gjenoppvekkingen av politisk islam i 1979. Den sammenligningen er ikke tilfeldig:

Islamistene i Iran snyltet på sosialistenes opprør mot Shan-aristokratiet, noe som falt dem ganske naturlig: Sosialismen og islamismen har klare fellestrekk i sin kollektivisme, moralisme og hensynsløshet overfor individet. Begges mål er å overta makten og innføre et nytt kollektivistisk samfunnssystem basert på et manifest fra en profet. Men selv om profeten Muhammed og profeten Marx har folkets maktovertakelse som felles mål til alles beste, er ikke sluttresultatet sammenfallende:

Sosialistene ønsker å fremstå som en demokratisk bevegelse som skaper likhet for alle kamerater og setter kvinner og menn fri, med kontrarevolusjonære og kapitalister som undermennesker. Islamistene vil fremstå som en religiøs bevegelse som skal frelse hele menneskeheten, men setter muslimer som herrefolk, mens jøder, kvinner og vantro er undermennesker. Denne funtamentale forskjellen på sluttresultatet gjorde at islamistene slaktet ned sosialistene i Iran og overtok både revolusjonen og makten etter få dager. Allah ville det.

Antidemokratiske krefter bruker demokratiet til å innføre sine egne samfunnssystemer

Vi som har som jobb å se etter faresignaler i demokratiet, ser skrekkslagne på at den samme utviklingen gjentar seg i vestlige land: Grønn sosialisme og elitisk klimareligion samarbeider tett med islamister om å tre sine alternative samfunnssystemer ned over hodet på alle. Og et land kan ikke fungere med to samfunnssystemer. Ett må vike. Demokratiet vårt ser ikke ut til å ha noe å forsvare seg med. Selv ikke massemedia virker interessert i å analysere nøkternt hva som foregår ut fra observerbare fakta: Sverige og EU er fasiten, men NRK vil ikke snakke om den fremtiden.

Demokratiet er altså under enormt press fra antidemokraktiske krefter som mener seg moralsk forpliktet til å skape et nytt og bedre samfunn i ekspressfart med sine dysfunksjonelle samfunnssystemer (ikke for egen vinnings skyld, altså, Allah eller Gaia forby). For å få til dette, er det helt avgjørende å dyrke misnøye i samfunnet, og det gjør de med versjoner av samme løgn:

Alt er dritt. Alt går til helvete. Det er rasister og hatefulle fascister overalt som vil bevare ting som de er. Men samfunnet vårt er syndig, umoralsk, farlig og dødelig, så alt må vekk. Alt må omstilles, fornyes og forbedres med tiltak og reformer, og bare jeg og mine folk kan redde dere. Stem på meg, redd demokratiet og vinn fremtiden!

Dette sier alle antidemokratiske diktatorspirer som vil overta makten i veldrevne demokrati. Og folk lytter, for jo da: Det er ikke perfekt her, og hvem vil vel ikke ha det perfekt? For folk flest blir imidlertid resultatene av disse dysfunksjonelle revolusjonene det samme, enten man lar islam, oligarker, røde kommunister, grønne kommunister eller WEF-adelskapet ta over: ufrihet, tvang, hykleri, korrupsjon, fattigdom, diktatur, maktmisbruk, overgrep, fangeleirer og tortur. Men når de oppdager løgnene, er det for sent.

Demokratiet avvikler seg selv hvis ingen setter på bremsene

Så fungerer demokratiet vårt? Vel … ja. Jeg skal ikke svartmale, slik fiendene av demokratiet alltid gjør. Norge er fortsatt demokratisk, men poenget er at demokratiet og friheten settes under stadig større press fra totalitære krefter og elitens skjulte maktstrukturer, og disse hevder alltid at nettopp de vil sikre demokratiet og gi oss alle en gyllen fremtid, bare de får mer makt og penger. Det er nettopp det de bruker makten og pengene på. Og media lar seg kjøpe.

Demokratiet er eneste samfunnssystem i historien som tillater at samfunnssystemet avvikles gjennom valg. Det er nettopp derfor konservative krefter forsøker å mobilere og si Stopp litt! Dette er ikke i folkets interesse! Hva med oss som må betale? Brems ned og la oss tenke før vi forandrer alt i ekspressfart. Konservative krefter er en monumental trussel mot den grønne regnbuerevolusjonen, hvor eliten vil velte folket på vegne av kloden og rettferdigheten.

Folk har uhyggelig lett for å bli forført av despoter som lover gull, grønne skoger og regnbuer … i fremtiden.

Alltid i fremtiden en gang.

 

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!

 

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.