Kommentar

En vanlig reaksjon på snakk om Kina og menneskerettigheter, er lærde utlegninger om at de interne anliggender i «Midtens rike» er av en slik art at vestlige standarder er utenkelige. Det kan være alt fra landets autoritære politiske og filosofiske tradisjon til behovet for å kunne skjære pragmatisk igjennom i et stort og folkerikt land som i motsatt fall ville oppleve et slags anarki og ikke fått gjort noen verdens ting, med sult og annen elendighet som resultat.

Det er selvsagt mye klokt i slike betraktninger, og frem til vår tid har de i hovedsak langt på vei også vært riktige. Men slike analyser undervurderer muligens de potensielt omkalfatrende virkningene av globaliseringen, og de ignorerer som oftest økonomiske realiteter som alle egentlig er klar over. Fremfor alt unnlater de å ta hensyn til internasjonale politiske og økonomiske jernlover som i politikkens, diplomatiets og pressens tertefine, eufemistiske vokabular aldri sies rett ut.

Et instruktivt men ofte forsømt utgangspunkt for betraktninger over internasjonale relasjoner, er at enhver stats fremste forpliktelse er å ivareta sine egne interesser, hvilket betyr å tilfredsstille borgernes behov på en slik måte at ro og orden kan herske. En forutsetning for opprettholdelse av internasjonale relasjoner er derfor at de er til fordel for begge parter. Hvis det finnes tungtveiende strategiske grunner til det, kan det lempes på denne forutsetningen en viss tid, men i lengden kommer man ikke utenom at et samarbeid består i både å gi og å ta.

Den internasjonale arbeidsdelingen og frihandelen har utvilsomt vært til fordel for verdenssamfunnet, og har gjort det mulig med en velstandsøkning som ville ha vært utenkelig for folk i middelalderen. Arbeidsdeling er mulig pga. de såkalte komparative fortrinn. Norge er et bra sted å lage klippfisk, Italia et bra sted å lage vin. Ergo gjør enhver det han kan best og lettest kan gjøre, og så bytter man varer (eller tjenester) etterpå. Internasjonale avtaler om handel regulerer det hele på et vis som gjør alle parter noenlunde fornøyde.

Kinas vei inn i velstanden har kunnet skje blant annet på grunn av internasjonal samhandel. Landets komparative fortrinn har vært og er lave kostnader, Vestens fortrinn bedre teknologi. Ergo har Kina levert store mengder billige varer med liten grad av sofistikasjon, mens Vesten har eksportert f.eks. biler og telekommunikasjonssystemer tilbake.

Med tiden har Kina også blitt mer avansert teknologisk, og det er neppe lenge til det blir mulig å overleve hvis man kræsjer med en kinesiskprodusert bil. Man kan derfor forvente at landet etterhvert vil få mindre behov for å kjøpe dyre varer fra Vesten. På den måten ville det skje en forverring av den kommersielle ubalansen som allerede finnes mellom Kina og Vesten, for det er allerede slik at resultatet av samhandelen for Kinas vedkommende er et stort overskudd, og for Vesten et stort underskudd.

Hensynet til balansen tilsier altså at Kina enten burde kjøpe mer av Vesten, eller Vesten kjøpe mindre av Kina. For i lengden vil relasjonen produsent/konsument gjøre Kina rikt og Vesten fattig, noe Vesten i lengden ikke kan sitte stille og se på at skjer. Men hvordan kan forbrukerne i Vesten takke nei til billige varer? Og hvordan kan patriotiske kinesere la være å kjøpe kurante biler fra sine egne fabrikker?

Etterhvert som jevnbyrdigheten mellom Kina og Vesten tiltar, vil det ikke lenger være mulig å opprettholde en tilstand hvor den ene parten produserer disiplinert uten selv å forbruke, mens den andre parten forbruker uten å produsere. Men det må finnes innbyrdes komparative fortrinn som gjør balansert varebytte mulig. Et altfor disiplinert og masochistisk folk av Stakhanov-arbeidere vil rett og slett utkonkurrere et mer makelig anlagt sådan.

Men denne disiplinen og masochismen er mulig nettopp fordi Kina er et autoritært regime som bryter menneskerettighetene. Når det dør så mange mennesker f.eks. i gruveulykker, er det fordi man har spart penger ved ikke å iverksette sikkerhetstiltak vi ville regne som en selvfølge i vår del av verden. Vesten har tatt ut en del av sin rikdom ved å gi sine innbyggere et godt liv med masse friheter, hvor alles frihet til liv er den mest grunnleggende, mens Kina bygger opp en del av sin rikdom ved, en riktignok begrenset, menneskeofring. Man kjører over opposisjonelle, henretter i høyt antall, og påtvinger borgerne standarder som gir dem et trist liv.

Situasjonen kan sammenlignes med en idrettskonkurranse hvor den ene konkurrenten er dopet og den andre ren. Men begge er i samme båt, begge har interesse av at den andre deltar. For man vil helst unngå tollmurer og andre tiltak som forsurer forholdet mellom partene langt mer enn en røff politisk tone gjør, og det på langt farligere vis også. Det er mindre enn to hundre år siden opiumskrigene mellom Storbritannia og Kina, som essensielt skyldtes en lignende ubalanse i samhandelen, og det er ingen naturlov som tilsier at noe slikt ikke kan skje igjen. Det eneste som taler sterkt imot et slikt scenario er muligens terrorbalansen: En krig mellom USA og Kina ville ikke bli noe vakkert syn.

Det er ingenting som tyder på at folk i Vesten vil akseptere et dårligere liv for å kunne konkurrere med kinesere som akkurat har flyttet fra landsbygda til en fabrikkby. Det er derfor i Vestens interesse å se til at kineserne slakker litt ned på sin jernharde disiplin. En måte å prøve å få til det på, er å forlange at Kina behandler sine innbyggere bedre. Ved å oppmuntre menneskerettighetsforkjempere i Kina gjør vi derfor både dem og oss selv en tjeneste.