Kommentar

I en artikkel i Forskerforum onsdag tar Frps stortingsrepresentant Lill Harriet Sandaune varmt til orde for å verne om forskernes frihet, selvstendighet og uavhengighet. Utspillet er kanskje litt uventet, for det er helst forskningens nytteverdi og bidrag til innovasjon som har vært fremhevet i de senere årene.

Men Sandaunes perspektiv går lenger enn dette: Det dreier seg om intet mindre enn demokratiet:

Sentralt i den humanistiske, demokratiske tradisjon er vektleggingen av den frie forskningen,

skriver hun innledningsvis. Denne gjenoppdagelsen av et klassisk ideal lyder litt som et friskt pust, og vitner forhåpentligvis om at Frp er i ferd med å meisle ut en kunnskapspolitikk med røtter i det beste av den vestlige tradisjon. Sandaune advarer mot instrumentalisering av forskningen på bekostning av intellektuelle standarder:

Det er argumenters holdbarhet og relevans som skal styre kunnskapsproduksjonen i forskning, ikke etablerte interesser og tradisjoner.

Forskerens autoritet og status avhenger av at vi anser dem som uavhengige.

Men hvor mange forskere er det egentlig som har følelsen av å være frie og uavhengige? Faktum er at forskningen i dag er finansiert, programstyrt og topptungt administrert på en måte som tvinger spillets deltagere til å bruke uforholdsmessig mye tid til å skaffe seg penger for å undersøke noen nokså avgrensede problemstillinger.
 

sebastiano_ricci_-_a_recusa_de_arquimedes
Kompromissløs akademisk frihet: I følge tradisjonen ble Arkimedes (ca. 287–212 f.Kr.) drept av en romersk soldat like etter at dennes ordre om å fjerne seg var blitt avspist med svaret «Trå ikke i mine sirkler!» – her fremstilt av den italienske renessansemaleren Sebastiano Ricci (1659–1734) i et verk fra ca. 1720 som er å finne i Ema Klabin-museet i São Paulo, Brasil.
 

Når en gruppe personer undersøker ting andre har bestemt og siterer hverandre, oppstår en slags selvrefererende boble, der man risikerer at det minst velkomne av alt er en som påpeker manglende stringens eller relevans. Den som f.eks. lever av penger som samfunnet disker opp for å utrede menneskeskapte klimaendringer, vil vanskelig si at de er av liten betydning. Det fremstår omtrent like absurd som å jevne en instituttbygning med jorden, kjøre bort bygningsrester og annet rukkel, og drysse plenfrø over.

Det er en situasjon som kjennetegnes av alt annet enn frihet, selvstendighet og uavhengighet, så i den grad Frp og andre har evne til å motvirke det, ville det være høyst velkomment, ikke minst fordi denne modellen har gitt opphav til mye gruppetenkning og redundant informasjon, for ikke å snakke om humbug og søppel. Når det skrives hundretusenvis av artikler hvert år som knapt blir lest, ofte inneholder til dels grove feil, og hvis resultater bare unntaksvis kan reproduseres, tjener ikke det til stort annet enn å holde liv i et maskineri av karrierer, konferanser (den vitenskapelige turismen) og næringsfattig pseudovitenskapelig fastfood som ikke har stort å tilby verden. Forskningen er dessverre like korrupt som annen menneskelig aktivitet.

Men Sandaunes betraktninger bærer kimen i seg til et mye større resonnement.

Fri forskning står sentralt i en demokratisk tradisjon, sier hun. Ergo trues demokratiet av manglende uavhengighet hos forskerne. Men en mye større trussel er den manglende uavhengigheten hos borgerne.

Det som gjelder forskningen, gjelder også menneskelivet. Vi er alle større eller mindre forskere. Den som anstrenger seg bitte litt for å vokse som menneske, prøver jo å utvide erkjennelsen en smule, og ansvarlige samfunnsborgere og privatpersoner gjør så godt de kan både for å forstå verden omkring seg og egne barn bedre. Intellektuelle dyder som uavhengighet bør ikke være forbeholdt en liten akademisk klasse.

En fri forsker krever et minimum av finansering for å kunne vie tiden til å undersøke den biten av virkeligheten som er av interesse, og vedkommende må ha trygghet for at det å meddele funnene ikke er ensbetydende med at pengekranen skrus igjen.

Dette er en perfekt analogi til en vanlig borger. For hvor fritt står egentlig en vanlig borger til å meddele sine refleksjoner? Er ikke de fleste like bundet finansielt som en forsker?

I vår gjeldsbaserte økonomi har fryktelig mange mennesker noen aldeles vanvittig høye lån. For å finansiere disse lånene, trenger de en jevn inntekt av en viss størrelse. I et samfunn preget av en viss konformitet, er det å opprette holde inntekten av en viss størrelse gjerne ensbetydende med å respektere visse sosiale koder. Og når politikken begynner å spille en rolle i disse kodene, er ikke individet lenger fritt eller uavhengig.

Individer med vanvittig høye lån, eller som er rammet av andre frihetsberøvende omstendigheter, risikerer med andre ord å ende opp i en åndelig husmannstilværelse. De har kanskje stort hus og fin bil, men de er ikke lenger frie mennesker.
 

norman-rockwell-freedom-of-speech
Norman Rockwell (1894–1978), Freedom of Speech (1943)
 

Vårt demokrati er imidlertid basert på ideen om fri meningsutveksling. Hvordan får vi dette til å henge sammen?

Vi lever i ekstremt forvirrende tider, hvor gamle sannheter omveltes av teknologi, globalisering, migrasjon, endrede sosiale relasjoner, arbeidsformer, omgangsformer etc. Mer enn noen gang trenger vi uavhengige personer som i tråd med beste vestlige tradisjon tenker fritt, og uten tanke på konsekvensene for egen karriere og pengepung – og det bare for å forstå verden omkring oss. Vi er ikke der. Og kanskje står det mye mer på spill enn størrelsen på huset.

En forsiktig vei ut av uføret kan muligens bestå i at hver enkelt gjør bitte litt for å forenkle tilværelsen.