Life is getting better. (1934)

Det er den politiske venstresiden som er mest restriktiv til ytringsfrihet i Norge. Venstrevridde forskere er et hinder for den akademiske ytringsfriheten i samfunnsvitenskapelige og humanistiske forskningsmiljøer her i landet. Dette går fram av rapporten ”Ytringsfrihet i en ny offentlighet” som ble utgitt av Fritt Ord tidligere i april.

Ytringsfrihetsrapporten klargjør det som ”alle har visst”, at venstresiden meningsstyrer Norge, noe som til nå er blitt avvist som høyrepopulistiske vrangforestillinger og fordommer. Symptomatisk nok er de nevnte utledningene fra rapporten knapt nevnt i mediene. Hovedstrømsmediene er, som vanlig mer opptatt av politisk korrekte og perifere forskningsfunn, slik som i dette tilfellet funn fra ytringsfrihetsundersøkelsen til Fritt Ord som sier at de fleste nordmenn er motstandere av Koran-brenning.

Rapporten er sluttproduktet av Fritt Ords ytringsfrihetsundersøkelse, som har strukket seg over flere år. Og den gir svar på spørsmål som de tidligere fasene av undersøkelsen var ubesvart. Det er Marte Mangset, Arnfinn Midtbøen og Kjersti Thorbjørnsrud fra Institutt for samfunnsforskning i Oslo som har redigert rapporten, men den er også et resultat av andre forskeres innsats, både innenfor og utenfor instituttet.

De som står bak undersøkelsen, kommer fra de samme samfunnsvitenskapelige forskningsmiljøene som blir eksponert gjennom rapporten. Med forskningsresultater som er diskrediterende for venstresiden, kunne man vente at forskerne bak rapporten ble utsatt for den utskjellingen og moraliseringen som ofte skjer når forskningsresultater i strid med venstresidens virkelighetsbilde legges fram. Og reaksjoner har heller ikke latt vente på seg. Ifølge en artikkel av Kjersti Thorbjørnsrud i Morgenbladet 8.april har en fagfelle av henne sagt: ”folk der ute tror at dette (rapporten) er oppdragsforskning for Civita” (høyrevridd tenketank). Artikkelen til Thorbjørnsrud i Morgenbladet hadde den megetsigende tittelen: ”Nå møter jeg mine egne forskningsfunn i døra”. Og det gjorde hun med uro, klump i magen og frykt for en speil på speil-reaksjon fra kolleger.

Nå er det, som sagt, heller tausheten som har møtt Thorbjørnsrud & co, men hennes uro er berettiget. Forskerne ved Institutt for samfunnsforskning har brutt med et av tabuene i norsk samfunnsforskning og humaniora, nemlig å legge fram forskningsresultater som er uønsket av den politiske venstresiden. Men tro mot vitenskapens krav om etterrettelighet og metodologi har likevel forskerne lagt fram sine konklusjoner. Det skal de ha kreditt for. Dog, sett fra undertegnedes side, kunne presentasjonen og analysene vært holdt i en mer utvetydig og klar form.

Fire meningsgrupper

Forskerne på Institutt for samfunnsforskning har gjennom en spørreundersøkelse kartlagt hvordan befolkningen forholder seg til ytringsfrihet. Svarene i undersøkelsen har forskerne delt i fem kategorier. Den ene kategorien er de restriktive, som utgjør 27 prosent av deltakerne i undersøkelsen. Den nest største gruppen de klassisk ytringsliberalistiske som omfatter 17 prosent av de utspurte. Den tredje største gruppen er de motkulturelle ytringsliberalistene med 15 prosent og den fjerde, de resignerte, som utgjør 14 prosent av dem som svarte i undersøkelsen. Den femte gruppen er de som ikke lar seg plassere i noen av de fire andre gruppene.

Flertallet, de restriktive, vil begrense ytringsfriheten fordi de anser at ytringer i seg selv impliserer skade, samtidig som de mener at det offentlige ordskiftet gir rom for kontroversielle meninger, og at ulike meninger kommer godt nok fram. De restriktive mener at det er personer med ekstreme standpunkter som hindrer for eksempel minoritetsgrupper fra å delta i det offentlige ordskiftet.

De klassiske ytringsliberalistene mener at ytringer ikke er skadelige i seg selv, men de er enige med de restriktive i at ulike meninger eksponeres godt nok i de etablerte mediene. De klassiske ytringsliberalistene mener at hets, sosiale medier og falske nyheter er de største truslene mot ytringsfriheten.

De motkulturelle ytringsliberalistene synes at ytringer ikke er skadelige i seg selv og at ytringsrommet er for trangt til å skape meningsmangfold. Den største trusselen mot ytringsfriheten mener de motkulturelle er politisk korrekthet, kansel- eller stoppordrekultur og sosiale kostnader ved å ha ”feil mening”. De motkulturelle ytringsliberalistene ser på sosiale medier som en betingelse for at ulike meninger skal komme fram, mens de restriktive og de klassiske ytringsliberale ser på sosiale medier som ødeleggende for den offentlige debatten ved å spre hets og utskjelling av folk.

De resignerte mener at ytringsrommet er for smalt. De synes det er vanskelig å komme til orde, men de resignerte er likevel bekymret for ytringers skadepotensial, samtidig som de tror at ulike meninger kommer godt nok fram. De resignerte tenderer til å være positive til sosiale medier.

Sosialistene mest restriktive

De rødgrønne partiene, Ap, MDG, Sp, SV og Rødt har størst andel av velgere som er restriktive og som ønsker å begrense ytringsfriheten fordi den er skadelig. MDG, Rødt, SV og Venstre har også mange velgere som er klassiske ytringsliberalister, men som ikke mener at ytringer er skadelige i seg selv, samtidig som de synes meningsrommet er vidt og meningsmangfoldet stort nok. Venstrepartiene har altså en overvekt av velgere som er restriktive til ytringsfrihet, samtidig som de mener at alternative meninger kommer skikkelig fram. Den forholdsvis store gruppen av klassiske ytringsliberalister i venstrepartiene deler de restriktives syn om at meningsrommet er vidt nok. Disse partienes velgere står dermed i skarp motsetning til Frp’s velgere der 44 prosent er motkulturelle ytringsliberalister. Også i velgerkategorien ”De andre” og i Sp, Høyre og KrF står de motkulturelle ytringsliberalistene forholdsvis sterkt, men de er nesten helt fraværende i AP, Rødt og SV. Hovedskillet går altså mellom de restriktive og de klassiske ytringsliberalistene på den ene siden (venstresiden) og de motkulturelle ytringsliberalistene på den andre (høyresiden).

De holdningene til ytringsfrihet som avtegnes i de fire kategoriene, får forskerne til å konkludere med at det har skjedd en omlegging i synet på ytringsfrihet i det norske samfunnet. Tidligere var det slik at venstresiden slo på ytringsfrihetens ”stortromme” i ”kontroversielle” saker som gjaldt økonomisk utjevning, klasseforskjeller, religiøs frihet og likestilling. Med islams inntreden i det norske samfunnet er ikke religiøs frihet noen kampsak lenger. I dag avviser venstresiden for eksempel at ytringsfrihet skal gå foran og trumfe religiøse følelser. Folk som støtter venstresiden, synes også at det i k k e er greit å holde foredrag med kontroversielt budskap, og de er også mer tilbøyelig til å mene at ansatte ved universitet og høgskoler i k k e skal kunne ytre seg fritt. Og rapporten indikerer at venstresiden er imot kritikk i politiske saker som har med innvandrings-, asyl- og klimapolitikk å gjøre. Fra å bruke ytringsfrihet til å kritisere politisk makt, klasseforskjeller, tradisjonelle samfunnsstrukturer og religion, har venstresiden vendt om til i dag å mene at man ikke bør godta kritikk av asyl-, innvandrings-, kjønns- og klimapolitikk. De vil heller ikke ha noen diskusjon om bredden på ytrings- og meningsrommet i samfunnet, som de mener favner vidt nok.

Motkultur på høyresiden

I og med at venstresiden har smalnet ytringsrommet, er det vokst fram en gruppe av motkulturelle ytringsliberalister med stort nedslagsfelt i Fremskrittspartiet (Frp). Forskerne tolker denne tendensen slik at venstresiden fra å være grasrotbevegelser som i sin tid utfordret rådende konvensjoner, er blitt en del av den etablerte politikken og den nasjonale konsensusen. Men man kan kanskje også si det slik at sentrumsmajoriteten for en stor del har absorbert venstre-orientert ideologi.  Og denne nye konsensusen opprettholdes av den politikken som venstresiden mer eller mindre har fått gjennomslag for. Dette er en konsensus som støttes av de etablerte mediene, av den offentlige forvaltningen og de statsfinansierte, frivillige organisasjonene. Sagt med andre ord er venstresiden blitt meningsetablissementet i spørsmål som gjelder omleggingen av samfunnet i multikulturell og universalistisk (globalistisk) retning.

Dagens venstreside utgjøres av urbane middelklassemennesker med lojaliter som peker ut over landegrensene, og den blir av noen sosiologer karakterisert som livsstils-venstre. Som et økonomisk, sosialt og kulturelt fenomen har livsstils-venstre vokst seg stort i Vestens storbyer der de nyter godt av tjenestene til arbeidere fra fjernkulturelle land. Og det norske trygdesystemet fungerer som garantist for denne immigrasjonen som er gjort mulig ved den sterke, politiske innflytelse som de nye venstregrupperingene har. Med sin innflytelse, også i mediene, likviderer disse meningselitene ganske ubesværet enhver kritikk av denne immigrasjonen. Kritikk defineres som fiendtlighet, fobi, hat og hets, og blir av venstresiden oppfattet som skadelig og moralsk fordervelig på vegne av det de kaller sårbare grupper og individer, som er kommet til Vest-Europa og USA gjennom en asylimmigrasjon uten sidestykke i historien. I meningselitenes avvisning av kritikk kan man ane klare totalitære trekk, blant annet gjennom en lovregulering som § 185 i Straffeloven. Den forbyr som kjent såkalt hatprat og er en lov som symptomatisk nok er modellert etter en tilsvarende lov i Sovjetunionen på 1930-tallet.

Venstredominans i Akademia

De venstreorienterte holdningene er enda sterkere utbredt i de samfunnsvitenskapelige og humanistfaglige miljøene ved universitetene og høgskolene i Norge. Der finner man også de samme ytringsbegrensningene som i storsamfunnet, bare enda mer aksentuert. Rapporten fra Institutt for samfunnsforskning viser at vel 54 prosent av samfunnsvitenskapelige forskere i Norge stemmer med venstredreide partiene MDG, Rødt og SV. Over 60 prosent av forskerne i de humanistiske fagene stemmer på de tre partiene. Tar man med dem som stemmer Ap, kommer den samlede prosenten i begge forskningsmiljøene opp i vel 75 prosent, noe man ikke kan unngå å betegne som annet enn en sterk politisk skjevdeling.

I fjor la Institutt for samfunnsforskning fram en delrapport som viste at en firedel av de samfunnsvitenskaplige forskerne hadde fått ubehagelige og nedlatende bemerkninger i forbindelse med sin virksomhet. Blant kjønns- og innvandringsforskerne var det 37 prosent som hadde opplevd slike reaksjoner, og henholdsvis 9 og 8 prosent hadde fått trusler i forbindelse med forskning og uttalelser i mediene. Hva slags virksomhet som framkaller slike ubehagelige kommentarer og hva kommentarene dreide seg om i sak, sa rapporten lite eller ingenting om. Men den slo fast at det ofte var forskerkolleger som kom med de ubehagelige kommentarene, altså folk fra forskernes eget miljø.

I den sluttrapporten som nå er lagt fram, er et utvalg av forskere blitt intervjuet om forholdene for den akademiske ytringsfriheten i sine miljøer. Det viser seg at forskere med et annet syn på forskning og politikk enn det som dominerer på de samfunnsvitenskaplige og humanistiske fakultetene, vegrer seg for å komme med sitt syn på forskningsemner og forskningsresultater. For gjør de det, risikerer de utskjelling og utfrysing fra sine kolleger som ønsker å bevare den rådende ortodoksien og ”justisen” ved fakultetene. Den samme utdefineringen og hetsen som folk med politisk ukorrekte meninger opplever i storsamfunnet, skjer altså også i og kanskje med forsterket grad i akademia. Og dette fører til at særlig kjønns- og innvandringsforskere begrenser formidling av såkalte uønskede forskningsfunn, funn som er politisk kontroversielle og som bryter med det rådende virkelighetsbildet i disse forskningsmiljøene. Konsekvensen av homogene forskningsmiljøer gjør også at det ikke blir forsket på ”illegitime” problemstillinger, og at forskere unngår spørsmålsstillinger som er politisk kontroversielle.

Det er 21 prosent av forskerne som savner meningsmangfold blant sine kolleger og som har unnlatt å forske på et emne av frykt for å utfordre kollegene sine. En tredel av migrasjonsforskerne mener at politisk homogenitet er et problem fordi det fører til at viktige forskningsspørsmål ikke stilles. ”Det ligger liksom i ryggmargen hvilke typer spørsmål som stilles”, sier en forsker i intervjudelen av rapporten. Eksempel på ting det ikke kan forskes på, belyses av en kjønnsforsker som sier at det blir sett på som uaktuelt å forske på menn for ”de har det jo så bra”! En annen sier at det kun er undertrykte, sårbare og marginaliserte grupper det er legitimt å forske på.

Venstrevridd meningspoliti

Hvem er det som fungerer som meningspoliti i akademia, hvilke ideologiske holdninger og ideer er det som preger ”meningspolitiet” i disse miljøene? Svaret burde gi seg selv siden folk fra venstresiden nesten totalt dominerer forskningen på områder som kjønn, likestilling, innvandring og klima. En kjønnsforsker sier at det er fordømmelsen for at man ikke har den rette tenkningen, som er verst. Hets og kommentarer på nettet og ellers utenfra, er en ting som en ikke behøver å bry seg så mye om hvis man har støtte i eget miljø, men reaksjoner fra kolleger og eget miljø og kolleger er noe annet og langt mer alvorlig. Forskere frykter for å bli plassert i bås med krefter, individer og grupper på feil politisk side (såkalt høyreavvik) i spørsmål som har med innvandring, rasisme, likestilling og kjønnsmangfold å gjøre.

”Jeg føler at de sier jeg er et dårlig mennesker”, som en innvandrerforsker formulerer det. Det er altså en frykt i disse miljøene for å legge fram forskningsresultater som kan føre til ”klamme omfavnelser fra høyresiden” og fra kritikere av asyl- og innvandringspolitikken og kritikere av islam. ”Stakkars deg, så kjipt når du blir omfavnet av en innvandringskritiker”, fikk en innvandrerforsker melding om på Facebook. ”Når de som er ofre for rasisme og diskriminering, tar avstand fra meg som forsker, er det ekstrem tungt”, sier en forsker i intervjudelen av undersøkelsen.

En annen innvandrerforsker sier om beskyldinger for å være på feil side i en rasismedebatt: ”Det var veldig sterke reaksjoner fra det man forenklet kan kalle en venstreside.”  Dette utsagnet får i klartekst fram hvem som står for verbale straffesanksjoner og meningsbegrensingene innad i de aktuelle forskningsdisiplinene, nemlig folk på venstresiden. Og det kan umulig være noe annet enn folk på venstresiden som kommer med beskyldninger om høyreavvik, noe som, ut fra rapporten, ser ut til å være en standardreaksjon på ”ytrings- og forskningsavvik” i miljøer, særlig der det drives kjønns- og migrasjonsforskning.

En annen forsker sier at han opplever et så uforsonlig ”klima” på den identitetspolitiske siden i samfunnsforskningen at man risikerer å bli lagt for hat på en måte som kan få debattmotstandere i mediene til å fortone seg som rene ”hyggeonkler”.

Katta ut av sekken

Rapporten fra Institutt forsamfunnsforskning har sluppet katta ut av sekken. Det er venstredreide forskere som står bak hetsen og de ubehagelige kommentarene, ofte mot ”sine egne”, i disse forskningsmiljøene. Ubehagelighetene kommer altså fra folk med samme ideologisk oppfatning som ofrene for de nedlatende kommentarer. Og det kan neppe være annerledes med tanke på den sterke ideologiske konformiteten i disse miljøene. Det finnes knapt én forsker som stemmer Frp i disse miljøene, som man kan kjefte på. Derfor beskylder forskere sine ideologiske ”brødre” for å begå høyreavvik, et begrep som for øvrig har fulgt de marxistiske bevegelsene opp gjennom historien og som trolig ble ”oppfunnet” i forbindelse med Vladimir Lenins og Josef Stalins terrorkommunisme i Sovjetunionen.

Rapporten gir altså et definitivt svar på om opinionen i Norge og den samfunnsvitenskapelige og den humanistiske forskningen i Norge er venstredreid. Den påpeker også at disse forskningsmiljøene preges av en form for sosialt og ideologisk fellesskap basert på likhetsidealer og ønske om sosial og økonomisk rettferdighet og støtte til underprivilegerte grupper. Men disse miljøene har altså utviklet en dogmatikk som skyr visse problemstillinger og som fører til utestengning og utdefinering når noen går mot denne dogmatikken. Ifølge rapporten er det overraskende mange samfunnsforskere i land som UK og USA som også uttrykker vilje til å diskriminere kolleger med et annet politisk syn enn dem selv når de skal ansette eller fagfellevurdere folk og når forskningsprosjekter skal finansieres. I USA og UK er venstrevridningen i samfunns- og humaniora-forskningen enda sterkere enn i Norge. Diskrimineringen av annerledes tenkende ut til å være ganske komplett på de nevnte forskningsområdene.

 

Ytringsfrihetsrapporten gir et bilde av holdningene til ytringsfrihet både i befolkningen og i akademia i Norge som burde få det til å gå kaldt nedover ryggen på dem som er seriøst opptatt av det norske demokratiet og norsk samfunnsforskning og humaniora. Det er laget to tidligere rapporter i de siste par årene om den akademiske ytringsfriheten her i landet, begge med en overveiende juridisk tilnærming. Den ene er rapporten fra et offentlig utvalg, ledet av juristen Anine Kierulf, som ble lagt fram tidligere i år. Den andre er en rapport fra Institutt for samfunnsforskning forfattet av juristen Vidar Strømme og publisert i 2020, begge preget av Kierulfs og Strømmes realitetsvegring og mangel på kompetanse til å håndtere problemstillingene de ga seg i kast med.

Den siste rapporten fra Institutt for samfunnsforskning virker som et solid stykke arbeid, og ser ut til å gi et dekkende bilde av holdningene til ytringsfrihet i Norge til tross for at det kan stilles spørsmål ved undersøkelsens metodologiske sider. Man kan si at rapporten bringer innsikter som enkelte samfunnsobservatører har kjent til i lang tid, og at det ikke burde være behov for et så omfattende forskningsarbeid for å avdekke selvfølgeligheter. Men dette er selvsagt ikke selvfølgeligheter for det politiske og vitenskapelige etablissementet og den norske meningseliten. Derfor er det bra at skriften nå kan ”leses på veggen”. Spørsmålet er bare om det fører til noe?

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.