Kommentar

Etter at Rimmereid-utvalget i fjor la fram sin rapport om finansiering av NRK og Åmås-utvalget tirsdag presenterte sine forslag til mediestøtte, skal Kulturdepartementet ta stilling en ny finansieringsordning for NRK som erstatning for dagens lisensordning. Rimmereid-rapporten la fram tre alternativer; en tvungen avgift på hver husstand og to øremerkede skattevarianter. Forslaget om å videreføre en tvungen NRK-finansiering kan skyldes en manglende forståelse av den norske rettstilstanden etter at Stortinget har inkorporert Den europeiske menneskerettskonvensjonen i norsk lov (Menneskerettsloven i 1999) og tatt en del menneskerettsbestemmelser med i Grunnloven (2014).

I det liberale samfunnet der individuelle rettigheter, selvbestemmelse, individuell utfoldelse og personvern holdes høyt, med henvisning til menneskerettighetene, kunne man vente at finansieringen av NRK ville skape diskusjon. Spørsmålet er om staten faktisk kan presse borgerne til å finansiere NRK for å formidle og kontrollere en såkalt representativ, journalistisk gjengivelse av virkeligheten.

Mange, muligens med unntak av journalistene selv, vet at det ikke eksisterer noen nøytral informasjonsformidling, heller ikke fra NRK. Nyhetsdekningen, og særlig utenriksreportasjene i NRK, har fått historikeren Terje Tvedt til å skrive om journalistikkens sammenbrudd. Det han da særlig tenker på, er NRKs symbiotiske liv med hjelpeorganisasjoner gjennom de årlige innsamlingsaksjonene og de virkelighetsoppfatningene som kringkastes til lisensbetalerne, og som Tvedt m.fl. anser som en form for nasjonal hjernevask. Formålet med en statlig kringkasting bør være å styrke demokratiet ved å la grunnleggende motforestillinger komme fram uten moralistiske filtre, slik at samfunnet på en saklig måte kan lære av kritikk. Her har NRK sviktet og må ta sin del av ansvaret for at Norge ikke har utviklet en tilstrekkelig kritisk offentlighet, men i stedet en meningskonformitet som undergraver kritiske motstemmer og demokratiet.

Menneskerettslovens artikkel 10, i samsvar med bla. Grunnlovens § 100, indikerer at tvungen finansiering av NRK er lovstridig og problematisk å forsvare fordi den griper inn i individets grunnleggende rettsgoder. For å innføre en obligatorisk fullfinansiering av NRK, må lovgiver gjøre rede for og sannsynliggjøre at den er samfunnstjenlig og står i forhold til de ytringsfrihetsprinsippene lovgiver bygger på. En avveining mellom det samfunnstjenlige og individets selvråderett vil kunne vise at en slik finansieringsordning strider mot en slik individuell selvråderett. Norsk og europeisk rettspraksis på området er mangelfull, og det vil være Høyesteretts prerogativ å komme med rettsavgjørelser i en situasjon preget av en slik uavklart rettstilstand.

Art. 10 i Menneskerettsloven slår fast: «Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser.»

Et sentralt punkt her er om tvungen finansiering av en statlig kringkasting kan anses som et «inngrep av offentlig myndighet». En lovbestemmelse som legger til rette for en unntaksfri skatte- avgiftsordning for å finansiere NRK, må anses som en betydelig offentlig involvering i samfunnets informasjonsstrøm. Og NRK vil fortsatt være den klart største og viktigste medieinstitusjonen i landet når en ny finansieringsordning blir vedtatt, en ordning som altså skal presse borgerne til å betale for en «statsstyrt» journalistikk i ytringsfrihetens navn.

Individets grunnleggende friheter uttrykkes først og fremst i Grunnlovens kap. E og i de menneskerettskonvensjonene Norge har sluttet seg til. I Grunnlovens §100 heter det:» «Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale».

Viktige begreper her er sannhetssøking, demokrati, fri meningsdannelse, åpen og opplyst, offentlig samtale og respekt for individets kommunikasjon. Spørsmålet videre er om en tvangsfinansiert medieinstitusjon er nødvendig for å sikre det frie, offentlige ordskiftet. Uten å gå nærmere inn på dette, bør utgangspunktet for spørsmålet likevel være klart: Å presse borgerne i ytringsfrihetens navn til å finansiere en statlig medieinstitusjon, er både imot de nevnte lovers ånd og bokstav og mot allmenn rettsfølelse og alminnelige rettsgrunnsetninger.

Ved kollektive ordninger kompromitteres ofte den enkeltes handlefrihet og ansvar, og politisk enighet om slike løsninger er som oftest et utrykk for at det er økonomisk beleilig og rettslig lettvint. I dette tilfellet kan en tvungen finansieringsordning være et anslag mot individets rett til intellektuell integritet og dets autonomi til å søke informasjon og en egen identitet. Dette blir mer anskuelig når man tolker og fremstiller Art. 10 i Menneskerettsloven ordlyd rent antitetisk på følgende vis:  «Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til –ikke- å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser.»

Ved å utlede den antitetiske siden av lovteksten, understrekes individets valgfrihet og rett til å si nei til informasjon for å kunne råde over egen intellektuelle integritet og frihet. Frihetsbegrepet konstituerer altså i denne konteksten både retten til personlig ytring og retten til å ikke bindes til eller av andres utsagn, meninger og påvirkning.

NRKs egen formålsparagraf, den såkalte NRK-plakaten, legitimerer ikke noen særstilling for NRK i den norske medieverdenen, men formålsparagrafen foregir at NRK representerer den norske allmennheten, hva nå enn denne allmennheten måtte være. Formålsparagrafen anviser en mediepolitikk som ethvert medie i dette landet vil kunne slutte seg til. I paragraf 12, ledd d, henvises det også til Redaktørplakaten, Vær-varsom-plakaten og Tekstreklameplakaten, regler som alle seriøse medier i dette landet benytter som veileder for virksomheten sin.  Ifølge formålsparagrafen har NRK en særstilling fordi institusjonen skal formidle kulturarven i Norge. NRK skal styrke norsk og samisk språk, identitet og kultur, speile mangfoldet av livssyn og skape arenaer for debatt og informasjon om Norge som et flerkulturelt samfunn. Men i et flerkulturelt Norge bør ikke norsk og samisk identitet og kultur ha noen forrang i en tvangsfinansiert, statlig kringkasting.

Rettstilstanden i dagens menneskeretts-Norge er at en tvungen skatte- eller avgiftsfinansiering ikke kan opprettholdes med den rettsstaten Stortinget har gestaltet. Mye tyder på at politikerne ikke har forstått de fulle implikasjonene av menneskerettsliggjøringen av det norske lovverket. Og det er på tide at Stortinget tar sine menneskerettslige forpliktelser på alvor og dermed også ansvaret for NRK’s nye situasjon ved å underkaste institusjonen de samme finansieringsbetingelsene som andre aktører i mediemarkedet. På denne måten blir landets medier mer likestilte, og man eliminerer en utdatert, rettstridig og tvungen finansieringsordning for NRK, samtidig som man ansporer til nytenkning om medietilbudet her i landet. Det betyr at NRK, i likhet med andre medie-institusjoner, må finne finansiering i det private menings- og mediemarkedet der borgerne selv kan bestemme hvem som skal informere og underholde dem.

 

Forfatterne opplyser:

Artikkelen er sendt til Aftenposten, Dagens Næringsliv, VG, Klassekampen og NRK men har fått avslag over alt.

Dette er relevant og opplysende all den tid Åmås-utvalget la frem sin innstilling. Pressen ønsker altså ikke oppmerksomhet rundt et perspektiv som peker ut over dagens ordning. Forfatterne har anslag som peker mot at frihet og flerkultur må bety en oppløsning av NRK-monopolet og pressestøtte.