Som elev i den offentlige skolen er jeg vitne til en tendens som går igjen også i politiske og kulturelle sirkler. Vi kjenner alle til den sosialdemokratiske ideen om hybridpolitikk mellom individualisme og kollektivisme.

Den sosialdemokratiske politikken kommer tydligst frem i økonomien, hvor den av mange regnes for å være medvirkende til Norges rikdom i moderne tid. Det sosialdemokratiske er likevel tilstedeværende også i den utbredte norske livssynshumanismen, i innvandringspolitikken, i utdanningen og i kulturlivet.

Det sosialdemokratiske preger hvordan den norske offentligheten tenker og setter sine mål. Denne blandingen av politiske motpoler kan ha negative konsekvenser på enkelte felt.

Hva består det sosialdemokratiske av? Det er en mellomting mellom to politiske filosofier, den liberalistiske tradisjonen som vektlegger hver enkelts rettigheter og statsmaktens begrensninger, samt den sosialistiske idèen om statlig regulering for å sikre likhet, trygghet og etisk forsvarlighet i samfunnet. Økonomisk er det lite å risikere ved å ta i bruk sosialdemokratisk politikk, det har erfaringen vist. Begge økonomiske ekstremversjoner, til høyre og venstre, innebærer større samfunnsmessige slitasje enn sosialdemokratisk økonomi. Men nå dreier det sosialdemokratiske seg om noe mer enn økonomi.

Når jeg skal gå inn på norsk offentlighets ideer vil jeg se på de livssynshumanistiske idealene, som den også offentlige kirken har sluttet seg opp om. Det er drømmen om å bevare hvert enkelt menneskes identitet, kultur, religion, etnisitet, verdensbilde og seksualitet i tro på at større individualitet er til det gode. Livssynshumanismen er sånn sett svært liberalistisk. Det stemmer likevel ikke helt, fordi livssynshumanismen stiller seg fiendtlig til all form for konkuranse mellom mennesker. Alle skal kunne velge for seg selv, men ingen skal kunne «vinne» eller gjøre det bedre enn andre.

Dette er to idealer som vanskelig lar seg kombinere. Likefult er det to idealer som man forsøker å oppnå i norsk politikk. Først og fremst ser man på det som åpenbart at et hvert menneske i verden har den samme retten til å bosette seg hvor man vil, og at den norske regjeringen ikke skal innblande seg mer enn de absolutt må. Man ser til USA som er det fremste eksemplet på et mer eller mindre vellykket samfunn basert på innvandring. USAs politikk har alltid dreid seg om, og dreier seg fortsatt om, å beskytte borgerne fra offentlige inngrep og bestemmelser. På godt og ondt.

Det henger sammen med hvordan USA ble grunnlagt, som innvandrernasjon. Folk måtte stole på egne krefter. Kan Norge forsøke å følge USAs eksempel i håp om multikultur, samtidig som vi passer på at ingen faller utenom?

Ellers legges det stadig mer vekt på de samme to idealene i utdanningen. Det skal være individuel oppfølging og man får karakter som skal være satt etter ferdighetsnivå. Likevel legges undervisningen gjerne på lavt nivå for å få med alle, heller enn høyt som ville prioritere de flinke. Karakterene baseres mer og mer på innsats og vilje enn på faktisk kompetanse. Det skal være èn offentlig skole, «enhetsskolen», slik at alle har noen lunde samme utdanningskvalitet, selv om det betyr at den totale utdanningsvaliteten synker.

Oppgavene som blir utdelt er ofte ikke laget av læreren selv, men sentralt i Oslo og så distribuert til skolene. Det er også fastsatt hva det skal være kunnskapsmessig fokus på. Hva som skal læres, står i kunnskapsløftet. Utdanningen består blant annet av en god dose om identitet og individuelle rettigheter.

Rent generelt snakkes det mye om toleranse i Norge. Å respektere at hvert enkelt menneske er forskjellig. Er dette kombinerbart med en politikk som samtidig deler befolkningen inn i grupper ut fra kultur og økonomisk situasjon og anlegger et rettighetsperspektiv disse kategoriene? Jeg snakker da om trygder og om det minoritetsbevarende initiativet fra regjeringen, men dette er bare to av svært mange eksempler.

Jens Stoltenbergs reaksjon på at en av fire nordmenn ser islam som en trussel var at det tar lang tid å endre holdninger. Han ser dermed en mening blandt folket som noe som må endres, ikke noe som bør lyttes til eller debatteres om. Han uttrykker seg som om fjerdedelen av befolkningen var en kompakt enhetlig gruppe, ikke individer med samme rett som ham til å mene. Dette er da utvilsomt et uttrykk som går imot det individualistiske?

Jeg tror ikke artikkelen vil være tjent med noen konklusjon, for om denne krysningen av ideer er et problem kommer ann på øyet som ser. Det er en potensiell problematikk og noe jeg selv har reagert på, men det kan også argumenteres for at denne blandingen av idealer er den beste mulige tankegangen for Norge, tross alt. Slik jeg ser det er det ikke snakk om et enkelt partis politikk, men om det som har blitt filosofiske grunnregler for svært mange nordmenn, i min egen generasjon, tidligere generasjoner, og kanskje også i fremtidige generasjoner. Men kan man bevare den enkeltes frihet på alle plan, samtidig som man passer på at alle skal med?