Sakset/Fra hofta

Direktør i Utlendingsnemnda (UNE) Ingunn-Sofie Aursnes skriver i et innlegg på NRK Ytring at vi må senke på kravet om norsk tilhørighet. De utenlandsfødte blir jo «aldri norsk nok». Aursnes innrømmer samtidig at hun ikke lenger vet hva som menes med «integrasjon». Innlegget må derfor ses som et forsøk på endring.

Hva er så tilhørighet? Jeg tror ikke dette er så vanskelig. Hvis jeg flyttet til Pakistan, ville jeg ikke følt meg pakistansk, men etter mange år ville jeg nok følt en viss tilhørighet til landet, kanskje blitt glad i det. Hvis ikke, flytter en gjerne igjen. Jeg er selv gift med en europeer, og hva er problemet? Hun føler seg ikke norsk, men føler selvsagt tilhørighet – som vokser for hvert år som går. Hvis ikke kunne vi knapt ha bodd her. Våre barn, som er født i Norge, føler seg derimot norske, men med en identitet som også er knyttet til mors kultur, språk og historie. De er norske, men med en viss tilhørighet til mors hjemland.

Den somaliske kvinnen i reportasjen som Aursnes viser til, derimot, har en annen holdning: Hun postulerer at barna hennes aldri vil bli norske. Det er noe helt annet. Og dette er ikke vår skyld. Det er ikke Norges ansvar at innvandrere ikke vil la sine barn bli norske. Det er jo åpenbart mulig å bli norsk, selv med en annen hudfarge. Dette har vi mange eksempler på. Foreldrene har trolig ønsket at barna blir norske, og denne generasjonen er dermed integrert. Disse har åpenbart blitt «norske nok». Det fungerer. Det er ikke sikkert de er veldig norske, men altså: «norske nok». Noen bedre strategi for å hindre radikalisering, fremme integrasjon og samhold, finnes ikke.

Mener Aursnes vi skal gi opp dette? Hvorfor så tvil?

Innvandrere må sørge for at barna blir norske, samtidig som de må sørge for at de ikke glemmer familiens historie og røtter. Dette er ingen motsetning. Dette er ikke umulig, det er tvert om naturlig, fornuftig og berikende for den som vokser opp i Norge som norsk, og som samtidig kan han noen tradisjoner, minner, særtrekk som gir identitet, selvinnsikt, erfaring. Dette tilhører for det meste privatsfæren. Man feirer sine høytidsdager, en har noen skikker, noen matvaner, en forteller sine gamle historier … fint.

Det er helt naturlig, at jo mindre tilhørighet til Norge en har, og jo mer en lever som om en fortsatt var i opprinnelseslandet, desto vanskeligere blir det å aksepteres av nordmenn som norsk. Det skulle bare mangle. Lærer man seg ikke norsk, vil en dekke seg til i svømmehallen, vil en ikke hilse med hånden, bruker en hijab, lever en i klanstrukturer, oppsøker en ikke norske miljøer og aktiviteter, holder en barn borte fra bursdager – listen er lang, ja da vil vi norske tenke at vedkommende ikke egentlig har «innvandret» til Norge ennå.


Sahfana M. Ali høstet storm da hun lot seg avbilde med hijab til bunad. Foto: Twitter (utsnitt).

 

Asylinstituttet er ikke til for økonomiske migranter, men for de som flykter fra undertrykkelse, krig og forfølgelse. Så viser det seg at selv om noen virkelig flykter fra krig og terror, flykter de ikke fra undertrykkelse og ufrihet som sådan – de tar det med seg. Mange har engang ingen forståelse for at de kommer fra et undertrykkende land, enten det har med tradisjon, politikk, kultur eller religion å gjøre. De søker vern for seg selv, men i hvilken grad forstår de at om ulike mennesker alle skal ha vern i et samfunn, må det være i et fritt, rasjonelt og åpent samfunn? Jeg har stor forståelse for dem som virkelig har flyktet med sine familier fra fare. Disse skal tas godt i mot, men Norge må forbli noe vesentlig annerledes enn opprinnelseslandene i Nord-Afrika og Midt-Østen for at Norge skal kunne fortsette å være en frihavn med toleranse, åpenhet og god økonomi.

Det første mange gjør, er i stedet å kreve særrettigheter for den kulturen de «flyktet» fra. Samtidig får de høre at det ikke er nødvendig at alle blir norske, selv ikke barna. Og uansett er det jo umulig å si hva det å være norsk er …

Dette er den tvetydigheten som asylstrømmen har bragt oss. De skulle være flyktninger fra undertrykkelse og tvang til frihet, men så ønsker de ikke frihet likevel … De tviholder dessuten på en kultur som økonomisk ikke vil være i stand til å sikre velferd, helse og trygghet, og politisk ikke vil være i nærheten av å kunne bære et fungerende demokrati. Og så klager en på at en ikke føler seg godtatt i Norge. Aursnes har rett i at vi må snakke mer om tilhørighet. Det er der skoen trykker, men hun vil selv vanne ut tilhørighetskravet. Hun skriver:

Ansvaret for å gjøre utenlands fødte nordmenn trygge på sin tilhørighet, ligger både hos dem selv i form av ansvar for å skaffe seg korrekt informasjon om rettigheter og plikter, men det hviler i høy grad også på alle oss innenlands fødte nordmenn.

Men en får da for det første ikke tilhørighet ved å sikre seg «korrekt informasjon om rettigheter og plikter»? Rettigheter og plikter er viktig, men tilhørighet handler om noe helt annet. Vet ikke Aursnes det? Tror hun at tilhørighet kommer dersom en blir korrekt informert om sine rettigheter (til velferdsgoder, utdanning, helse, justis…) og sine plikter?

For det andre må et samfunn ha en Leitkultur, en dominant kultur. Nei, det er ikke en tvangskultur, men det er heller ikke en hippie-aktig everything goes-kultur. Et fellesskap trenger dette for å skape tillit, kommunikasjon, trygghet… Blir innvandringen for stor, trues dette, og spesielt dersom de kulturelle forskjellene er store.

Dessuten, mange muslimer har ikke et genuint ønske om at de selv eller deres etterkommere skal bli norske; mange har ingen beundring for norsk kultur og samfunn – tvert om. Og dette er potensielt en trussel mot den norske Leitkultur. En ting er de få som går voldelig til verks, andre markerer det i selvpålagt utenforskap, med offermentalitet og forakt for det norske og europeiske. Dette var ikke et problem om det kun gjaldt få, og om det ikke foregikk i kjølvannet av en global islamistisk vekkelse, for ikke å si revolusjon, som i sin ekstreme form er en ren krigserklæring mot Vesten.

De somaliske mødrene kan ikke ha det enkelt, og knapt noen i verden hadde hatt bedre av å bli en smule «vestliggjort» enn disse. De må derfor ikke forstås i hjel. Den somaliske kulturen er kanskje den mest problematiske i møte med den norske, og de somaliske kvinnene som kritiserer problemet med sin tilhørighet til det norske, burde i større grad rette kritikken mot sin egen kultur. Selvkritikk er kanskje den mest grunnleggende europeiske verdien vi har.

Svært mange, trolig de fleste som emigrerte til USA, gjorde dette av økonomiske grunner. Samtidig var deler av den første innvandringen politiske/religiøse «asylanter». Og i amerikansk historie og identitet ligger det tungt inne et brudd med de gamle regimene i Europa. USA var mer progressiv, friere. De søkte røtter i den greske antikken og den kristne og jødiske kulturen. Altfor få asylsøkere er virkelig asylsøkere med et bredere perspektiv på hva de flykter fra. Jeg savner forståelsen av at de bryter med de gamle regimene de forlot – enten det var politiske undertrykkelse eller kulturell undertrykkelse innen patriarkalske og fundamentalistiske, pre-moderne tradisjoner og religioner.

Tilhørighet er en kamp om akkurat dette. Hvis ikke vi tilbyr dem dette, hva da? Hvem er vi da?

Hvor vanskelig er egentlig dette?