Kommentar

Bare det at redaktøren av HonestThnking.org, Ole Jørgen Anfindsen, kan føre en debatt i Klassekampen om demografi og innvandring til Norge, tyder på at noe holder på å skje. Visse problemstillinger er ikke lenger tabu, men luftes forsiktig. De blir riktignok slått ettertrykkelig tilbake av Lars Østby og Statistisk Sentralbyrå. Men en tvil har sneket seg inn.

Vi minner om Weekendavisens omtale av den danske forskeren som i all uskyldighet gjorde lignende undersøkelser av befolkningsveksten i den tyrkiske folkegruppen på begynnelsen av 90-tallet. Han ble truet av oppsigelse av sjefen for Danske SSB.

Den vanlige metoden å drepe en debatt på er å gjøre den så innfløkt at leseren tror det er han som er idiot.

i likhet med de fleste er ikke tallknusing min favorittsyssel. Den politiske observasjon tiltaler mer, og den trekker også veksel på hverdagens trivaliteter. Man trenger ikke være statistiker for å forstå at hvis 30 prosent av ungene i Oslos grunnskoler er utenlandske, så vil Oslos befolkningen ha en helt annen sammensetning om 20-30 år. Det er overskuelig fremtid. I en nasjons historie er det et øyeblikk.

Det hvirvler så mange politiske signaler, dobbeltsignaler, over, og undertoner i luften at man kan bli ør. Som oftest ser journalistene og politikerne ut til å være uvitende om at de dobbeltkommuniserer. Eksempelvis: flere fra ansvarlig hold, både Lars Østby i SSB og politikere har uttrykt forståelse for at pakistanere gifter seg med sine egne. Like barn leker best, osv. Hvorfor skulle ikke samme prinsipp gjelde innfødte nordmenn? Da har man i realiteten gitt opp troen på et møte mellom mennesker på tvers av kulturgrenser.

Til grunn ligger to ulike visjoner av fremtiden: det finnes en positiv; i en globalisert verden må alle respektere et minimum av sentrale verdier, basert på menneskets ukrenkelighet. Ut av dette springer politiske og borgerlige rettigheter.

Globalisering av økonomi og kultur bringer mennesker sammen som aldri før. Det oppstår helt nye måter å gjøre forretninger på, tenke ut nye ideer, forske, drive undervisning. Det er både samarbeid og konkurranse som krever felles kjøreregler, og etterhvert noen felles verdier. Det er ikke tvil om at demokrati og menneskerettigheter er det som best fremmer en fredelig globalisering.

Hvis man presenterer innvandring i dette lyset; og sørger for kunnskap om hvordan verden krymper for hver dag. Om nødvendigheten av omstilling og livslang læring, om den digitale revolusjon, og oppheving av geografiske avstander som hindring: da vil også nordmenn forstå at dette er noe vi ikke kan melde oss ut av, men som energi- og fiskeeksportører i aller høyeste grad er del av.

Vi har en altfor lav bevissthet om det som skjer i India og Kina. Vårt verdensbilde henger ikke med.

For noen år siden snakket man om innvandring i et Thorbjørn Egner-bilde; det var bare utenpå vi var forskjellig.

Det norske arbeidsmarkedet har ikke vært lett komme inn på, og staten har ført en autorisasjonspolitikk som minner om 30-årenes innvandringspraksis.

Men det kan ikke skjule det faktum at Norge er blitt mottaker av en stor gruppe fra noen av de mest tilbakeliggende land/kulturer i verden. De 22 arabiske landene har et BNP som til sammen er mindre enn Spanias! Det er en mentalitet vi snakker om, som Hege Storhaug ganske riktig påpeker. Det handler ikke om ett prosentpoeng opp eller ned.

Dette er den andre visjonen, som snarere fremstår som en dystopi for mange. De kjenner et stigende ubehag, frykt og sinne. Det er ikke bra for samvirke mellom mennesker. De innfødte vil til trekke seg unna.

Det oppstår også sterke motsetninger innen norsk offentlighet. Den norske eliten har lukket øynene. Når gnisninger oppstår velger man å si at de nye landsmenn må få beholde sin egen kultur. Dette er ren kapitulasjon av sentrale felles prinsipper! Både universelle og nasjonale. Vi snakker ikke om noe som har kommet rekende på ei fjøl, men om verdier det har tatt generasjoner å kjempe frem, om det som utgjør vår kultur og identitet.

Det arrangeres stundom konkurranser om hva som er det mest norske kultursymbol, hardingfele, vikingskip, ski, eller hva. Det viktigste er alltid gratis. Det er symbolforståelsen. Den som du får inn med morsmelken. Som representerer en legering av natur, historie, kultur, og som ikke kan reduseres til noe enkelt, til det ene ordet. Det norske er det du føler når de ser visse ting, hører lyder, har et syn. Si bare: Havet. Åpningssatsen av Fiflet Bræins «Ut mot havet», eller Christian Kroghs bilder av sjøen. Ta hvilken som helst flik av virkeligheten og du får assosiasjoner i hopetall. Som ikke akkumulerer, men inngår nye forbindelser.

Det handler om integritet, og grenser. All kultur handler om grenser.

Input utenfra har ofte vært til det gode, og ingen vil mene at noen har monopol på det norske. Men det finnes en overflatisk omgang med begrepet norsk identitet som er intetsigende.

Det er et problem. Et spørsmål om takt og tone overfor nye landsmenn. Saera Khan sier selv at spørsmålet idag er: hva vil det si å være norsk. Nå finnes det tusen måter å være norsk på. Selv siterer hun alle sine bakgrunner og roller, og sier hun er et cafe-menneske fra Grünerløkka.

Norge kan godt leve med tusen identiteter. Men det finnes et uttrykk som heter «godværsdemokrati». Vil et slikt tusenidentiters norsk-demokrati tåle en storm?

Ps: Anfindsens kronikk «Pollitisk Sentralbyrå», vil komme på HonestThinking.org, og der ligger også mye av debatten som har gått i Klassekampen.