Kommentar

Norske myndigheter har strammet til reglene for asyl. Men den frie adgangen til å hente seg ektefelle i utlandet, gjør at andelen av fjernkulturelle vokser mye raskere enn den innfødte befolkningsveksten. Mest overraskende er det at andelen som henter seg ektemake i utlandet er høyere for 2. generasjons innvandrere enn for 1. generasjon.

Det viser en undersøkelse som Statistisk Sentralbyrå har utført for Human Rights Service. Rapporten ble lagt frem idag.

Fra oppsummeringen:

Situasjonen i 2.generasjon er mer dramatisk – spesielt i et integreringsperspektiv. Funnene er (tallene er nesten like for kvinner og menn):

Ca. 95 % av 2.generasjon har inngått ekteskap med ektefelle med samme landbakgrunn.

75 % hentet ektefellen i foreldrenes opprinnelsesland.

2 – 3 % av ekteskapene var med etnisk norsk, altså færre enn i 1.generasjon.

Innvandring gjennom ekteskap

Det dette forteller er at lojaliteten er størst til egen kultur, og at foreldrene bevisst innpoder barna denne lojaliteten. Oppholdet i Norge er en billett til å hente flere av egen familie, slekt eller klan til et behagelig liv i Norge. Det kan man ikke fortenke enkeltindivider i. De velger den opplagte vei. Den som omgivelsene staker ut.

For disse menneskene kan det synes opplagt at de skal hente seg en ektemake i opprinnelseslandet. Norge reduseres til en kulisse, en leverandør av levestandard, en scene som livet leves på. En service-stasjon, bokstavelig talt. I opprinnelseslandet finnes ikke lov og rett, f.eks. Pakistan. Man tenker først og fremst på slekten, de nærmeste. Å utnytte systemet er amoralsk, noe ingen taper på. Systemet prøver å ta rotta på deg, så hvorfor ikke ta rotta på systemet.

I bunnen ligger religionen, som en garant for et moralsk liv. Livet rundt moskeen og høytidene skaper balanse i tilværelsen. Hva skal de med det sekulære Norge? Det er ok så lenge det er en skueplass hvor de kan skaffe seg albuerom. Dersom de hemmes i sin utfoldelse, er det en krenkelse av deres rettigheter. Hvordan de behandler sine egne i miljøet, har ikke nordmenn noe med.

Hvis dette var minoritetskulturer ville det hatt mindre betydning. Men mange av innvandrerne fra fjernkulturelle strøk, kommer med en majoritetsoppfatning. Norge har problemer nok som det er med å si hvor skapet skal stå. Hvis gruppen fjernkulturelle når en viss størrelse vil den sette makt bak kravene. I første rekke stemmemakt. Det er allerede følbart i storbykommunene.

Men ifølge HRS og Ole Jørgen Anfindsen, redaktør av HonestThinking.org, står vi overfor betydelige demografiske endringer, og myndighetene ved SSB sørger for at vi ikke får vite det.

Men kanskje det viktigste: Vi står overfor en eksplosjon i antallet barn og unge i denne gruppen som er eller kommer i gifteklar alder. I dag er det registrert om lag 80.000 av 1. og 2.generasjon barn og unge i alderen 0-19 år
fra land der tradisjonen arrangerte ekteskap er utbredt.

Det betyr at antall importerte ektefeller fortsatt vil være høyt, og fortsette å øke. I tillegg vet vi at første generasjons innvandrere får flere barn enn de som har bodd her i generasjoner. At prosessen nullstilles har mange negative utslag: dårlig integrering av foreldrene, og unger som sliter med å bli norske. Flere sosiale dropouts, økende ghetto-tendenser, utviklingen av parallellsamfunn forsterkes.

Det er påfallende at Statistisk Sentralbyrå slutter å klassifisere barn av 2. generasjons innvandrere som utlendinger. -Et sted må grensen gå, som Lars Østby sier. Men kritikere mener han er med på å kamuflere at prosessen nullstilles ved at ektefellen hentes fra opprinnelseslandet. Dette skrev Hanne Skartveit i VG om etter et seminar.

Anfindsen hadde en kronikk på trykk i VG 15. mai, der han tok opp hvordan SSB sjonglerer med tallene. Juks med innvandringstall

SSB kamuflerer også hvor mange av befolkningen som vil ha utenlandsk bakgrunn i en ikke altfor fjern fremtid. Antallet er idag nærmere 8 prosent, og det stiger raskt.

Personlig er jeg ikke spesielt flink med tall, eller grafer. Men hovedhypotesen: at antallet med utenlandsk bakgrunn vil stige betydelig i overskuelig fremtid, virker plausibelt. Det må det gjøre når det er flere år siden 30 prosent av elevene i barneskolene i Oslo var fjernkulturelle.

Man trenger ikke være spesielt oppvakt for å skjønne at dette vil ha dramatiske virkninger på samfunnslivet, etter hvert som disse ungene vokser opp. Noen vil se det som en pris man må betale for å delta i verden. Det henger utvilsomt sammen med globaliseringen. Men når et fattig land på 150 millioner får mulighet til å utvandre til et rikt på bare 5 millioner, så sier det seg selv at mulighetene frister overmåte.

For mange nordmenn vil det være for sent når de oppdager at deres nye landsmenn setter grenser for deres livsutfoldelse. Det vil komme gradvis som uuttalte regler for hva man får si og ikke si, på skole, på arbeidsplass og i medier.

Uthulingen av «det norske» skjer gradvis. Hellig Olav og Stiklestad vil bli fremstilt som en story ved siden av mange andre. Thorvald Steen vil fortelle begeistret om Saladin. Å si du tror, eller at det er en del av din identitet, vil bli oppfattet som utdatert, provinsielt. Hvis du insisterer vil du bli stemplet som ytterliggående. Akkurat den bevegelsen har vært på gang lenge, selv om det nå kan merkes en svak motreaksjon.