Gjesteskribent

Av Jonas Haugsvold

Det liberale demokratiets fremste kjennetegn er at det lar individene gjøre som de selv har lyst. Et liberalt demokrati finner ingen mening i sin egen eksistens; det foreskriver bare en prosedyre som folk skal følge i valg av sine egne mål. Ingen ambisjoner kan hevdes å være verre eller bedre enn andre. På denne bakgrunn må staten bekjenne seg til universelle verdier. Den reduserer dermed sin rolle til opprettholdelsen av en rettsorden og menneskerettighetene.

Likebehandling og grenser

Det liberale demokratiet baserer seg på et likebehandlingsprinsipp. Eksempel på prinsippets gjennomslagskraft finner vi i oppstyret etter Kent Andersen og Christian Tybring Gjeddes beskrivelse av multikulturen som en drøm fra Disneyland. Det var som representant for dette prinsippet at utenriksminister Jonas Gahr Støre tok avstand fra beskrivelsen. Den bar nemlig bud om en stat som skulle trekke i retning av én bestemt kultur, et klart brudd med det liberale demokratiets formål. Et annet tegn finner vi i det pågående arbeidet med å avvikle kristendommens posisjon. En stat som bekjenner seg til universelle verdier har ikke behov for en statsreligion. Den er vennlig innstilt til religiøs aktivitet, men de ulike religionenes liberale eller demokratiske anlegg er uten betydning for statens sympatier og antipatier. I et liberalt demokrati må staten være ”religionsnøytral”.

I et rettighetssamfunn kan det være lett å glemme at det også er mulig å tenke annerledes om både kultur og likebehandling. Blant annet vitner det opphevede grunnlovsforbudet mot jesuitter og munkeordener om at det har vært legitimt å beskytte borgerne mot illiberale krefter som kunne sette en demokratisk konstitusjon i fare. I stedet for å se de gamle forbudene som sin tids velbegrunnede beskyttelsesmekanismer, er det vel oppfatingen i dag at forbudene bare er utslag av grunnlovsfedrenes irrasjonelle intoleranse.

Kulturkampen som nå pågår har synliggjort problemene med statlig verdivegring. En verdinøytral stat makter ikke å markere grenser for hva som kan regnes som akseptabel samfunnsoppførsel. Kvinnefiendtlige, religiøse plagg som unektelig vanskeliggjør arbeidet med å holde ideen om individenes politiske likeverd i hevd, blir til eksempel beskyttet i det liberale demokratiets navn. Selv der individenes selvutfoldelse kan skade fellesskapets interesser, er det i dag blitt vanskelig å få til skarpere reaksjoner enn offentlige tiltak for ”holdningsendringer”.

Politikkens opphevelse

I boken Rettens ironi trekker Rune Slagstad en parallell mellom vår tids liberale rettighetstenkning og historien om Odyssevs, som med Kirkes råd redder seg selv, sitt skip og mannskapet fra undergangen. Ved å gi individene rettigheter, opphever man politikken og unngår ”massens tyranni”. Samfunnsmedlemmene får eksperter og rettighetsombud i bytte mot politikken. Dersom folkeviljen går på akkord med universelle rettigheter, betraktes den som sirenenes forlokkende sang som setter det liberale demokratiet i fare. I rettighetssamfunnet spiller staten rollen som helten Odyssevs. Rettighetsjussen er tauet myndighetene binder seg til masten med, og voksen den putter i ørene på sitt folk.

Noen ganger er virkeligheten annerledes enn poesien. Avvik i synet på grunnleggende verdispørsmål mellom folket og rettighetsekspertene, viser også motsetningsforholdet mellom universelle rettigheter og folkets selvbestemmelsesrett. Avgjørelsen til Likestillings- og diskrimineringsombudet, og siden nemnda – der hijabforbud i politiet ble funnet lovstridig – var til eksempel forankret i menneskerettighetene. Samtidig var den i strid med folkets ønsker. Selv om rettigheter stadig fremstilles som folkets garanti mot overgrep, viser diskrimineringsombudet og nemndas behandling av hijabspørsmålet at rettighetsjussen også kan fungere som den herskende klassens styringsverktøy.

Aktive og passive borgere

I dag hevdes det med styrke at menneskerettigheter skaper selvstendige borgere og bringer ny kraft til folkestyret. Det er et uttalt politisk mål å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett. Rettigheter er fortsatt et positivt ladet begrep, men det finnes også gode grunner til å være skeptisk til dagens rettighetsdyrkelse. Jeg skal forsøke å peke på et par av dem:

For det første bidrar rettighetssamfunnet til en reduksjon av borgernes politiske aktivitet. Det finnes ingen overbevisende erfaring som tilsier at rettigheter generelt, og menneskerettigheter spesielt, skaper et bredt og politisk aktivt borgerskap. Utviklingen forteller i stedet om fremveksten av en rekke ulike offentlige ombud som er satt til å sikre at individene ikke blir urettferdig behandlet. Rettighetssamfunnet er et teknokrati, der prioriteringene er overlatt til juridiske eksperter. Her undergraves det demokratiske prinsipp om at enhver person som utøver offentlig myndighet kan holdes ansvarlig for sine handlinger. Når samfunnets verdier representeres ved rettighetskataloger, fratas borgeren dessuten muligheten til å være med å fastsette og å fordele de samme verdiene.

For det andre kan menneskerettighetenes idé gå tapt dersom individuell frihet blir brukt til noe som ikke lenger har sosial verdi. Et blikk på sakene som sendes til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen forteller at det i stor grad er egoister, kverulanter og kriminelle som nyter godt av menneskerettighetene i dag. Muligens er det på tide å hente frem Frede Castbergs gamle advarsel mot å la rettighetene bli den ansvarsfrie egoismes seier over fellesskapets idé.

Tro, håp og rettigheter

Det liberale demokrati kan kanskje forstås som et resultat av 68-generasjonens bestrebelser. Individuelle, positive rettigheter er blitt systemet for borgerens selvrealisering – en prosess som i dag forveksles med politisk deltakelse. Vi tror at universelle rettigheter vil sørge for et samfunn som både er flerkulturelt, grenseløst og harmonisk på samme tid.

I en trafikkåre på Vesterbro står frihetsstøtten, et 20 meter høyt monument som ble reist til minne om stavnsbåndets opphevelse i Danmark. Dens historie om personlig frihet er også blitt et symbol på idealet om det demokratiske samfunn. Ved støttens fot står det fire statuer. De symboliserer flid, tapperhet, troskap og borgerdyd – egenskaper demokratiet er avhengig av for å kunne være et demokrati, men som sjelden eller aldri nevnes i den politiske diskurs. Det vårt moderne rettighetssamfunn har glemt, minner de fire statuer oss om; at demokratiet også krever noe av sine borgere.