Kommentar

Kan det bestrides at et lands rett bør være utformet under hensyn til folkets historie, kultur og til de idealer dette folket faktisk anerkjenner?

Ja. Norsk senter for menneskerettigheter har gitt klart uttrykk for at det er problematisk å beholde en referanse til kristendommen i Grunnloven. I følge VG mener både FN og Diskrimineringsombudet at Norge stiller for strenge krav for å få statsborgerskap. Og Stortingets visepresident vil ha det til at religionsfrie domstoler er en urettferdig konstruksjon all den tid Norge blant annet feirer kristne høytider, slik det ble antydet under justiskomiteens høring om politiske og religiøse plagg i domstolen. Normen skal være universell i Det nye Norge.

Universalismen har en viktig funksjon i forsøket på å gjøre verden til et bedre sted. Når den kobles til menneskerettighetene, gir den systemet ideologisk- og dermed praktisk gjennomslagskraft.

Rettighetsidealismen oppfattes i dag som god, men den har en bakside som sjelden blir tema: Universelle verdier vil før eller siden overkjøre nasjonale verdier. Når universelle rettigheter får virke uhemmet i demokratier som allerede beskytter sivile rettigheter, er det ikke gitt at de utvikler seg i harmoni med demokratiets vilkår.

Det er til eksempel en utfordring for demokratiet når menneskerettighetene krever rettslige standarder som ikke er funksjonelt tilpasset nasjonens etablerte verdigrunnlag. Dette er ikke lenger en teoretisk problemstilling. I 2009 kom Strasbourg-domstolen (i saken Lautsi vs Italia) til at en finsk ateist måtte tilkjennes erstatning fordi hennes barn hadde vært eksponert for et krusifiks på en offentlig barneskole i et katolsk land. Folkeopprøret i kjølvannet av dommen viser ganske tydelig at menneskerettigheter og nasjonalt demokrati ikke går ut på det samme.

Fra liberalistisk hold sies det ofte at folkets vilje ikke kan være avgjørende, og at menneskerettighetene og rettsstaten sikrer at flertallet ikke misbruker sin makt. Utsagnet rommer en antakelse om at det først og fremst er institusjonene som bærer det frie samfunn. Det kan reises spørsmål om ikke denne systemorienteringen mangler en dypere demokratiforståelse.

I sitt essay ”Hvad er demokrati?” fra 1945, skriver den danske teologen Hal Koch at demokratiet først og fremst er en mental prosess; en bestemt måte å tenke på. Demokratiet må med andre ord oppfattes som en livsform, der kultur, tradisjon og historie blir nøkkelbegreper:

«Demokratiet kan aldrig sikres – netop fordi det ikke er et system, der skal gennemføres, men en livsform, der skal tilegnes. Det drejer sig om et sindelag, der ikke erhverves én gang for alle, men som skal bibringes hvert nyt slægtsled. Derfor er det folkelige oplysnings- og opdragelsesarbejde nerven i demokratiet».

Koch forlater tanken om at demokratiet først og fremst er en politisk og rettslig prosess. Demokratiets opprettholdelse krever nemlig mer enn samfunnsmedlemmenes overflatiske forståelse av demokratiets tekniske funksjon. Demokratiet forutsetter at medlemmene evner å skape det, på nytt og på nytt, samtidig som konstruksjonen skjer på bakgrunn av demokratiets egne, rasjonelle forutsetninger. Denne evnen er et resultat, hevder Koch, av at en bestemt kultur har fått utvikle seg og virke over svært lang tid.

På denne bakgrunn er det rimelig å anta at demokratiet vil ha det bedre under en nasjonal verdikonservatisme enn under en progressiv universalisme. I realiteten betyr det å ta vare på kristen kulturarv, fremfor å avskaffe den. Videre betyr det kunnskap om og forståelse for norsk historie, tradisjon og verdier – lekmannsbevegelse, foreningsliv og generell folkeopplysning, for å nevne noen eksempler.

Når man tar utgangspunkt i at demokratiet avhenger av den enkelte borgers dannelse, blir demografiske endringer og utviklingen av parallellsamfunn betydelige usikkerhetsmomenter. Usikkerheten blir neppe mindre av at universelle menneskerettigheter fratar samfunnet muligheten til å oppdra nye medlemmer i den kulturen som historisk sett har gitt best forutsetninger for det liberale demokratiet, eller at FN bestemmer hvem som får bli norske statsborgere.

I Minerva-artikkelen ”De farlige menneskerettighetene” hevder professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Janne Haaland Matlary, at universelle menneskerettigheter står over statens suverenitet, at de ikke er gitt av staten og at de heller ikke kan forandres av staten. Intensjonen er nok god, men fordi demokratiet ikke er et system, men en livsform som må tilegnes, kan demokratiet heller ikke sikres ved en slik rangordning.

Det er folket som sikrer demokratiet og de rettigheter som følger med. Denne erkjennelse må, uansett hvor bedrøvelig den virker på en internasjonalt orientert elite, også være med når det avgjøres om vi er tjent med å bygge samfunnet på universelle normer.

Jonas Haugsvold er jurist, og styreformann i Document.no AS